I 1774 døde den upopulære Ludvig 15. Han ble begravet nattetid for å unngå mishagsytringer fra folket. Sønnesønnen besteg tronen som Ludvig 16 og blekronet iReims i 1775. Han innledet sin kongegjerning med det som sett fra en eneveldig tradisjons synspunkt var et avgjørende feiltrinn, nemlig gjeninnsettelsen av de gamle opposisjonelle parlamentene, som Ludvig 15 hadde oppløst med Maupeou-reformen i 1771. Parlamentene var suverene domstoler med visse administrative funksjoner, ledet av adelige dommere som eide sine embeter. Den tjue år gamle Ludvig 16 ble presset av sine erfarne ministre til å gjenopprette dem, i den hensikt å vinne popularitet blant parlamentsadelen og dens mange sympatisører i eliten. Men parlamentene kvitterte ved å gjenoppta og intensivere sine protester mot kongemaktens forsøk på å reformere samfunnet og styresettet. Særlig hardnakket var deres motstand mot en jevnere fordeling av skattebyrden, som ville truetadelens skatteprivilegier.

Kongemakten slet med et stort statsunderskudd, og mot slutten av det gamle regimet gikk mer enn halvparten av statsutgiftene til å betjenestatsgjelden. En stor del av gjelden var etterslep fra krigene som var blitt ført rundt midten av århundret. En ny krig ville drive underskuddet opp til nye høyder. Kongen hyret inn opplysningsmannen og økonomenRobert Turgot som finansminister. Han forsøkte å avskaffe noen av adelens oggeistlighetens skatteprivilegier, avskaffe bøndenes pliktarbeid på veiene og liberalisere økonomien, blant annet ved å opphevelaugene.

Da vedtakene skulle innregistreres i parlamentene, noe som var nødvendig for at de skulle være gjeldende lov, møtte Turgot en mur av motstand. Parlamentene benyttet sin rett til å fremme skriftlige protester (remonstrances) og gjennom offentliggjøring appellerte de til den offentlige opinion. Denne kom til uttrykk i et stigende antall pamfletter, tidsskrifter og bøker, men også i diskusjoner i kafeer,frimurerlosjer og litterære ogfilantropiske foreninger. I offentligheten klaget parlamentsdommerne over ministerdespotiet (for kongen kunne ikke kritiseres direkte), og viste til nasjonens rettigheter og rikets «fundamentale lover». På den måten bidro de til folkets politiske oppdragelse i konstitusjonell tenkning og motstand mot eneveldet. At denne motstanden hindret en mer rettferdig fordeling av skattebyrden, fikk mindre oppmerksomhet. Kongen nektet Turgot å forsvare tiltakene i offentlig debatt, under henvisning til at det var under kongemaktens verdighet. Kongen lot seg til slutt presse til å trekke forslagene og Turgot ble avskjediget.

Da amerikanernes opprør mot den britiske kronen slo ut i åpenuavhengighetskrig fra 1775, bød sjansen seg til å få revansj overStorbritannia ettersyvårskrigen i 1756–1763. Kongen hadde som ung selv lært segengelsk, og han interesserte seg forbritisk historie og beundret landets flåte. Men nettopp derfor ønsket han også å overgå rivalen på dens eget felt, og satset sterkt på Frankrikes marine. Den amerikanske krigen ble en militær og politisk triumf, men utover det oppnådde Frankrike svært lite for egen del ved fredsslutningen i 1783. Statsgjelden steg derimot til nye høyder. Dertil importerte man nå revolusjonære og republikanske ideer i stor stil fra den nye verden, gjennom de hjemvendte Amerika-veteranene.

For å løse finansproblemene hentet Ludvig 16 inn den sveitsiske finansmannenJacques Necker som ny finansminister. Han lyktes i å ta opp store statslån til lavrente og effektiviserte skatteinnkrevingen. Necker kultiverte sittimage som fremskrittets forkjemper, blant annet ved å publisere en forenklet oversikt over statsutgiftene (Compte rendu au roi). Dette var et bidrag til kampen for økt offentlighet rundt statsutgiftene, menregnskapet selv var beheftet med store feil. Necker listet også opp de mange pensjonene til folk vedhoffet, med navns nevnelse. Det var særlig dette som gjorde kongeparet rasende, og kongen avskjediget ham i 1781. Men både offentliggjøringen og avskjedigelsen styrket Neckers popularitet i opinionen ytterligere. Det var bakgrunnen for at Ludvig 16 var nødt til å ta ham inn i regjeringen igjen under den førrevolusjonære gjæringen sommeren 1788. Neckers gjeninnsettelse var et av mange tegn på den makten den offentlige opinionen hadde fått.

