Josip Broz ble født 7. mai 1892 i den lille landsbyen Kumrovec i en småbrukerfamilie med 15 barn. Kumrovec ligger ved elven Sutla nordvest iKroatia, den gang en del avØsterrike-Ungarn. Området Zagorje var svært fattig. Faren var kroat, moren slovensk. De første sju årene bodde han hos morfaren iSlovenia, ogslovensk var hans morsmål. Etter folkeskolen i Kumrovec arbeidet han en tid hos sin onkel i Slovenia, før han kom i lære hos en låsesmed i byenSisak i Kroatia. Som mekaniker arbeidet han iØsterrike ogTyskland, hvor han lærtetysk, og iBöhmen, hvor han lærtetsjekkisk.

I 1913 avtjente han militærtjeneste, og daførste verdenskrig brøt ut i 1914, ble han sendt som østerriksk soldat (korporal), først til grensen motSerbia, så til fronten mot russerne, tilGalicja og deretterKarpatene. Han var ved fronten til mai 1915, da han ble såret og tatt til fange av russerne. Han tilbrakte 13 måneder på et russisk sykehus, hvor han lærterussisk. I 1916 ble han sendt til arbeid påden transsibirske jernbanen i Kungur nærPerm iUral-området.

Han flyktet fra arbeidsleiren og kom tilPetrograd i juni 1917, hvor han deltok i demonstrasjoner, men måtte rømme tilFinland, der han ble arrestert og skulle sendes tilbake til Kungur. Men han rømte under togtransporten, og iOmsk fikk han kontakt med de revolusjonærebolsjevikene. Han giftet seg med en 15 år gammel russisk jente, Pelagija, i 1919 og ble som krigsfange sendt viaWien tilbake til Jugoslavia. Høsten 1920 kom han tilZagreb og ble medlem i det nystiftede kommunistpartiet. I 1921 fikk han arbeid som mekaniker i en mølle i Veliko Trojstvo, hvor han bodde med sin russiske kone til 1925. Av fire barn var det bare sønnen Žarko som vokste opp. Pelagija reiste tilbake tilSovjetunionen i 1929.

Det jugoslaviske kommunistpartiet deltok ved valget i 1920, men ble forbudt i 1921 etter etattentat. Som partimedlem drev Brozillegal virksomhet, ble fengslet og satt inne i fem år, fra 1928 til 1934. I fengselet Lepoglava ble han kjent med Moša Pijade (1890–1957), en intellektuellkommunist som ble hans nære medarbeider. Deretter oppholdt han seg i Wien ogLjubljana. I desember 1934 ble han valgt inn i sentralkomiteen i det jugoslaviske kommunistpartiet. I februar 1935 kom han tilMoskva, hvor han oppholdt seg i to år underStalins utrenskninger, «den store terroren». Han arbeidet forKomintern og sovjetiske hemmelige tjenester under dekknavnet «Walter». I Moskva var også slovenerenEdvard Kardelj, senere hans nærmeste medarbeider, ogGeorgij Dimitrov, den bulgarske kommunistlederen.

I 1936 var det jugoslaviske kommunistpartiet nesten utryddet på grunn av arrestasjoner, og det ble styrt fra Wien ogParis. Da den jugoslaviske kommunistlederen Milan Gorkić (1904–1937) blelikvidert av Stalin i 1937, overtok Josip Broz ledelsen. Han fjernet all motstand i partiet og sørget for at mange ble likvidert i Moskva. Han var selv i Moskva i 1938. Nå skiftet Broz dekknavn fra Walter til Tito. Nære medarbeidere i denne tiden varMilovan Djilas, Aleksandar Ranković (1909–1983) og Ivo Lola Ribar (1916–1943). Fra 1939 var Tito den ubestridte lederen av partiet med støtte fra Moskva.

Etter opprettelsen av statenJugoslavia i 1918 gikk kommunistpartiet først inn for en sentralisert stat, hvor alle skulle utgjøre énnasjon. Etter 1928 gikk partiet inn for oppløsning av staten og selvstyre for de enkelte nasjonene, i tråd medKominterns linje. Fra 1935 gikk partiet imidlertid inn for enføderasjon av de jugoslaviske nasjonene. Dette var påvirket av Kominterns politikk omfolkefront og Stalins nasjonalitetspolitikk.

