Werenskiold var født iEidskog og vokste opp iKongsvinger. Han ble elev avJulius Middelthun påTegneskolen i 1873 og en kort tid avAxel Ender. Høsten 1875 reiste han tilMünchen for å studere ved akademiet i byen. München var nå blitt den tyske byen de fleste norske kunstnerne søkte seg til. Her studerte han først tegning under Ludwig Löfftz, før han vinteren 1876–1877 tok fatt på maleristudier under Wilhelm Lindenschmit. Fra studietiden i München finner vi bilder somKvinnelig halvakt (1877,KODE Kunstmuseene i Bergen) og portrettene av faren og Doffen Dahl.

Møtet med det franskefriluftsmaleriet, særligCharles François Daubigny, på en fransk utstilling i München i 1879, overbeviste Werenskiold om dets overlegenhet fremfor det tyske ateliermaleriet. Under innflytelse av det franske maleriet lysnet fargene i Werenskiolds bilder, og bildetSolskinn Pipping(1879) regnes som innledningen til hans vending motnaturalismen. Han kom likevel til å bli boende i München fram til nyåret 1881 og utviklet friluftsmaleriet videre, som i de to versjonene avEt møte (1880 og 1881). Den siste versjonen av bildet fikk en svært god mottakelse da det ble stilt ut iKristiania (Oslo) våren 1881. Bildet viser et møte mellom en slåttekar og to unge jenter, og temaet med mennesker i friluft kom til å bli et velkjent tema i Werenskiolds bilder i årene framover.

Februar 1881 reiste Werenskiold til Paris, hvor han kunne studere den franske naturalistiske kunsten nærmere. Han ble ikke bofast der, men besøkte byen årlig fram til 1885. Vinteren 1888–1889 tilbrakte han også i Paris, da han studerte tegning under Alfred Roll ogLéon Bonnat.

Når Werenskiold ikke var i Paris, tilbrakte han tiden i Norge – i Oslo,Sandvika og fra 1896 påLysaker. Fra 1883 bodde han om somrene iTelemark og skapte her en moderne, realistisk folkelivsskildring. Han viste sin kjærlighet til fremstillingen av barn i bilder somGjetere, Tåtøy (1883,Nasjonalmuseet) ogTelemarksjenter (1883, Nasjonalmuseet). I 1885 var bildetEn bondebegravelse (1883–1885) hovedverket påHøstutstillingen, og en kritiker somAndreas Aubert berømmet bildet for dets sanne og kjærlighetsfulle framstilling av det norske folket og den norske naturen. Werenskiold ble gjennom sine fremstillinger av norske folketyper og naturen i Telemark sett som en fornyer av det nasjonale maleriet.

Ved siden av friluftsbildene utmerket Werenskiold seg somportrettmaler. En lang rekke ypperlig karakteriserte portretter danner til sammen et helt pantheon av kjente nordmenn:

• Bjørnstjerne Bjørnson (1885, 1888 og 1900)
• Amund Helland (1885)
• Bjørnsons mor (1888)
• Kitty Kielland (1891)
• Erika Nissen (1892)
• Edvard Grieg (1892 og 1902)
• «Humleprøven» (brødrene Ringnes, 1893)
• Frederik Collett (1894)
• Henrik Ibsen (1895)
• Anna Dick (1896)
• Anders S. Ø. Bull (1901)
• Sophus Lie (1902)
• Ernst Sars (1906)
• Christian Michelsen (1906)
• David F. Knudsen (1907)
• en serie portretter avFridtjof Nansen (fra 1893)

Sammen medChristian Krohg ogFrits Thaulow ble han en ledende skikkelse i den hjemlige kulturkampen, fryktet sompolemiker og en klar og målbevisst organisator. Han var en av initiativtakerne til Kunstnernes høstutstilling i 1882, som to år senere fikk statlig støtte og ble Statens årlige kunstutstilling, eller Høstutstillingen som vi kjenner den som i dag.