Charles-Alexandre de Calonne, finansminister fra 1783 til 1787, ville som Necker løse de finansielle vanskelighetene med lånopptak og produktive investeringer for å få økonomien til å vokse. Men i 1786 sa de internasjonale långiverne stopp. Med løfte om ryggdekning fra kongen utarbeidet Calonne en samlet plan for økonomisk liberalisering, opprettelse av representative provinsforsamlinger og større skattelikhet. Han bestemte seg for å omgå parlamentene ved i 1787 å innkalle en forsamling av noen av rikets fremste menn for å få dem til å godkjenne planen. Denne såkalte notabelforsamlingen var i prinsippet villig til å gå inn på skattelikhet, men hadde ikke tillit til Calonne. Den krevde også en kontroll med finansene som ville innebåret avvikling av eneveldet. En allianse av fiendtlige ministerkolleger og krefter ved hoffet og i parlamentene nøret opp under forsamlingens mistillit mot Calonne, og kongen følte seg presset til å avsette ham. Notabelforsamlingen endte med å kreve innkalling avgeneralstendene.

Denne perioden er blitt kalt aristokratiets revolt. De delene avtredjestanden som ønsket slutt på eneveldet, nå kalt patriotpartiet, sluttet seg av taktiske grunner til stormløpet mot eneveldet sammen med aristokratiet. Kongemakten gikk med på å innkalle generalstendene. Man godtok patriotpartiets krav om like mange representanter for tredjestanden som foradelen oggeistligheten til sammen. Men kongen lot det avgjørende spørsmålet om avstemningsprosedyre i forsamlingen forbli uavklart. Hvis hverstand bare skulle ha én samlet stemme som tidligere, ville styrkeforholdet fortsatt være to mot én i de privilegertes favør. Bare ved avstemning per hode ville tredjestanden ha nytte av at de nå hadde doblet sitt antall. Kongemaktens manglende beslutning skulle bli skjebnesvanger.

Da parlamentene motsatte seg vedtaket om dobling avtredjestanden og avviste tanken om avstemning per hode, var det med et slag slutt på parlamentenes popularitet. Fra å være rettet mot eneveldet, ble patriotpartiets aggresjon mer rettet mot aristokratiet (som iEmmanuel-Joseph Sieyès’ pamflettHva er tredjestanden?). Kongen hadde nå en historisk sjanse til å alliere seg med tredjestanden og gjennomføre de reformene han så lenge hadde ønsket, mot at man innførte et konstitusjonelt kongedømme. Dageneralstendene åpnet 5. mai 1789 forsømte han imidlertid denne anledningen til å ta ledelsen over prosessen. Det hele kjørte seg i stedet fast i ukevis i en standsbetinget strid om avstemningsprosedyren. Midt under denne krisen mistet kongeparet sin eldste sønn, tronarvingen.

17. juni tok tredjestanden selv initiativet og utnevnte seg tilnasjonalforsamling og siden grunnlovgivende forsamling. Noen dager senere opphevet kongen vedtaket og fremla et kompromissforslag, men for sent. Forslaget ble avvist av tredjestanden. Kongen svarte med å avsette Necker og samle utenlandskfødte tropper rundtVersailles. Det ble oppfattet som et forvarsel om bruk av makt mot forsamlingen. 14. juli satte folket i Paris tvert imot makt bak tredjestandsrepresentantenes vedtak ved å stormeBastillen og etablere et revolusjonært bystyre og ennasjonalgarde. Kongemakten kapitulerte, tok Necker nok en gang tilbake og sendte vekk troppene. 17. juli gjorde kongen et inntog iParis som markerte at han godtok de nye maktforholdene. Med gatene kringsatt av over 100 000 parisere kjørte han til rådhuset, hvor han fra ordførerJean Baillys hånd mottok den nye revolusjonærekokarden med hovedstadens røde og blå farge kombinert med kongedømmets hvite (seFrankrikes flagg).

Fra da av inntok Ludvig 16 rollen som bremsekloss. Han ville ikke undertegne opphevelsen av privilegiene etter 4. august-natten 1789 eller Menneskerettighetserklæringen av 26. august samme år. 5. oktober kom et opptog av kvinner ledsaget av nasjonalgardister fra Paris til Versailles og hentet kongeparet til hovedstaden, i realiteten som Paris-befolkningensgisler. Nasjonalforsamlingen fulgte med. Kongen var knekket som symbol og som forsvarer av det tradisjonelle samfunn. Sommeren 1790 ble han også rammet i sin religiøse tro og rolle som kirkens forsvarer, da statskirke ble innført og prestene avkrevet embetsed.Paven motsatte seg dette, i likhet med kongen. Kongens manglende vilje til å godta revolusjonens vedtak er noe av bakgrunnen for at man ikke ville innrømme ham noe mer enn utsettendeveto i grunnloven.

