Det palestinske selvstyret innebærer et delvis selvstyre over deler av det palestinske territorium som ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Denne ble etablert i 1996 som følge avOslo-avtalene mellomIsrael og den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), som ble framforhandlet med utspring iOslo-kanalen i 1993.

Selvstyret bygger på prinsipperklæringen som Israel og PLO undertegnet iWashington D.C. iUSA 13. september 1993, også kjent som Oslo 1-avtalen. Denne ble konkretisert i avtalen om palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko (Kairo-avtalen), undertegnet iEgypts hovedstadKairo 4. mai 1994, og som definerte det foreløpige geografiske området selvstyret skulle omfatte: FørstGaza ved Middelhavet ogJeriko by med omland, dernest seks byer (Betlehem,Jenin,Nablus,Ramallah, Tulkarem, Qualquilia) påVestbredden, hvor selvstyremyndighetene overtok ansvaret for den indre sikkerhet, etter at israelske styrker ble trukket ut.

På bakgrunn av disse to dokumentene ble det forhandlet fram en avtale om styreform i de selvstyrte områdene, undertegnet 28. september 1995 i Taba i Egypt, deretter i Washington D.C. (Oslo 2-avtalen). Denne la også grunnlaget for valg på en palestinsk lovgivende forsamling(Palestinian Legislative Council, PLC) og en palestinsk regjeringssjef. Disse ble avholdt første gang i de okkuperte områdene 20. januar 1996, hvoretter PLC trådte sammen for første gang i Gaza 7. mars 1996. Etableringen av PLC og en palestinsk regjering for et geografisk definert område ble av mange palestinere sett på som en de facto statsdannelse, hvilket imidlertid ble kategorisk avvist av israelske ledere. I avtaletekstene ble det derfor funnet enarabisk tittel for den palestinske lederen,rais, som kan ha flere betydning. For palestinere var betydningen «president», for Israel «formann».

PLC hadde fra starten 88 medlemmer. I 2005 ble dette bestemt økt til 132 fra og med valget 2006. Ved valget 1996 vant den største gruppen innen PLO,Fatah, 50 av de 88 setene, ogYasir Arafat ble valgt tilrais. Arafat nedsatte den første palestinske de facto-regjering med 22 statsråder i juni 1996. Etter hans død i 2004 harMahmoud Abbas vært president for den palestinske selvstyremyndighetene. Ved parlamentsvalget i 2006 vantHamas størstedelen av parlamentssetene, men de fikk ikke regjere lenge. Etter en palestinsk borgerkrig i 2007 tok Hamas kontroll overGaza, mensFatah og de palestinske selvstyremyndighetene tok kontroll over de palestinske områdene på Vestbredden.

Selvstyremyndigheten ble innført midlertidig for en periode på fem år og innenfor et begrenset geografisk område, og dermed langt fra hele området Israel okkuperte i 1967. Avtalene omfattet hele Gaza og deler av Vestbredden, men ekskluderte Øst-Jerusalem, somPLO vil ha som fremtidig palestinsk hovedstad. Både spørsmålet om Jerusalems status og det vanskelige flyktningspørsmålet ble utsatt i avtalene og forutsatt drøftet i løpet av avtaleperioden. PLC ble overdratt den sivile myndighet i selvstyreområdene, med ansvar for utdanning og kultur, helse og sosial velferd, direkte skattlegging og turisme. En palestinsk politistyrke overtok gradvis ettersom de israelske militære styrkene trakk seg ut. Selvstyremyndighetene nedsatte flere offentlige etater og institusjoner for å fremme økonomisk utvikling. De fleste av disse har hovedsete iRamallah.

Avtalene mellom Israel og PLO forutsatte at de selvstyrte områdenes endelige status skulle forhandles frem i løpet av avtaleperioden til 1999. Verken denne fristen eller en senere (2005) er blitt overholdt, og en palestinsk stat er ikke blitt opprettet. Den selvstendige statenPalestina, som Det palestinske nasjonalrådet (PNA) utropte i 1988, ble anerkjent av 88 land det året. Norge anerkjente Palestina som selvstendig i mai 2024 og til sammen har 146 land nå gjort dette. I november 2012 ble Palestinas status i FN oppgradert til «observatørstat uten medlemskap».