Clemenceau var utdannet lege. I 1869 giftet Clemanceau seg med den amerikanske Mary Plummer, de fikk to barn sammen. Han ble borgermester iMontmartre i 1870 og forberedte da forsvaret av Paris. UnderPariskommunen i 1871 søkte han forgjeves å spille en meglerrolle. I 1876 ble han Montmartres representant ideputertkammeret, der han snart ble leder av det ytterste venstre. Hans program var en republikansk samling om full gjennomføring av det store verket som var begynt vedden franske revolusjon i 1789. Clemenceau ble «ministerstormeren», kolonipolitikkens motstander, som felte det eneministerium etter det andre. Han mistet sin plass i kammeret i 1893, men hans kampanje forAlfred Dreyfus' uskyld førte ham igjen frem i første linje.

I 1902 ble Clemenceau valgt til senator, og i 1906 ble han innenriksminister. Samme høst dannet han regjering som satt til 1909. Sitt reformprogram med blant annet alderstrygd, 8-timersdag ogprogressiv inntektsskatt fikk han ikke gjennomført, men atskillelsen av kirke og stat ble satt i verk. Utenrikspolitisk styrket han alliansen mellom Frankrike, England og Russland (ententen).

I sitt bladl'Homme libre («Det frie menneske», senere på grunn av sensuren omdøpt tilL'Homme enchaîné, «Det slavebundne menneske»), angrep Clemenceau fra 1913 militærvesenet, krigsledelsen ogdefaitismen.

I 1917, mot slutten avførste verdenskrig, fikk den 76-årige Clemenceau igjen i oppdrag å danne regjering. Han dannet «Seierens kabinett», reorganiserte hæren, stimulerte kampmoralen og fikk «defaitister» ogpasifister tiltalt og dømt. Fra november 1917 til januar 1920 ble Clemanceau krigsminister. Da tyskerne i mars 1918 truet Paris, etablerte han en felles alliert overkommando med marskalkFerdidand Foch som sjef. På fredskonferansen iVersailles ble Clemenceau en av «de fire store» og konferansens president. Hans uforsonlighet når det gjaldt sikkerhetsgarantier mot Tyskland, bidro til å isolere Frankrike i en viss grad fra Storbritannia og USA og skaffet landet mange vanskeligheter i de følgende årene.

Clemenceau, som nå ble kalt «Seierens far», stilte seg i 1920 til valg som president etterPoincaré, men ble slått. Hans regjering falt i januar samme år, og Clemenceau trakk seg tilbake fra politikken. Fra nå av ofret han seg for sitt forfatterskap. Han skrev filosofiske og biografiske verker forutenGrandeurs et misères d'une victoire (oversatt til norsk i 1930), der han gikk til angrep på den franske forsoningspolitikken overfor Tyskland.

• Frankrikes historie – den tredje republikk (1871-1940)

• Dallas, Gregor:At the heart of a tiger : Clemenceau and his world 1841-1929, 1993, isbn 0333497880,
• Watson, David Robin:Georges Clemenceau : a political biography, 1974, isbn 0-413-26410-6,