Landau var i perioden 1932–1937 sjef for den teoretiske avdelingen ved Ukraina fysisk-tekniske institutt iKharkiv og fra 1937 sjef for den teoretiske avdeling ved Institutt for fysiske problemer under Vitenskapsakademiet iMoskva. Samtidig var hanprofessor ved universitetene i Kharkiv og Moskva.

I 1938 ble han i forbindelse med utrenskning avjøder arrestert og satt et år i fengsel. Han ble løslatt etter at en annen av de ledende fysikerne i Sovjetunionen,Pjotr Kapitsa, personlig protesterte overforStalin. Senere fikk han tre ganger Stalinprisen.

I 1962 sluttet hans vitenskapelige karriere da han ble hardt såret i en bilulykke. Samme år fikk han Nobelprisen i fysikk.

Landau arbeidet vesentlig med problemer innenlavtemperaturfysikk, med kondensert materie, det vil si flytende helium og andregasser som førstkondenseres nærdet absolutte nullpunkt.

Allerede i 1930 fremsatte han en teori fordiamagnetisme imetaller som ga en forklaring på endringer imagnetisk susceptibilitet ved lave temperaturer. I senere arbeider utviklet han teorien forsuperfluiditet, som han fikk Nobelprisen for.

Han bidro også med en rekke arbeider innenelementærpartikkelfysikk ogkvanteelektrodynamikk.

Sammen med Evgenij Lifsjits utgav han en omfattende og meget anerkjent serie med lærebøker i teoretisk fysikk.

• fysikk
• teoretisk fysikk
• superfluiditet

• Nobelstiftelsens nettsider om Lev Davidovitsj Landau
• Nasjonnalbiblioteket:Hva er relativitet? av L. Landau og G. B. Rumer