Infrarød stråling (IR-stråling) er stråling medfrekvens like under synliglys. Det er særlig stråling medbølgelengde mellom 1 og 10mikrometer som brukes i IR-spektroskopi, og dette tilsvarer frekvensene for de fleste molekylvibrasjoner.

Et ikke-lineærtmolekyl medNatomer vil vibrere med 3N–6-frekvenser. Et stort antall av disse vibrasjonene vil gjøre at forbindelsen absorberer IR-stråling med samme frekvens, og dette fører til absorbsjonsbånd hvis prøven gjennomlyses med IR-stråling. Det samlede IR-spekteret gir et såkalt fingeravtrykk, som gir en entydig identifisering av en kjent forbindelse.

Historisk sett har IR-spektroskopi, særlig i kombinasjon medramanspektroskopi og avanserte modelleringer, vært en metode for å bestemme struktur av små molekyler og ioner. Slike strukturbestemmelser er bare delvis kvantitative og ikke alltid entydige, og i dag er metoden i stor grad erstattet avkjernemagnetisk resonans og ulikediffraksjonsmetoder. IR-spektroskopi som strukturmetode brukes nå først og fremst for å følgekjemiske reaksjoner, særlig raske reaksjoner.

IR-spektroskopi er en følsom metode for å identifisere lave konsentrasjoner av molekyler i gassfase, og er derfor mye brukt i overvåking av luftforurensning og til overvåking avdrivhusgasser og ozonskadelige gasser i atmosfæren. IR-absorbsjon av lyset fra stjerner kan gi informasjon om atmosfæren rundtekstrasolare planeter. Emisjonsspektroskopi, det vil si måling av IR-stråling utsendt fra varme flater, er blitt brukt for å identifisere mineraler på overflaten avMars ogMånen, og av molekyler i gass- og støvskyer i universet.

• analyse – kjemi
• infrarød stråling
• spektroskopi