Edvard 7. var konge avStorbritannia ogIrland og keiser avIndia fra 1901 til 1910. Han var eldste sønn av dronningVictoria og hennesgemal prinsAlbert avSachsen-Coburg-Gotha, og var gift med prinsesseAlexandra av Danmark.

Edvard residerte nærmere førti år som prins av Wales på slottetSandringham. Da dronning Victoria etter sin gemals død i 1861 levde et tilbaketrukket liv, overtok tronfølgerparet en mengde representasjonsplikter og vant stor popularitet. Edvard foretok i 1875–1876 en reise til India. Han ble konge i januar 1901, menkronet først i 1902.

Edvard interesserte seg sterkt for utenrikspolitikk og hadde personlig kjennskap til andre lands fyrster og statsmenn. Hans personlige sympatier falt sammen med de politiske skillelinjene som kom til syne i Europa omkring århundreskiftet. Han hadde stor sympati for Frankrike og mislikte sin nevøWilhelm 2. i Tyskland. Men i utenrikspolitikken opptrådte han strengt konstitusjonelt og fulgte sine ministres råd.

Edvards regjeringstid kalles ofte foredvardiansk tid eller den edvardianske perioden iStorbritannias historie.

Blant Edvards barn var kongGeorg 5. ogMaud, dronning av Norge.