Werenskiolds kunstneriske gjennombrudd kom i vel så stor grad med hans tegninger. Han var han en av illustratørene til Asbjørnsens nyutgivelse avNorske Folke- og Huldre-eventyr(1879) og viste her sitt store talent med sine første, mesterlige eventyrtegninger. Han var i arbeidet inspirert av en studiereise tilVågå sommeren 1878. Sammen medTheodor Kittelsen fortsatte han fra 1882 dette arbeidet og illustrerte Asbjørnsen og MoesEventyrbog for Børn (utgitt i tre bind, 1883–1887). Werenskiold skapte dermed det første klassiske verket i norsk illustrasjonskunst, en verden av fine virkelighetstrekk og fantasifull levendegjørelse av folketroens troll og nisser, av stemning og humor, uttrykt med suveren sikkerhet i pennetegningens fine strek (utgitt samlet iWerenskiolds Samtlige tegninger og studier til Norske Folkeeventyr, 1910).

Hans tegninger til praktutgaven avSnorres kongesagaer (1896–1899) ogJonas LiesFamilien på Gilje (1903–1904) utgjør nye høydepunkter i norsk tegnekunst. I 1908 begynte Werenskiold åradere, og ti år senere tok han opplitografiet og nådde også her langt.

Somrene 1886 og 1887 dannet Werenskiold og noen av hans kolleger fra München-tiden et kollektiv på Gården Fleskum i Bærum. Sammen med Werenskiold var dette malere somChristian Skredsvig,Kitty Kielland,Gerhard Munthe,Eilif Peterssen ogHarriet Backer. Disse to somrene på Fleskum innledernyromantikken i norsk kunst, og det var først og fremst bildene til Kielland og Peterssen som viste vei for det nye stemningsmaleriet, med interessen for å framstille det spesielle lyset i en norsk sommernatt. Werenskiold holdt fortsatt fast ved sin naturalistiske stil, men rundt 1890 skjer det en utvikling mot det nyromantiske stemningslandskapet også i hans kunst.

Med sterkere vekt på tonefinhet og lyrisk stemningsinnhold og en større og enklere form malte han i 1890-årene landskaper somHøst (1891),Sommeraften i Kviteseid (1893) ogSkysshesten (1894), og inntagende barneskildringer somOlivia ogSolstreif (1891),Ventende barn (1893) ogSøsken (1897).

Etter 1900 orienterte Werenskiold seg gradvis bort fra naturalismen og stemningsmaleriet, og mot en dekorativ flatekunst. Arbeidet med utsmykningen avFridtjof Nansens spisestue i «Polhøgda» (Liti Kjersti, 1902–1907) førte ham inn på det dekorative, og han tegnet en rekke utkast til låsbeslag, vev, bokutstyr og billedsøm (utført av hans hustru).

Møtet medPaul Cézannes ogVincent van Goghs kunst iBerlin ogParis i 1908 åpnet nye koloristiske muligheter for ham, og i bilder somLomen kirkegård (1908) ogBjørn Bjørnson instruerer (1910) har fargen en ny vitalitet og volumskapende evne. I denne mer summariske, kjølig lysende, maleriske stilen oppstår i Werenskiolds siste 30 år en lang rekke portretter, figurkomposisjoner ofte med arbeidsmotiver eller sosiale emner (Middagen 1920–1930;Lensekara, 1938), landskaper fra Lysaker og høyfjellet, blomsterbilder og så videre, og han tok etter 1920 også oppaktmaleriet (Badet 1925).

Nasjonalgalleriet i Oslo eier 30 malerier og flere hundre tegninger og grafiske blad av ham, museene i Bergen 29 malerier og cirka 100 svart-hvitt-arbeider. Han er gravlagt iÆreslunden påVår Frelsers gravlund i Oslo. En samling av hans artikler utkom i 1917 under navnetKunst. Kamp. Kultur.

• Erik Werenskiold i Norsk biografisk leksikon
• Erik Werenskiold i Norsk kunstnerleksikon
• norsk kunsthistorie

• Svedfelt, Torsten:Erik Werenskiolds konst, 1938
• Østby, Leif:Erik Werenskiold, 1977, isbn 82-09-01489-7
• Østby, Leif:Maleren og tegneren Erik Werenskiold 1855-1938, 1985, isbn 82-990568-8-8