Horkheimer ble professor ved universitetet i Frankfurt i 1930, så direktør ved universitetetsInstitut für Sozialforschung (institutt for sosialforskning), siden kjent som Frankfurterskolen. Som direktør bidro han til å trekke instituttet i venstrevridd retning med fokus på kulturkritikk og arbeiderklassens livsvilkår. Han invitertepsykoanalytikere til instituttet og startet tidsskriftetZeitschrift für Sozialforschung.

Instituttet ble stengt av den nyvalgtenazistiske regjeringen i 1933. Dette var grunnet instituttets venstreorienterte og marxistiske forskningsprofil, samt at flere av professorene, Horkheimer inkludert, var avjødisk bakgrunn. Etter en kort periode iSveits, flyttet Horkheimer tilNew York (USA), der han i samarbeid med Columbia University gjenoppstartet instituttet i eksil somInstitute of Social Research. I USA skrev Horkheimer sine mest berømte verker, isærOpplysningens dialektikk (1947, norsk oversettelse 2011) sammen med Theodor Adorno.

Etterandre verdenskrig vendte Horkheimer tilbake til Frankfurt hvor instituttet ble gjenetablert i 1950. Etter en periode som rektor fra 1951 til 1953, jobbet han siden i mindre stillinger som foreleser, også i USA.

Horkheimer skrevOpplysningens dialektikk, et grunnleggende verk for denkritiske teori, sammen med Adorno i eksil underden andre verdenskrig. De ønsket å forstå hvordanopplysningstidens idealer om tolerante og fredelige samfunn, rotfestet i fornuft og fremskritt, hadde endt opp med å frembringe en avhumaniserende kultur som muliggjordetotalitarisme,verdenskrig ogkonsentrasjonsleirer.

Deres grunnleggende tese er at opplysningstiden inneholdt selvmotsigende spirer som, heller enn å frigjøre menneskeheten fra undertrykkelse, bidro tilbarbari, krig og hat på en langt større skala enn tidligere i historien. Mer spesifikt pekte de på hvordan sterk fornuftstro risikerer å bli menneskefjern og kynisk, mer opptatt avkvantitative forhold ennkvalitative relasjoner, og i stand til å rasjonalisere de skrekkeligste behandlinger av andre mennesker som fornuftsbaserte. De viste hvordan fornuften alltid er utsatt for voldsom irrasjonalitet, fordi den er basert på å objektivere (reifikasjon) og instrumentalisere, og å foretrekke logisk argumentasjon fremfor følelser og lidenskap.

Adorno og Horkheimer innførte også sitt berømte begrep om kulturindustrien, som en videreutvikling avMarx' begrep omvarefetisjisme. De hevdet kulturindustrien, med sin kapitalistiske masseproduksjon av standardiserte og ferdigtyggede kulturelle opplevelser, skapte en falsk forbrukermentalitet som bidro tilfremmedgjøring og passivitet. Slik frembragte kulturindustrien et tilbaketrukket samfunn ribbet for lidenskapelig, kreativ og lykkelig menneskelighet og som ikke lenger var i stand til å gå til opprør mot nye former for kapitalistisk og totalitær undertrykkelse.

Adorno og Horkheimer forsøkte også forstå bakgrunnen forantisemittismens utbredelse iEuropa.

Horkheimer spilte en avgjørende institusjonell rolle for Frankfurterskolen, som er blant det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofiske og kulturkritiske strømninger. Teoretisk sett står han antagelig noe i skyggen av sin nærmeste samarbeidspartner Theodor Adorno, samt andre tenkere tilknyttet skolen slik somWalter Benjamin ogHerbert Marcuse. UtoverOpplysningens dialektikk, skrev Horkheimer en rekke bøker innen kritisk teori som blant annet fikk betydning forstudentopprøret på 1960-tallet.

• Opplysningens dialektikk, sammen med Theodor W. Adorno, oversatt av Lars Petter Storm Torjussen, Spartacus, 2011.
• Kulturindustri: Opplysning som massebedrag, oversatt av Arne Sundland, Cappelen, 1972, ny utgave 1991.
• Tradisjonell og kritisk teori i antologienKritisk teori, oversatt av Ragnvald Kalleberg, Gyldendal, 1970.

• Theodor W. Adorno
• Herbert Marcuse
• Frankfurterskolen
• kritisk teori
• marxisme