Harald Hårfagre skal ha hatt en rekke sønner. Kongesagaene navngir til sammen over 20, men det kan være usikkert om alle disse virkelig var Haralds sønner. Blant de rundt 10 utvilsomme er Eirik, og av alle sønnene skal han ha vært den eneste dronningfødte. Dette gjorde Eirik til den fremste av brødrene, og det var følgelig hansbyrd, ikke at han skal ha vært eldst (vi vet ikke hvilket nummer i rekken han var), som var avgjørende da faren gav ham en stilling fremfor de andre.

Forholdet mellom Eirik og brødrene ble dårlig. Dette synes i det minste i noen grad å henge sammen med at faren forfulgte motstridende mål i sin dynastipolitikk. For å hindre ufred og samtidig foreta en rettferdig fordeling av det han etterlot seg, i samsvar med vanlige regler for arv, sørget han for at alle sønnene fikk kongsnavn og også rike i den landsdelen hvor hver enkelt vokste opp. Men samtidig ville Harald opprettholde enheten i riket ved å gjøre Eirik til overkonge over brødrene. Han gjorde også Eirik til medregent de siste år av sitt liv. Alt dette innebar i virkeligheten samling og splittelse på én gang, og lyktes ikke. Det er de senerekongesagaene, og særligSnorre, som gjør rede for denne ordningen, og da nærmest som en statsrettslig konstruksjon. Vi kan ikke vite hvor gjennomtenkt Haralds løsning var, og hvor mye den gav seg selv som følge av rådende maktforhold. De enkle fakta – at alle sønnene fikk kongsnavn samtidig som Eirik ble farens etterfølger – synes likevel å stå fast.

Eiriks væpnede aksjoner mot brødrene kostet flere av dem livet, og skal ha gitt ham tilnavnet «blodøks». Navnet er belagt på Eiriks egen tid i vers avØyvind Skaldespiller ogEgil Skallagrimsson. Førstnevnte kaller Eiriks sønner, få år etter farens død, for «den kvasse Blodøks’ hevnere», og i et vers Egil diktet mens Eirik ennå levde, nevner han en kamp han utkjempet med «sønnen til Blodøks». Tilnavnet er nevnt i de fleste sagaene, men én av dem,Fagrskinna, forklarer det på en annen måte, som følge av det ry Eirik vant påvikingferder.

Eiriks samlede regjeringstid ble kort, ca. fem år, det vil si bare to–tre år i tillegg til årene han skal ha regjert sammen med faren. Utover slike enkle kjensgjerninger – det kortvarige kongedømmet og fiendskapet med brødrene – vet vi lite om Eirik. De senere kongesagaene forteller ikke mye om ham, og beretningene er dessuten sprikende, særlig om de senere år av hans liv.Skaldekvad om Eiriks bedrifter er ikke bevart. Et kvad av Glum Geirason, som blant annet skal ha handlet om Eiriks vikingferder, er dessverre tapt, ogHǫfuðlausn av Egil Skallagrimsson gir ingen konkrete opplysninger om hendelser i Eiriks historie, bare malende beskrivelser av slagtummel og kamp i sin alminnelighet. Usikkerheten gjelder også Eiriks ekteskap: Enda så mye Eiriks dronning,Gunnhild, ruver i den senere overleveringen, kan vi ikke engang være sikre på hvem hun egentlig var. Ifølge de norrøne sagaene ættet hun fraHålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse somtrolldomskyndig. Denlatinske krønikenHistoria Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kongGorm den gamle.

Eirik ble etter det sagaene beretter, fordrevet fra Norge fordi han som konge førte videre farens harde linje og opptrådte som en undertrykkende konge. Kampen han førte mot brødrene sine, skal også ha vakt motvilje. Hans etterfølger som norsk konge ble halvbrorenHåkon, som særlig støttet seg påladejarlenSigurd Grjotgardsson. Dette må helst bety at Eirik er kommet i et motsetningsforhold til Sigurd. Men ellers varierer det en del om sagaene lar Håkon eller Sigurd være den mest aktive under maktskiftet. Bildet av Eirik som undertrykker er ellers særlig tydelig iEgilssaga som følge av fiendskapet mellom kongen ogEgil Skallagrimsson. Flere av Egils vers om Eirik og sønnene hans preges av en intens motvilje, og Egil kaller kongen for «folkeundertrykker» og «lovbryter». Samtidig gir Egil i et vers uttrykk for at det er Gunnhild som er den onde ånd bak Eiriks lovbrudd.

