Sibbern tilhørte offisers- og godseierfamilienSibbern, og var sønn av eidsvollsmannenValentin Sibbern. Han vokste opp på familiegodsetVærne kloster iRygge inntil familien i 1822 flyttet tilChristiania. Han gikk påkatedralskolen i byen og tokexamen artium i 1831, studerte deretterjus ved universitetet og blecand.jur. i 1837.

Allerede i 1833 var han blitt ansatt som kopist iRevisjonsdepartementet, og i 1838 ble han konstituertfullmektig vedstatsrådsavdelingen i Stockholm. Her ble han til han i 1840 etter anbefaling fra svogeren, daværende statssekretærFrederik Due, ble ansatt som annensekretær i Utenriksdepartementet. Fra 1842 arbeidet han som legasjonssekretær iSt. Petersburg,København,Haag ogLondon. I 1850 ble han forflyttet tilWashington, D.C. etter å ha innledet et kjærlighetsforhold til sin sjef sendemann Johan Gotthard von Rehausens hustru, som han senere giftet seg med. Han varchargé d’affaires oggeneralkonsul i Washington til 1854 og deretter ministerpresident samme sted.

Sibbern vendte hjem i 1856 og blekabinettssekretær hos visekongen,kronprins Karl. I 1857 var han medlem avinterimsregjeringen, men vendte i 1858 tilbake tilutenrikstjenesten som sendemann iKonstantinopel. I denne perioden brevvekslet han med ungdomsvennenChristian Birch-Reichenwald, som nå varstiftamtmann i Christiania, og det fremgår av brevene at Sibbern ønsket et skifte hvor man erstattetbyråkratene i regjeringen med politikere. Dessuten var han sterkt kritisk til det manglende samarbeidet mellom regjering og Storting og den norske mistenksomheten overfor Sverige. Etter Sibberns mening burde det innføres et konstitusjonelt styre etter modell av den britiskeparlamentarismen.

Det er ingen tvil om at Sibberns og Birch-Reichenwalds mål var å sprenge regjeringen for å skaffe sistnevnte plass i denne. Da målet ble nådd i 1858, forlot Sibbern motstrebende utenrikstjenesten for å bli norskstatsminister i Stockholm. Som følge av strid om revisjon av unionstraktaten mellom Norge og Sverige gikk han av en kort periode i 1861. Senere samme år vendte han tilbake til embetet etter at norske hentydninger om at Sverige godtok atstattholdersaken kun var et norsk anliggende, var strøket fra innstillingen til revisjon. Sibberns innstilling førte til beskyldninger om at han var et redskap for sine svenske venner. Dette er urettferdig, da Sibbern utvilsomt stod på et norsk og unionelt standpunkt.

Sibbern samarbeidet i begynnelsen godt med regjeringens formann,Frederik Stang. De utviklet seg imidlertid politisk i forskjellig retning. Stang ble mer og mer konservativ, mens Sibbern gjerne ville ha årlige stortingssamlinger ogparlamentarisme. Sibbern var svært oppmerksom på forholdet tilStortinget, tok konsekvensen av regjeringens nederlag i spørsmålet om revisjon av unionstraktaten og gikk derfor av i 1871. Han trakk seg deretter tilbake til sitt gods Værne kloster, som han hadde kjøpt av sin brors enke i 1861.

Oscar 2. vurderte senere flere ganger å erstatte Stang med Sibbern, men Sibbern ønsket å vende tilbake til utenrikstjenesten og ble i 1878 minister iParis. I 1880 ønsket kongen å ofre Stang og erstatte ham med Sibbern, som var svært usikker og førte forhandlinger med kongen i Kristiania. Sibbern stilte krav om atOle Jacob Broch skulle bli medlem av regjeringen, noe kongen motsatte seg, og han utnevnte i stedetChristian Selmer til statsminister. Sibbern vendte tilbake til Paris og var fra da av sterkt kritisk til regjeringen og kongen. Han skrev at norsk politikk forekom ham trøstesløs.

Likevel var han i 1884 igjen aktuell som statsminister i Stockholm i en regjering ledet av Ole Jacob Broch, men denne regjeringen ble aldri dannet. Sibbern innleverte sin avskjedssøknad og fikk samme år avskjed i nåde. Han bosatte seg deretter i Stockholm, men etter at hans hustru døde, vendte han i 1885 hjem til Værne kloster, som han i 1879 hadde overdratt til to av sine brorsønner. Der døde han i 1901.

Sibbern var i 1840 blitt utnevnt til kammerjunker, og i 1860 var han til stede vedkroningen av kongKarl 4. i Trondheim. Han ble da tildeltstorkors avSt. Olavs Orden, som han varridder av fra 1853. Fra 1859 til 1871 var hankansler ved St. Olavs Orden. Han hadde også storkors av den svenskeNordstjärneorden og en rekke utenlandskeordener, og i 1864 fikk han kongens fineste dekorasjon,Serafimerorden.

Georg Sibbern var en dyktigdiplomat, svært belest og kjent som omgjengelig og smidig. Han var svært energisk, men hadde samtidig en sterkt selvkritisk sans og liten tro på egne evner. Sibbern beskrives også som en mann med et følsomt og nervøst gemytt som lett ble urolig og oppbrakt over motgang. Han likte ikke å være leder og ble derfor avhengig av sine omgivelser. Hans personlighet gjenspeiles kanskje avvalgspråket,Recte et suaviter (latin, ’rettferdig og mildt’). Ekteparet Sibbern stod i et nært vennskapsforhold til den svenske legenAxel Munthe, som brevvekslet flittig med både Sibbern og hans hustru.

• Efterladte Digte, (posthumt) 1902

• Sibbern
• statsministre i Norge

• Bratsberg, Terje: biografi iNorsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 8, 2004
• Lindstøl, Ole Torjesen (1914):Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 1
• Kristiansen, T.G.:Georg Sibberns utenrikspolitikk 1862–1871, hovedoppgave UiB, 1975
• Kaartvedt, Alf: biografi iNorsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 13, 1958
• Kaartvedt, Alf (1970):Den politiske korrespondanse mellom Frederik Stang og Georg Sibbern 1862–1871
• Seip, Jens Arup (1990):Et regime foran undergangen, andre utgave