Daandre verdenskrig brøt ut i 1939 var Tito i Sovjetunionen, deretter iIstanbul, inntil han kom til Jugoslavia i mars 1940.Molotov-Ribbentrop-pakten gjorde at kommunistene ikke skulle ta side. I 1940 giftet han seg med Herta Haas (1914–2010), og de fikk sønnen Mišo i 1941, men ble separert allerede i 1943.

6. april 1941 angrepHitler Jugoslavia, som falt etter bare elleve dagers motstand.Tyskland ogItalia delte landet mellom seg og ga deler til nabostatene. Det var først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistpartiet fikk signal fra Moskva om å organisere en motstandsbevegelse. 4. juli erklærte partiets sentralkomité væpnet oppstand, og Tito ble utpekt som øverstkommanderende for «folkets frigjøringskamp». Overkommandoen besto foruten Tito av hans nære kommunistmedarbeidere, alle uten militær bakgrunn. De kommunistledede styrkene ble kaltpartisaner.

Titos første forsøk på å frigjøre et område, «Užice-republikken» iSerbia, varte i to måneder høsten 1941. Tito ogDraža Mihailović, lederen for de serbiske kongetrotsjetnikene, møttes. Mihailović og hans tsjetniker var de første til å gjøre væpnet motstand mot okkupantene, men det ble ikke noe samarbeid, til tross for at Stalin ønsket det. For Tito var tsjetnikene storserbiskenasjonalister, mens Mihailović så på faren for et kommunistisk Jugoslavia som den største trusselen. Han samarbeidet derfor etter hvert med okkupantene og ville unngårepresalier. Tyskerne innførte grusomme represalier; 100 sivile skulle skytes for hver tysker som ble drepte. I oktober 1941 ble over 4000 sivile drept iKraljevo og 2300 iKragujevac.

Etter at lokale oppstander var slått ned i Serbia ogMontenegro, forflyttet Tito og overkommandoen seg tilBosnia, som da var en del av «Den uavhengige staten Kroatia», ledet av denfascistiskeUstasja-bevegelsen. Ustasjaene begikkfolkemord mot serbere, og mange serbere sluttet seg til partisanene. Bosnia var dessuten et fjell-land som egnet seg forgeriljakrig. Det var partisaner også andre steder. Mange kroater kjempet motMussolinis okkupasjon. Også i Slovenia var det en sterk motstandsbevegelse. Tito holdt kontakt og kontroll med alle disse partisanstyrkene.

Fra desember 1941 ble geriljakrigføringen utvidet til mer regulære styrker, idet det ble opprettetbrigader, under streng kommunistisk kontroll, med politiske kommissærer i alle avdelinger for å sørge for rett kommunistisk sinnelag. Kommandant for «Den førsteproletære brigade» var Koča Popović (1908–1992), en veteran fraden spanske borgerkrigen. Parallelt med denantifascistiske kampen og kampen for nasjonal frigjøring av de jugoslaviske nasjonene innenfor et samlet Jugoslavia, gikk Tito inn for opprettelse av etkommunistisk samfunn. Det ble etablert «folkekomiteer» på befridde områder. Titos taktikk var å unngå slag, men stadig la troppene være i bevegelse.

Tyske og italienske styrker, støttet avustasja- ogtsjetnik-styrker, gjennomførte en rekke offensive angrep for å knekke Titos styrker iBosnia. Måten partisanene klarte å unnslippe noen av disse offensivene på, ble legendariske, som kampene ved elvenNeretva våren 1943, da partisanene først ødela en bro for så å komme seg over elven og klarte å ta med seg tusenvis av sårede. Ved elven Sutjeska var partisanene omringet, klarte så vidt å unnslippe, men med store tap.

I november 1942 opprettet Tito «Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia» (AVNOJ) i den bosniske byenBihać. Den andre AVNOJ-forsamlingen opprettet i november 1943 en provisorisk regjering i Jajce. Det ble proklamert at Jugoslavia etter krigen skulle være en føderal stat med like rettigheter for de seks republikkene, at kongPetar 2 skulle avsettes, og Tito ble utnevnt tilmarskalk av Jugoslavia og statens fremtidige leder.

Tito hadde håpet på militær hjelp fraStalin, men fikk det ikke. Da Italia kapitulerte i september 1943, overtok partisanene mye våpen og utstyr og tok kontroll over nye områder, blant annetDalmatia.

De allierte støttet lenge Draža Mihailovićs motstandskamp, men i desember 1943 gikk britene over til å støtte Tito og hans partisaner. Britiske utsendinger kunne melde at det var Titos motstandskamp som var mest effektiv. Nå begynteStorbritannia å gi stor materiell støtte til Titos hær, blant annet flystyrker.