Eirik tilbrakte de siste 20 årene av sitt liv utenfor Norge. Fra slutten av denne perioden finnes det noen få opplysninger i utenlandske kilder. Dette stoffet har sagaforfatterne formodentlig kjent, direkte eller indirekte, men likevel ikke klart å få god form på eller å plassere i en riktig sammenheng, blant annet fordi de skriver som om Eirik døde allerede omkring 940. IDen angelsaksiske krønike er Eirik nevnt somnorthumbrisk konge iYork i 948. For å få dette til å passe med de norrøne tekstene – og dessuten fylle en større del av tidsrommet etter Eiriks fordrivelse fra Norge – har enkelte historikere tenkt seg at Eirik var konge i York i flere omganger, men denne antakelsen savner et mer håndfast grunnlag.

I 948 ble vikingriket i York angrepet avWessex-kongenEadred, som hadde hatt kontroll over området tidligere i 940-årene, angivelig fordi northumbrerne nå hadde tatt Eirik til konge. Til slutt lyktes det for Eadred å erobreNorthumbria idet Eirik falt i 954. Kronologien i de engelske kildene er likevel uklar, og det er mulig at Eirik bare var konge i York i tidsrommet 950–952, slik Peter Sawyer har fremholdt. Det er bevart mynt – med innskriften «Ericus Rex» – som Eirik lot slå mens han var konge i York.

Samtidig som Eirik var opptatt i England – eller andre steder – tok sønnene hans opp kravet om kongedømme i Norge, som fiender avHåkon den gode ogSigurd jarl. I denne sammenhengen lar sagaene moren,Gunnhild, spille en nøkkelrolle. Fra begynnelsen av 950-årene bleEirikssønnenes fremstøt, som endte med seier over Håkon og etableringen avHarald Gråfells kongedømme i 961, støttet av den danske kongenHarald Blåtann.

Etter Eirik Blodøks’ død skal Gunnhild ha fått en ukjent skald til å lage et storslått dikt om den døde,Eiríksmál. Her skildres Eiriks inntog iValhall etter at han var falt. Men av alle sagaene er det bareFagrskinna som viser til kvadet, og flere trekk ved de siterte strofene taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av et annet kvad,Hákonarmál, som ble diktet til minne om Eiriks etterfølger som norsk konge.

• monarker i Norge
• norsk historie fra 800 til 1130
• vikingtiden

• Fagrskinna
• Finnur Jónsson (red.):Den norsk-islandske skjaldedigtning, B. Rettet tekst, bind 1, København 1912 f.
• Koht, Halvdan: biografi iNorsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, 1926
• Koht, Halvdan: «Når levde Harald Hårfagre og sønene hans?», iHistorisk tidsskrift, bind 27, 1927, s.146–169
• Krag, Claus: biografi iNorsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 2, 2000
• Ólafia Einarsdóttir: «Dateringen af Harald hårfagers død», iHistorisk tidsskrift, bind 47, 1968, s. 15–34
• Sawyer, Peter: «The Last Scandinavian Kings of York», iNorthern History, vol. 31, 1995, s. 39–44
• von See, Klaus: «Zwei eddische Preislieder: Eiríksmál und Hákonarmál», von See, Klaus:Edda, Saga, Skaldendichtung. Aufsätze zur skandinavischen Literatur des Mittelalter, Heidelberg 1981, s. 318–328
• Snorre Sturlason:Heimskringla
• Stenton, F.M.:Anglo-Saxon England, Oxford 1975
• Storm, Gustav (red.):Monumenta historica Norvegiæ, 1880 (blant annetHistoria Norvegiæ ogTheodoricus monachus)
• Whitelock, D. (red.):English Historical Documents, vol. 1, London 1979