Gustaf Wingren, svenskteolog. Han ble dr.theol. i 1943 på sin avhandlingLuthers lära om kallelsen (1942), professor ved Åbo Akademi (Turku) i Finland i 1947 og senere samme år iBasel. I årene 1951–1977 var han professor iLund.

Wingren ble snart kjent også internasjonalt, blant annet fordi han representerte noe nytt i forhold til den etablerte «Lundateologin» vedGustaf Aulén ogAnders Nygren. I motsetning til dendialektiske teologien (Karl Barth) understreket Wingren, med bakgrunn i denlutherske skapelsestroen, Guds nærvær også i det naturlige menneskeliv, noe som får stor betydning ietikken og for det enkelte menneskes deltagelse i det politiske liv(Skapelsen och lagen, 1958). Wingren satte ogsåevangeliet ogsyndstilgivelsen som det sentrale i kirkens virksomhet(Evangeliet och kyrkan, 1960).

Mot slutten av 1960-årene kom han til å stå sentralt i det teologiske arbeid innenforKirkenes Verdensråd (Faith and Order). Flere av hans bøker er oversatt også til ikke-skandinaviske språk. Wingren hadde en svært omfattende vitenskapelig produksjon; han utgav blant annetMänniskan och inkarnationen enligt Irenäeus (1947),Predikan (1949),Teologins metodfråga (1954),Einar Billing (1968),Luther frigiven (1970),Etik och kristen tro (1971, redigert),Växling och kontinuitet (1972) ogCredo (1974). Wingren ble utnevnt tilæresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1981.