I 1944 etablerte Sovjetunionen en base iBari i Italia for å understøtte partisanene. Tito hadde sitt hovedkvarter i Drvar i Bosnia, hvor høytstående sovjetiske og britiske utsendinger kom for å treffe ham. Tyskerne gjennomførte et overraskende fallskjermangrep 25. mai 1944 for å ta Tito, som ble omringet og bare så vidt klarte å unnslippe. Tyskerne var 50 meter fra en hule hvor Tito holdt til, men han klarte å fire seg ned et brattheng sammen med sine folk. Angrepet mot Drvar var tyskernes siste forsøk på å eliminere Tito.

Etter et besøk hos russerne i Bari i juni 1944 ble Tito fraktet av britene til øyaVis, som var under britisk kontroll. I fire måneder hadde han hovedkvarter i en hule der. Derfra gjennomførte han et viktig møte medWinston Churchill i Italia. I september 1944 møtte han Stalin i Moskva. Stalin lovet militær støtte. I oktober 1944 rykketDen røde armé inn i Serbia, ogBeograd ble befridd. I april bleSarajevo befridd av Titos styrker, og 8. mai rykket de inn iZagreb. Framrykkingen fortsatt helt tilTrieste. Ved slutten av krigen utgjorde Titos styrker 700 000 soldater.

I tillegg til «massenes revolusjonære utdanning» la Titos partisaner vekt på aspekter som kvinnerslikestilling og lese- og skriveferdighet. Grunnlaget ble lagt for en sosial omvelting og felles jugoslaviske kulturytringer. Krigens regnskap var imidlertid grusomt. Over 300 000 partisaner hadde mistet livet. Sivile var blitt etnisk renset. I alt var det omkring én million krigsofre i Jugoslavia.

Under hele krigen hadde Tito kontroll over motstanden iAlbania og Nord-Hellas. I 1944 sørget Titos styrker for at Albania ble befridd. Tito ønsket kontroll overBalkan og var også involvert i motstandskampen i Italia.

Tito hadde forespeiletde allierte at han ville samarbeide med ikke-kommunistiske politikere og at det nye Jugoslavia skulle bli demokratisk. 7. mars 1945 opprettet Tito en midlertidig regjering i «Det demokratiske føderale Jugoslavia» med politikere fra eksilregjeringen som medlemmer og også Ivan Šubašić (1892–1955), den tidligere lederen i Kroatia, som hadde levd ieksil iUSA. Tito brydde seg imidlertid ikke om demokratiske spilleregler, og opposisjonen boikottet valget i november 1945. Titos Folkefront ledet av kommunistpartiet «vant» valget. Tito ble statsminister og utenriksminister, og landet fikk navnet Den føderalefolkerepublikken Jugoslavia. 29. november 1945 ble kong Petar 2. avsatt. I januar 1946 ble en nygrunnlov vedtatt etter modell av den sovjetiske. Kommunistpartiet fikkdiktatorisk makt.

Tito var populær i vide kretser som den som hadde frigjort landet og klart å samle de ulike nasjonene. Men Tito gikk brutalt fram mot sine politiske motstandere. Titusener ble henrettet i 1946–1947 og hundretusenerinternert. Den tyske og italienske minoriteten ble fordrevet eller likvidert. Det hemmelige politiet (UDBA) og kommunistpartiet tok kontroll over samfunnet. Det ble gjennomført en brutal konfiskering av privat eiendom.Den katolske kirken mistet innflytelse; den kroatiske erkebiskopenAlojzije Stepinac ble fengslet, og Tito kom i konflikt medVatikanet. Kommunistenes terror gjorde at mange levde i frykt og var i hemmelighet motstandere av regimet.

Tito hadde ambisjoner som gikk utenfor Jugoslavias grenser. I nord ville han innlemme de slaviskbefolkede områdene i Østerrike (Kärnten,Burgenland),Istria ogVenezia-regionen i Italia inkludertTrieste. Bulgaria skulle innlemmes i en Balkan-føderasjon som skulle omfatte heleMakedonia, inkludert den greske delen medThessaloniki, og kanskje mer hvis kommunistene vant borgerkrigen iHellas, som Tito støttet.Albania, som skulle omfatteKosovo, var allerede under jugoslavisk kontroll. Tito støttet kommunistiske opprørere i Italia. Med en slik politikk kom Tito ikke bare i konflikt med vestlige land, men også med Stalin, som ikke ønsket å provosere Vesten. Stalin ønsket bare enføderasjon av Jugoslavia og Bulgaria, som han kunne kontrollere.

