Dmitrij Sjostakovitsj ble født iSt. Petersburg 25. september 1906. På farssiden hadde familien polske røtter, på morssiden stammet familien fra Øst-Sibir. Hans mor, Sofia Vasiljevna Kokoulin, og faren, Dmitrij Boleslavovitsj Sjostakovitsj, møtte hverandre da hun studerte klaver ved konservatoriet i St. Petersburg og hanhistologi på universitetet i samme by. Faren var også kjent som en dyktig amatørsanger.

Foreldrene giftet seg i 1903. De fikk etter hvert tre barn: Marija, Dmitrij og Zoja. I årene førrevolusjonen var familien velstående, og i barndomshjemmet ble det lagt stor vekt på intellektuelle og kulturelle aktiviteter. Moren, faren og den eldste datteren Marija, som spilte piano, musiserte gjerne både sammen og hver for seg.

Fra barndommen av fikk Dmitrij særlig sansen forvokalmusikk ogopera. Først i 1915, da han var ni år, fikk moren overtalt ham til å ta imot pianoundervisning. Til gjengjeld gikk utviklingen av de instrumentale ferdighetene svært raskt. Gutten haddeabsolutt gehør, og det sies at han etter bare en måned kunne spille enkle stykker avJoseph Haydn ogWolfgang Amadeus Mozart. I 1915 ble han også tatt opp på Ignatij Gljassers private musikkskole, og to år etter hadde han tilegnet seg heleJohann Sebastian BachsDas wohltemperierte Klavier.

Sjostakovitsj hadde på dette tidspunktet også skrevet flere komposisjoner, uten at noen fattet særlig interesse for akkurat denne aktiviteten. I 1919 ble noen av stykkene lagt fram for den betydningsfulle komponistenAleksandr Glazunov. Dette førte til at Sjostakovitsj, som 13-åring, ble tatt opp på konservatoriet i St. Petersburg. Studiene omfattet piano, musikalsk form, tradisjonelle komposisjonsteknikker og orkestrering. Han fikk også undervisning imusikkhistorie, og på slutten av studietiden tok han timer ifiolin ogdirigering.

Sjostakovitsjsopus nr. 1 var enScherzo for orkester,skrevet i 1919, i første semester på konservatoriet. Stykket har rytmiske trekk som også kan gjenkjennes i komponistens senere verker, men det er som helhetromantisk preget med en eleganse som gir assosiasjoner tilFelix Mendelssohn-Bartholdy. OrkesterverketTema med variasjoner(1921–1922) er et tradisjonelt oppbygd variasjonsverk, som både i karakter og variasjonsteknikk kan føre tankene tilJohannes Brahms' store verker innenfor samme sjanger og samme toneart. Fra de tidlige årene stammer også de populære pianostykkeneTre fantastiske danser (1922).

I sine første år på konservatoriet hadde Sjostakovitsj begynt å sette seg inn i de nyeste verkene avPaul Hindemith,Béla Bartók ogErnst Křenek. Disse studiene kom til å påvirke den videre utviklingen av hans egen musikalske stil.

Sjostakovitsj avsluttet sine musikkstudier i 1925, 19 år gammel.

Etter avlagt eksamen på konservatoriet startet Sjostakovitsj for fullt sin karriere som pianist og komponist. Som pianist mottok han i 1927 diplom for sin deltakelse i den første internasjonaleChopin-konkurransen iWarszawa. Han underviste ellers ved konservatoriet i Leningrad (St. Petersburg) i perioden 1937–1941, og i perioden 1943–1949 var han professor ved konservatoriet iMoskva.

Sjostakovitsjs kunstneriske karriere er nært knyttet tilSovjetunionens politiske og kulturelle utvikling. Han hadde startet sine konservatoriestudier to år etterden russiske revolusjonen, og på det tidspunktet hadde det nye regimet allerede iverksatt kontroll og omlegging av undervisnings- og utdanningssystemet etterkommunistpartiets ideologi. Utover på 1920-tallet, da Sjostakovitsj for alvor sto fram som komponist, startet også enensrettingsprosess av kunst- og kulturlivet i samfunnet utenfor de etablerte institusjonene. Sovjetunionen, som ble opprettet i 1922, eksisterte fram til 1991. Hele Sjostakovitsjs musikalske virksomhet utfoldet seg dermed innenfor rammene til ettotalitært regime som så det som sin oppgave å også kontrollere kunsten.

Grunnleggende posisjoner i utviklingen av det sovjetiske musikklivet kan illustreres gjennom motsetningene mellom to kunstnerorganisasjoner i første del av 1920-tallet. På den ene siden sto den relativt liberale og vestligorienterte Foreningen for samtidskunst (ASM). Denne var knyttet til den musikalskemodernismen og hadde mye til felles med vestlige organisasjoner for ny musikk som vokste fram i disse årene. På den andre siden sto Den russiske forening for proletarmusikere (RAPM), med røtter iProletkult. Denne organisasjonen fordømte det dekadente borgerskapets ideologi, slik den kom til uttrykk både gjennom konserttradisjon og modernistiske tendenser. De mente at allsangen og massesangen skulle danne grunnlag forproletariatets musikk.

