Ludvig 14 ble konge fra 1643 etter faren,Ludvig 13. Moren,Anna av Østerrike og kardinalJules Mazarin var formyndere. Mazarin styrte til sin død i 1661, og Ludvig underordnet seg hans vilje.

Ved freden med Spania i 1659 arrangerte han Ludvigs ekteskap medMaria Teresia av Spania. Men etter Mazarins død erklærte Ludvig at han heretter ville styre uten førsteminister, og han lot finansministeren,Nicolas Fouquet, bli dømt til livsvarig fengsel.

Ludvig hadde en autoritær væremåte, fylt av en religiøs overbevisning omeneveldets nødvendighet og rettmessighet. Uttrykk for dette er det ord som er blitt tillagt ham: «Staten, det er jeg»(l'état c'est moi). Inntrykkene fraFronden hadde gitt ham mistro både til høyadelen og til parlamentsadelen.

Parisparlamentets myndighet ble innskrenket, høyadelen fikk ingen del i makten, men ble gjort til en hoffadel som omgav kongen i hans residensby Versailles, Europas beundrede midtpunkt.

Sine ministere og andre viktige statstjenere tok Ludvig helst fra den nye adelen ellerborgerskapet.Jean-Baptiste Colbert, finansministeren, ledet hele den indre administrasjonen, Lionne ledet utenrikspolitikken,Le Tellier og hans sønnLouvois organiserte hæren, ogVauban styrket festningsverkene.

Et livlig og rikt kulturelt liv kastet glans over regimet(le grand siècle). På det religiøse område førte Ludvigs autoritære prinsipper til sterk indre strid. Han hevdet dengallikanske kirkes frihet overfor paven, forfulgtejansenistene og opphevet i 1685det nantiske edikt. Forfølgelsene mothugenottene (protestantene) var økonomisk skadelige, idet de førte til emigrasjon av protestantiske håndverkere og industrifolk.

ILes Cévennes førte opphevelsen av toleranseloven til oppstand (camisardopprøret), som måtte slås ned med militærmakt. De religiøse forfølgelser vakte stor uvilje mot Frankrike i utlandet.

Mest skadelig for Frankrike var Ludvigs utenrikspolitiske ærgjerrighet, selv om hans aggressive krigspolitikk i begynnelsen førte til franske seirer og landevinninger.

VedDevolusjonskrigen i 1667–1668 vant Ludvig deler avFlandern; den nederlandske krig i 1672–1678 skaffet FrankrikeFranche-Comté. I 1681–1683 tilkjentereunionsdomstolene Frankrike byer ved nordøst-grensen, blant annetStrasbourg, uten at den tysk-romerske keiseren, som var truet av tyrkerne, kunne sette seg mot det.

Frykten for Frankrikes ekspansjon drev de andre makter til å alliere seg mot Ludvig, og i 1688 ble hans store fiendeVilhelm 3 av Oranien, Nederlands stattholder, også konge avEngland. Denpfalziske arvefølgekrig i 1688–1697 omstøtte noen av reunionens resultater. Freden ble bare en våpenstillstand, allerede i 1701 brøtden spanske arvefølgekrig ut.

Nå var Frankrike den underlegne part, og ødelagte finanser, nød og sosial uro fulgte i krigens spor og kastet en dyster skygge over de senere år av «Solkongen»s liv.

Også hofflivet iVersailles ble strengere og mer alvorlig, bundet inn i faste, høytidelige former. Sin dronning hadde Ludvig tidlig tilsidesatt til fordel for en rekke elskerinner. Men mot slutten av Maria Teresias liv kom han under påvirkning av den alvorlige og dypt religiøseFrançoise d'Aubigné, marquise de Maintenon, som han ektet i hemmelighet etter dronningens død i 1683.

I de siste årene ble Ludvig rammet av personlige sorger. I 1711 døde hans arving Ludvig (Le Grand Dauphin), og i 1712 hans sønnesønn Ludvig av Burgund (Le Petit Dauphin). Ludvig overlot ved sin død riket til sitt fem år gamle oldebarnLudvig 15 etter å ha opprettet et testamente som la makten i hendene på et regentskapsråd.

• Statsoverhoder i Frankrike
• Religionskrigene
• Det nantiske edikt
• Frankrikes historie fra 1300 til 1789
• Frankrikes historie
• Versailles-slottet

• Burke, Peter:The fabrication of Louis XIV, 1992 Yale University Press, isbn 0-300-05943-4
• Sturdy, David J.:Louis XIV, 1998 Palgrave Macmillan, isbn 0-333-60514-4
• Wolf, John Baptiste:Louis XIV, 1968 Palmgrave Macmillan