Tito ble regnet som den mest lojale Stalin-tilhengeren blant østeuropeiske kommunistledere. Da de østeuropeiske kommuniststatene opprettet samarbeidsorganisasjonenKominform i 1947, ble hovedkvarteret lagt til Beograd. Stalin mente imidlertid at Tito var blitt for egenrådig. Stalin kunne ikke tillate at en kommunistleder dominerte hele Balkan uten at han hadde kontroll. Våren 1948 sendte Stalin brev som kritiserte Titos politikk, og Tito forsvarte seg, men innså ikke rekkevidden av kritikken, at Stalin ønsket å få ham fjernet. 28. juni (dagen forKosovo-slaget ogskuddene i Sarajevo) kom resolusjonen fra Kominform som ekskluderte Jugoslavia. Det kom som en bombe. Resolusjonen inneholdt en rekke alvorlige anklager mot det jugoslaviske kommunistpartiet.

Stalin regnet med et opprør mot Tito og satset på de to pro-sovjetiske kommunistlederne Hebrang og Žujović, men Tito klarte å holde på makten ved å slå hardt til mot alle som støttet Stalin eller uttrykte sympati for Sovjetunionen. Over 16 000 ble fengslet og sendt til fangeøya Goli Otok iAdriaterhavet. 20 prosent av partimedlemmene ble utsatt for en eller annen form forsanksjon. Tito vendte seg nå til Vesten og fikk enorm støtte fraUSA i form av våpen, penger og matvarer, og Jugoslavia samarbeidet medNATO. For Vesten var det viktig å ha Jugoslavia som en buffersone mot sovjetisk innflytelse. På grunn av USAs militære overlegenhet (atomvåpen) kunne ikke Stalin invadere Jugoslavia, men han planla å få Tito drept.

Tito brøt imidlertid ikke medstalinismen. I den første perioden etter 1948 gjennomførte han en utstraktkollektivisering av jordbruket, noe Stalin hadde anklaget ham for ikke å ha gjort. Etter noen år med katastrofale avlinger ble kollektivbrukene gradvis avskaffet. Kulturlivet var fortsatt ensrettet, preget avmarxisme.

Etter Stalins død i mars 1953 kunne forholdet til Sovjetunionen normaliseres.Nikita Khrusjtsjov besøkte Jugoslavia i 1955, og Tito besøkte Sovjetunionen i 1956. Forholdet til vestlige stormakter ble forverret på grunn av Trieste-konflikten. Tito måtte gi slipp på Trieste og akseptere en deling av Istria. Han oppnådde heller ikke å innlemme Kärnten. Tito ble mer og mer avhengig av Sovjetunionen. Jugoslavia mottok enorme mengder sovjetiske våpen, inkludert de mest moderne jagerfly.

Da Sovjetunionen slo ned den ungarske oppstanden i 1956, ble Titos forhold til russerne vanskelig, og enda mer spent var det i 1968 under krisen iTsjekkoslovakia, da Jugoslavia var redd for en sovjetisk invasjon.

Tito orienterte seg stadig mer motden tredje verden, hvoravkoloniseringen pågikk. Han tok initiativ til en samling av land som ikke tilhørte de to blokkene underden kalde krigen.Nasser iEgypt ogNehru iIndia ble hans nærmeste støttespillere, men også en rekke statsledere iAfrika og andre deler av verden. Mange av lederne i dealliansefrie landene hørte imidlertid til de minst demokratiske. I 1961 ble den første konferanse av alliansefrie land arrangert i Beograd. Som generalsekretær ibevegelsen av alliansefrie stater fikk Tito stor internasjonal prestisje. PåBrioni-øyene tok han imot utenlandske statsledere og han foretok en omfattende reisevirksomhet over hele verden. Mellom 1945 og 1980 utførte han 169 offisielle statsbesøk til 92 land og tok imot 175statsoverhoder og 110 statsministre.

Tito ble det samlende jugoslaviske symbolet. Partisankampen og Tito personlig var de eneste symbolene som kunne forene de forskjellige nasjonene. Mange i Jugoslavia identifiserte landet med Tito. Han oppnådde å bli «elsket» av store deler av folket som få andre statsledere. Hans slagord «brorskap og enhet» hadde stor gjenklang i en befolkning som hadde opplevdborgerkrig. Han klarte å holde landet sammen, med en kombinasjon av positive tiltak,propaganda og maktmidler. Hans balansegang mellomØstblokken ogVestblokken ga jugoslavene internasjonal anseelse.

