Akseleratoren er bygd i den samme 27 km lange tunnelen som det tidligereLEP-prosjektet. I akseleratorringen går partikkelstrålene i to atskilte baner med motsatt retning. I ringen er det kollisjonssteder der de to strålene bringes på kollisjonskurs med hverandre. På disse kollisjonsstedene er det bygd detektoroppstillinger som kalles ALICE («A Large Ion Collider Experiment»), ATLAS («A Toroid Lhc ApparatuS») og CMS («Compact Muon Solenoid»). Norske fysikere deltar aktivt i ALICE og ATLAS.

Protonene i strålene som kolliderer kan få en kollisjonsenergi på tilsammen 14TeV, omtrent 14 000 ganger protonets hvileenergi. For å få til dette, består ringen av 1000 superledende avbøyningsmagneter, hver med en lengde på 13 meter. Viklingene i magnetene er kjølt ned til en temperatur på 1,8kelvin (K), slik at de ersuperledende. Fordi det da ikke utvikles varme, kan man sende store strømstyrker i spolene, og etmagnetfelt på hele 8,65tesla (T) kan oppnås.

Målet med LHC er å finne nye partikler eller fenomen som hittil ikke er oppdaga. Ved ATLAS og CMS var fokus å få klarhet i omHiggspartikkelen eksisterer. Ved ALICE var en opptatt av å påvise og å studerekvark–gluon-plasma, noe som ble påvist våren 2011. Sommeren 2012 annonserte CERN at en hadde data som varkonsistent med eksistensen avHiggspartikkelen. Med dette er den såkaltestandardmodellen for partikkelfysikk fullstendig. Ut fra teoretiske vurderinger er flere mulige utvidelser av standardmodellen foreslått. Eksperimentalfysikerne som arbeider ved Atlas og CMS arbeider videre med å samle data som kan utelukke eller bekrefte slike teorier.

I tillegg til de tre nevnte eksperimentene er det installert noen mindre, mer spesialiserte eksperimenter, blant annet eksperimentet LHCb, der en skal studere desintegrasjoner avB-meson. I slike eksperimenter venter en å se effekter som bryter symmetrien mellommaterie ogantimaterie, også kaltCP-symmetri.

• partikkelfysikk
• proton
• CERN

• Nettsidene til LHC