Konfliktlinjene kom dermed til å gå mellom musikk på musikkens egne, internasjonalt orienterte premisser og agiterende, politisk forherligende musikk som også var folkelig og allment tilgjengelig. Etter hvert oppsto «formalisme» som en nedsettende betegnelse. Uttrykket sto for musikk som var preget av «form uten innhold». Dette kunne gjelde instrumentalmusikk uten tekst eller et klart program, men i særlig grad gjaldt det musikk som ble oppfattet som eksperimentell, vanskelig tilgjengelig og fremmed for folk flest. Etter hvert ble det å være assosiert med «formalisme» farlig for en komponist. IMoskvaprosessenes tid kunne denne type «folkefiendtlighet» resultere idødsstraff.

Sjostakovitsj fikk et alvorlig møte med stalinregimets kritikk i forbindelse med en framføring av hans operaLady Macbeth fra Mtsensk (1930–1932/1934) i 1936.Josef Stalin var til stede på forestillingen, og det kom en svært negativ og fordømmende kritikk i avisenPravda, under tittelenKaos istedenfor musikk. Her trekkes både det «uforståelige» og «kaotiske» tonespråket og verkets angivelig umoralske innhold fram som forkastelig. Avisinnlegget regnes som et av de tidligste eksemplene på sovjetstatens autoritære inngripen i den kunstneriske utfoldelsen – det er hevdet at det var Stalin selv som sto bak. I kjølvannet av denne hendelsen ble fremføring av komponistens symfoni nr. 4 forbudt. Etter dette ga Sjostakovitsj sin nye, 5. symfoni undertittelenEn sovjetisk musikers svar på berettiget kritikk.

Underandre verdenskrig mottok Sjostakovitsj Stalinprisen to ganger, både for sin klaverkvintett i 1941 og for sin 7. symfoni (Leningrad-symfonien) i 1942. I 1946 fikk han også prisen for sin klavertrio. Han ble i disse årene høyt vurdert som bådepatriot og som en verdig kulturrepresentant for Sovjetunionen.

På tross av sine statlige æresbevisninger ble Sjostakovitsj også utsatt for nok et alvorlig angrep i tiden like etter andre verdenskrig.Andrej Zjdanov var blitt utnevnt til å lede utrenskninger av blant annet kunstnere som ikke fulgte partiets ideologi på en klar nok måte. Både Sjostakovitsj og kjente komponister somSergej Prokofjev,Aram Khatsjaturjan ogDmitrij Kabalevskij fikk hard medfart, og flere av Sjostakovitsjs komposisjoner ble innlemmet i en liste over «forbudte verker». Sjostakovitsj var kommet i en situasjon der han ikke bare var fordømt som komponist, han sto i reell dødsfare. Han beholdt likevel livet og forble strengt regimetro fram til Stalins død i 1953. Etter dette fortsatte han komposisjonsvirksomheten innenfor friere kunstneriske rammer, og tidligere «forbudte» verker var igjen å finne på konsertrepertoaret.

I 1960 ble Sjostakovitsj medlem av detsovjetiske kommunistpartiet. Den direkte foranledningen var at Stalins etterfølgerNikita Krusjtsjov ønsket å bedre forholdet mellom sovjetledelsen og unionens kunstnere ogintelligentsia. I denne forbindelse ble Sjostakovitsj ønsket som leder for republikkens statlige komponistforening. For at så kunne skje, måtte han være registrert som medlem av partiet.

Sjostakovitsj døde 9. august 1975 i Moskva. I komponistens ettertid har hans forhold til sovjetregimet ofte vært debattert. I 1979, fire år etter hans død, skapte musikkforskeren og journalisten Solomon Volkov sensasjon med bokenTestimony: the Memoirs of Dmitry Shostakovich as Related to and Edited by Solomon Volkov.Her lar forfatteren det framgå at Sjostakovitsj helt fra midten av 1930-tallet hadde vært misfornøyd med den sovjetiske ledelsen. Autentisiteten i det materialet Volkov framla, har imidlertid vært omdiskutert, og antydninger om at komponisten kan ha forsøkt å omskrive sin egen historie, har også kommet opp. I kjølvannet av slike diskusjoner har ironiske og parodiske trekk i Sjostakovitsjs musikk blitt tolket som eksempler på fordekt regimekritikk.

I realiteten har det så langt ikke vært mulig å finne entydige svar på Sjostakovitsjs forhold til sovjetregimet. Det eneste som kan fastslås med sikkerhet, er at han – uansett politiske holdninger og personlige preferanser –framstår som en av musikkhistoriens store komponister.

Sjostakovitsjs tradisjonelle tonespråk og hans forkjærlighet for etablerte, musikalske former og sjangere har gjort at han fra enkelte hold har blitt karakterisert som konservativ. På tross av slike vurderinger har musikken hans vist seg å ha en både særegen emosjonell styrke og en sterk musikalsk appell. Dette har gitt Sjostakovitsj en både større og fastere plass på ettertidens konsertrepertoar enn det som har vært tilfelle for mange av hans mer modernistisk orienterte kolleger.

• Musikk i Russland
• Sovjetunionen

• Bartlett, Rosamund, red.:Shostakovich in context, 2000
• Fay, Laurel E.:Shostakovich: A life, 2000
• Norris, Christopher, red.:Shostakovich: The man and the music, 1982
• Riley, John:Dmitri Shostakovich: A life in film, 2005
• Story of a friendship: The letters of Dmitry Shostakovich to Isaak Glikman, 1941-1975, 2001
• Volkov, Solomon:Testimony: the Memoirs of Dmitry Shostakovich as Related to and Edited by Solomon Volkov,1979
• Volkov, Solomon:Shostakovich and Stalin, 2004
• Wilson, Elizabeth A.M.:Shostakovich: A life remembered, 1994