Mange lukket øynene for det faktum at Tito var endiktator, eller de mente det var nødvendig for landet å ha en slik sterk leder. Tito ble gjenstand for en voldsom persondyrking. Alle delrepublikker fikk en by oppkalt etter ham, og feiringen av Titos fødselsdag eller «Ungdommens dag» 25. mai ble feiret med et landsomfattende stafettløp og store seremonier. Tito opptrådte som en konge. Han overtok kongelige residenter og levde et luksusliv. Han likte å omgi seg med kjente filmstjerner. I 1952 giftet han seg med den 32 år yngre Jovanka (1924–2013).

Tito fikk problemer med sine nærmeste medarbeidere. I 1954–1955 gikkMilovan Djilas inn for en demokratisering som Tito ikke kunne akseptere. Hans bokDen nye klassen (1957) var en skarp kritikk av de jugoslaviske kommunistene. Djilas tilbrakte flere år i fengsel som Øst-Europas mest kjentedissident. De jugoslaviske kommunistlederne var delt mellom «liberale», som ønsket mindre sentralmakt, og «konservative». I 1966 ble Aleksandar Ranković, innenriksminister og sjef for de hemmelige tjenestene, avsatt på grunn av maktmisbruk og avlytting av Tito. Rankovićs fall gjorde at liberale ledere kunne komme til makten.

På 1960-tallet ble Jugoslavia liberalisert, grensene ble åpnet og kulturlivet ble friere. I 1965 ble det innført økonomiske reformer som ga mer myndighet til delrepublikkene og åpnet for konkurranse i næringslivet. Liberaliseringen åpnet imidlertid for nasjonalisme. I 1968 brøt det ut store antiserbiske demonstrasjoner i Kosovo. Lederne ble arrestert, men gradvis fikk kosovoalbanerne visse rettigheter. I Serbia vokste antialbanske holdninger. IBosnia-Hercegovina ble muslimene anerkjent som en egen nasjonal gruppe (bosniaker). I Kroatia kom reformvennlige kommunister til makten, men «den kroatiske våren» i 1971 ble slått hardt ned på av Tito. I 1972 slo han til mot liberale serbiske kommunistledere. De konservative kreftene overtok.

Tito var ingen teoretiker. Det varEdvard Kardelj, ikke Tito, som sørget for at grunnloven av 1963 innførte det såkalte arbeiderselvstyret. «Selvforvaltning» skulle bli Titos politiske slagord. Det var også Kardelj som var hjernen bak det politiske systemet som ble utviklet på 1970-tallet. Grunnloven av 1974 gjorde Jugoslavia ekstremt desentralisert. Makten ble i stor grad overført til de seks delrepublikkene samt Kosovo ogVojvodina, som fikkautonomi nesten på linje med delrepublikkene. Hver delrepublikk hadde sitt eget kommunistparti og sitt eget hemmelige politi. Tito beholdt kontrollen over hæren og det overordnede partiet. Ifølge grunnloven var Tito president på livstid. I stedet for å løse det nasjonale spørsmålet, førte desentraliseringen til økte spenninger og rivalisering mellom de ulike nasjonene.

Tito døde 4. mai 1980. Hans begravelse var den største statlige begravelse verden hadde sett, delegater fra 128 land inkluderte 4 konger, 6 prinser, 31 presidenter, 22 statsministre og 47 utenriksministre. Han ble begravet i etmausoleum i Beograd kalt «Blomstenes hus», som nå er museum.

Tito hadde ikke utpekt sin etterfølger. Grunnloven fastsatte at landet skulle ledes av et presidentråd, hvor formannsstillingen skulle gå på omgang. Uten en sterk leder viste det seg vanskelig å styre landet. Allerede et år etter Titos død brøt det ut en alvorlig oppstand blant albanerne i Kosovo, og nasjonalismen i Serbia og Slovenia vokste fram fra midten av 1980-tallet. Den økonomiske situasjonen viste seg å være dårlig, delvis på grunn av store lån opptatt under Tito. Et tiår etter Titos død gikk hans stat i oppløsning, blant annet som en følge av kommunismens fall iØst-Europa.

• andre verdenskrig
• den kalde krigen
• Jugoslavias historie
• Oversikt over Jugoslavias historie
• titoisme