Før grunnloven ble vedtatt høsten 1791 hadde imidlertid kongeparet enda tydeligere demonstrert sin motvilje mot å være denne statensgallionsfigurer. I juni 1791 forsøkte de å flykte. De ble stoppet i Varennes og brakt tilbake til Paris i isnende taushet. Fra da av ble kravet omrepublikk reist med stigende styrke, men de moderate trengte kongen for å stabilisere revolusjonen. Kongeparet så nå sitt fremste håp i en krig med Østerrike, hvor det revolusjonære Frankrike kunne lide nederlag. Samtidig erkjente Ludvig 16 på dette tidspunktet, i motsetning til de adelige emigrantene med kongens to brødre i spissen, at opinionen i Frankrike hadde utviklet seg slik at et konstitusjonelt styre basert på juridisk likhet var uunngåelig.

Andre politikere ønsket også krig, men av andre motiver. Våren 1792 kom krigen, først med Østerrike, så medPreussen. Erklæringen fra den prøyssiske hærsjefen, hertugen avBraunschweig om at Paris ville bli gjenstand for en gjengjeldelse til skrekk og advarsel om man krummet et hår på kongeparets hode, virket mot sin hensikt. 10. august 1792 ble kongeslottetTuileriene stormet. Kongen ble pågrepet ogrepublikken erklært. LudvigCapet, som han nå ble kalt, ble stilt for retten i det nyvalgtekonventet. I et hemmelig jernskap på slottet ble det funnet bevis på kompromitterende kontakt med fienden. For en radikaler somMaximilien Robespierre var hele rettssaken unødvendig. Ludvig var simpelthen skyldig i å ha vært konge og måtte dø av den grunn.

Kjennelsen om at han var skyldig ilandsforræderi var enstemmig, men et stort mindretall prøvde å redde Ludvig fragiljotinen. Striden om dette utdypet splittelsen mellom moderate og radikale republikanere, henholdsvisgirondinere ogjakobinere. For revolusjonens fiender innenlands og utenlands ble de representantene som stemte for kongens død brennmerket som kongemordere, og de måtte fra da av stå inne for forsvaret av revolusjonen med sine liv. Slik bidro Ludvigs død både til å radikalisere revolusjonen og vanskeliggjøre fred med utlandet, men også til å styrke motstandsviljen.

Under rettssaken og påskafottet bar Ludvig sin skjebne med mot og verdighet, og blant revolusjonens motstandere fikk han status sommartyr. 21. januar er siden blitt markert med bots- og soningsmesser over hele Frankrike. Men den manglendekarisma Ludvig hadde i livet gjorde seg også gjeldende etter døden. Hans minne ble aldri noe sterkt samlingsmerke for dekontrarevolusjonære.

Da Ludvig-August var barn anså ikke omgivelsene ham som eslet for kongerollen. Som konge hadde han et oppriktig ønske om reformer, i tråd medopplysningstidens idealer om et opplyst og rasjonelt styre. Han var da også en sterk personlig drivkraft bak tiltak som opphevelse avtortur (1780–1788) og toleranse for protestantene (1787). Men fra starten ble han presset til å handle mot sin opprinnelige overbevisning i den skjebnesvangre beslutningen om å gjenopprette de gamle parlamentene. Ved denne og flere senere anledninger sviktet han ikke bare seg selv, men også mange av de ministre som trofast hadde tjent kongemakten og forsøkt å gjennomføre reformer, slik som Turgot og Calonne.

Etter at notabelforsamlingen i 1787 lyktes i å presse ut Calonne viste kongen klare tegn pådepresjon. Siden var han i langt større grad enn før preget avkynisme, likegyldighet ogtrøstespising, samt tilbøyelighet til å la seg styre av dronningen. Det er hans fremtoning fra og med dette vendepunktet som særlig har preget ettertidens bilde av ham som en treg og ubesluttsom klossmajor. Likevel var hans gjerning også før dette preget av vankelmodighet. Det innebar en klar svekkelse av koordineringen og kontrollen med pengeforbruket at han verken var villig til å utnevne en førsteminister (somLudvig 13 og i perioderLudvig 15) eller greide å ivareta denne funksjonen selv (somLudvig 14). Samtidig er det et åpent spørsmål om Ludvig 16 hadde hatt mulighet til å gjøre noen særlig forskjell, gitt kongedømmets svekkede autoritet og de kreftene som var alliert mot ham. Det er karakteristisk at myndighetene under revolusjonen kunne trekke en hel del av eneveldets havarerte planer frem fra skuffen og realisere dem i løpet av kort tid. Det nye regimet hadde, til tross for sine stormfulle kamper, en legitimitet og en autoritet som det gamle for en stor del hadde mistet allerede før Ludvig 16 kom på tronen.