Mooresparadoks henviser til det paradoksale i at det finnes en rekke påstander som i og for seg ikke innebærer noenselvmotsigelse, men som en likevel ikke kan hevde uten å havne i selvmotsigelse.

En kan for eksempel ikke si «Det regner, men jeg vet ikke at det regner» eller «Det er sol ute, men jeg tror ikke at det er sol ut». Det underlige her er at det er fullstendig mulig at det regner uten at en vet det eller at det er sol uten at man tror det. Likevel, kan man ikke hevde dette om en selv uten å havne i absurditeter og selvmotsigelse.

Utsagnene og de første diskusjonene av fenomenet tilskrives gjerne den engelske filosofen, G.E. Moore, men de bærer stor likhet med enkelte av de såkalteepistemiske paradoksene. For eksempel har det såkalte løgner-paradokset – for eksempel om en svenske skulle si at "Alle svensker lyver" – en svært lik struktur.

Forklaringene for hvorfor disse utsagnene blir selvmotsigende har gjerne tatt utgangspunkt i at det er selve påstandshandlingen som gjør dem selvmotsigende, snarere enn påstandsinnholdet selv. Følgelig, har man søkt å gi fenomenet enpragmatisk forklaring gjennom analysen avtalehandlinger, snarere enne ensemantisk forklaring på bakgrunn avmenings-innholdet i setningene.

For eksempel er det blitt hevdet at paradokset skyldes en talehandlingsnorm om at man må vite det en påstår at er sant. Dette kalles gjerne kunnskaps-normen for påstandshandlinger, som blant annet blir forsvart av den engelske filosofenTimothy Williamson. Om en sier at «Det regner» må man i tråd med normen for påstandshandlinger også vite at det regner. Dette blir i så fall selvmotsigende med at man legger til «men jeg vet ikke at det regner». En tilsvarende løsning finnes der man sier at det er en talehandlingsnorm at man også må tro på det en påstår at er sant.