Hjalmar Johansen ble født 15. mai 1867 iSkien iTelemark. Hans far Jens var vaktmester og med etter hvert fem barn hadde familien aldri god råd. Hjalmar tok allikevelexamen artium i 1886 og begynte ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania (nåUniversitetet i Oslo). Det var imidlertid festing med andre studenter som tok over for mye av tiden som skulle ha vært brukt på forelesninger, og det var så vidt han sto til første eksamen. Totalkarakteren etter første året var den skuffendehaud illaudabilis, eller svært middels. Kanskje litt på skryt skrev han til sin barndomsvenn i Skien at han var «rutinert dranker». Det var jusstudium han håpet å satse på, men da hans far døde i 50-års alderen i 1888, måtte Hjalmar slutte med studiene og jobbe som kontorist ved Bratsberg Amtskontor i Telemark. Arbeidet besto i vaktmester- og materialforvaltertjenester ved fengslet samt å bestyre fangenes bespisning.

På den annen side var Johansen en svært habilturner. Han var med på stiftelsen avidrettsforeningen Odd i Skien i 1885, ble valgt til formann i 1889 og ble Odds første æresmedlem i 1893. UnderVerdensutstillingen i Paris i 1889 ledet han det norske turnlandslaget på 19 mann. Der tok Hjalmarsaltomortale to ganger over 42 menn som ble stilt på rekke ettertrampolinen. Han ble selvsagt feiret som helt ved returen til Norge og Skien.

I 1891 var han lei jobben, som ikke var spesielt utfordrende, og begynte påKrigsskolen i Kristiania som hans far alltid hadde ønsket. Imidlertid ble det for kostbart å bo i hovedstaden, og han avsluttet halvveis som vernepliktig sekondløytnant i infanteriet uten å nå frem til mulighet for offiserstilling. Han dro hjem igjen til Skien og hjalp moren på gården.

Fridtjof Nansens planer for ekspedisjonen med polarskipetFram virket forlokkende på mange som kunne drømme om eventyr i polisen. Så også Johansen, som sikkert så det som en mulighet for fremtiden, noe som hans middelmådige utdannelsesprestasjoner så langt ikke ga. Han og en turnkamerat fra Odd søkte Nansen per brev sent på høsten i 1892 og fremhevet sine idrettslige kvalifikasjoner. De fikk ikke svar, kanskje fordi det var uoverkommelig mange som hadde sendt lignende brev. Johansen tok derfor turen til Kristiania derFram lå, og hvor han greide å få en kort samtale med Nansen.Fyrbøter var den eneste ledige stillingen såpass sent i planleggingen, og Johansen fikk beskjed om å sende ny søknad hvor han igjen la vekt på sin styrke og praktiske ferdigheter. Tilfeldigvis krysset Johansens brev under postgangen med svaret fra Nansens sekretær om avslag på den første søknaden. En ny beskjed om at døren ikke var helt lukket kom imidlertid i januar 1893.

Da Johansen fikk innkalling til militærtjeneste iKristiansand med oppmøte i begynnelsen av mai 1893, ble han desperat og igjen skrev til Nansen med inderlig anmodning om å bli antatt påFram, som fyrbøter eller hva som helst. Hans iherdighet sammen med hans styrke og idrettslige kvalifikasjoner gjorde at Nansen til slutt tok han med på ekspedisjonen over Polhavet. Den var beregnet å ta opp til syv år helt borte fra sivilisasjon og uten muligheter for kontakt med utenverden. Hjemme i Skien sto hans mor og hans barndomskjæreste Hilde Øvrum igjen.

Nansen gjorde det han kunne for å hjelpe Johansen, som ikke greide å hjelpe seg selv i særlig grad. Johansen fungerte best på ekspedisjoner i isen, hvor han var en utmerket ledsager, og Nansen anbefalte ham for flere arktiske oppdrag. Han deltok i skottenWilliam S. Bruces ekspedisjon tilPrins Karls Forland i 1907. Han overvintret sammen med tyskerenTheodor Lerner på Svalbard fra 1907 til 1908. Lerner lovte ham halvparten av inntektene fra de bøkene han skulle skrive. Selv om Johansen reddet tyskerens liv, skiltes de som bitre uvenner.

Johansen deltok i 1908 iAdolf Hoels og 1909 iGunnar Isachsens Svalbard-ekspedisjoner.

Igjen for å hjelpe Johansen presset NansenRoald Amundsen til å ta med Johansen på den planlagte nordpolekspedisjonen i 1910, som i stedet ble til ensydpolekspedisjon.Frammuseet i Oslo har transkribert og utgitt de eksisterende dagbøkene til alle deltagerne på denne ekspedisjonen, og til sammen gir de et godt bilde av mennene og samspillet mellom dem. Johansen var en populær og aktet deltager og gjorde mye nytte for seg, blant annet med den livsviktige pakkingen av proviant med detaljerte lister over innholdet i hver sledekasse.

Forholdet til Amundsen skar seg imidlertid da Amundsen bestemte å starte altfor tidlig mot Sydpolen. Amundsen, som fryktet konkurransen fra britiskeRobert F. Scott, som også ville forsøke å bli førstemann til Sydpolen, ville starte sledeferden sørover i Antarktis to måneder tidligere enn planlagt. Dette gjorde at kulden knekket både menn og hunder. Amundsen og de andre dro fortest mulig tilbake til basenFramheim, mens Johansen reddet livet tilKristian Prestrud, som hadde falt etter og trengte hjelp til å nå tilbake.

Amundsen viste ingen forståelse for Johansens redningsoperasjon, og Johansen fortalte Amundsen sin mening om saken foran de andre mennene. Denne refsen fra en underordnet tålte ikke Amundsen, og han fjernet Johansen fra gruppen som skulle gå til Sydpolen. Denne hendelsen er ofte blitt fremstilt som en dramatisk krangel, men dagbøkene viser at det gikk ganske rolig for seg, og enkelte også uttrykte forståelse for at Amundsen måtte holde lederdisiplinen på denne måten. Johansen ble forståelig nok knust av at han ikke skulle være med på den store triumfen. Som en ytterlig degradering ble han sendt til å utforske en del av King Edward VII Land sammen med Jørgen Stubberud og under ledelse av Prestrud – som han hadde måttet redde – mens de andre dro til Sydpolen.

Johansen så sin fremtid som ganske umulig nå. Da ekspedisjonen ankomHobart påTasmania, ba han Amundsen om å få reise direkte hjem, og han fikk penger til dette. Amundsen var uforsonlig og sendte brev hjem med instruks om at Johansen ikke måtte tas i mot som helt. Et halvt år senere, 3. januar 1913, skjøt Johansen seg selv påSolli Plass i Kristiania.

Den 25. juni 2020 avduket Selskabet for Oslo Byes Vel et blått skilt i Sommerrogata ved Solli Plass til minne om Hjalmar Johansen.

• Selv-anden på 86° 14’, 1898
• Om isbjørnjakt, artikkel forNorthern Newspaper Syndicate,Kendal, England, 1900

• oppdagelsesreiser
• ekspedisjoner i Arktis
• ekspedisjoner i Antarktis
• Fram
• Fram III-ekspedisjonen

• Hjalmar Johansen:Selv-anden paa 86° 14’, fritt tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket
• Frammuseet: Hjalmar Johansen

• Amundsen, Roald:Sydpolen, bind 1 og 2, 1912
• Braastad, J.: biografi iNorsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7, 1936
• Henriksen, Bredo:Polarfareren Hjalmar Johansen og Skien : et minneskrift, 1961
• Johansens dagbok og dagbøkene til de andre på Amundsens sydpolekspedisjon transkribert og utgitt av Frammuseet, Oslo 2011.
• Johansens dagbok og dagbøkene til Nansen og de andre på Den første Fram-ferd transkribert og utgitt av Frammuseet, Oslo 2020.
• Kvam, Ragnar, jr.:Den tredje mann : beretningen om Hjalmar Johansen, 1997
• Kvam, Ragnar, jr.: biografi iNorsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Nansen, Fridtjof:Fram over Polhavet, bind 1 og 2, 1897
• Nansen, Fridtjof: «Mindeord», iNorsk Geografisk Selskabs Aarbog 1912–13, s. 9–13
• Østvedt, Einar:Hjalmar Johansen : et liv i dåd som endte i tragedie, 1967