Mahon ble født iBelfast, hvor familien tilhørte denprotestantiskearbeiderklassen. Han begynte å først markere seg som poet under sin studietid vedTrinity College iDublin tidlig på 1960-tallet. Etter et påfølgende, kort studieopphold iParis begynte flere år der Mahon ikke etablerte seg noe sted, men bodde periodevis iEngland,USA,Canada og Nord-Irland. Han var tidvis ansatt av Vogue,BBC og New Statesman, i tillegg til diverse læresteder.

De første diktsamlingene preges av eneksistensialisme og estetiskselvbevissthet. I debutenNight-Crossing(1968) markerer dikt som «Glengormley» og «In Belfast» Mahons ironiske distanse til sin oppvekst og sitt hjemlige miljø, samtidig som «In Carrowdore Churchyard» er en hyllest til Mahons nord-irske forgjenger, Louis MacNeice.

OppfølgerenLives(1972) preges av en utforsking av forskjellige stemmer og identiteter, og med diktet «Rage for Order» innleder denne samlingen også Mahons mangeårige og alvorstunge respons til konflikten i Nord-Irland.

DiktsamlingeneThe Snow Party(1975) ogThe Hunt by Night(1982) inneholder noen av Mahons mest antologiserte og anerkjente tekster. «The Disused Shed in Co. Wexford» kombinerer Mahons innlevende forhold til livløse objekter og forlatte steder med en klagesang på vegne av de som har vært rammet av konflikter og kriger gjennom historien. Disse samlingene inneholder også utsøkte kunstdikt som «Courtyards in Delft» og detEdvard Munch-inspirerte «Girls on the Beach». MunchslitografiBrosjener ellers reprodusert på coveret avThe Snow Party. I tillegg til Munch (som også figurerer i det tidlige diktet «Edvard Munch», senere omdøpt til «The Studio»), har Mahon også bruktKnut Hamsun ogHenrik Ibsen som inspirasjonskilder for sin diktning.

En mindre, men viktig utgivelse fra 1985,Antarctica, inneholder et knippe svært mørke dikt. Titteldiktet er en utsøktvillanelle basert på Lawrence Oates’ sagnomsuste død under Scotts Antarktis-ekspedisjon i 1912.

Etter at ekteskapet hans havarerte i 1985, publiserte Mahon knapt noen nye dikt på syv år. I denne perioden slet Mahon meddepresjon ogalkoholisme, samtidig som han med vekslende hell forsøkte å livnære seg som lærer i skrivekunst i Irland og USA. Til tross for disse utfordringene markerte han seg som oversetter og vant Scott-Moncrieff-prisen for en gjendiktning av utvalgte dikt avPhilippe Jaccottet (1987). Mahon var en aktiv oversetter resten av sitt liv og utmerket seg spesielt for sine formfullendte og kreative versjoner av klassikere frafransk lyrikk og drama som er samlet med andre gjendiktninger i henholdsvisThe Adaptations 1975-2020(2022) ogTheatre(2013).

Tidlig på 1990-tallet begynner Mahon igjen å skrive nye dikt, men i en ny stil. Med «Dawn at St. Patrick’s» (som beskriver hans opphold ved et asyl i Dublin) og «The Yaddo Letter» trekker han veksler påRobert Lowells konfesjonelle form til å skrive selvutleverende om sitt eget vanskelige privatliv.The Hudson Letter(1995) markerer for alvor en ny start: Diktene i denne samlingen er tett forbundet til hverandre og beskriver i detalj Mahons hverdag i New York. De er fulle av medfølelse for uteliggere og andre utstøtte, samtidig som de kaster et kritisk blikk på amerikanskkapitalisme ogimperialisme.

MedThe Yellow Book(1997) fortsetter Mahon sin urbane hverdagsdiktning, men nå med utgangspunkt i sitt nye hjem i Dublin og med stadige vink tilbake til 1890-tallets poetiske opprør motmaterialisme og konvensjonalitet. Mahon er ofte bitende sarkastisk i denne perioden av forfatterskapet. Han har senere publisert en revidert utgave avThe Hudson LettersomNew York Time (2018), ogThe Yellow Bookhar senere blitt omdøpt tilDecadence. Mahon har gjennomgående vist en uvanlig sterk hang til å revidere egne dikt, og mange av tekstene hans finnes i svært forskjellige versjoner.

I 2003 flyttet Mahon for godt til småbyen Kinsale, helt sør i Irland. MedHarbour Lights(2005) innledes en ny og avsluttende fase i forfatterskapet. Titteldiktet er representativt for Mahons sene søken etter å finne det gode liv, og samlingen inneholder også dikt der Odysseus-skikkelsen fra Homers diktning brukes som et slags speilbilde på Mahons omflakkende tilværelse. Der det tidligere forfatterskapet var preget av en bohemsk dyrking av outsiderrollen, dikter den sene Mahon lengselsfullt om å finne et slags hjem og det han iessaysamlingenRed Sails(2014) omtaler som «the constantly frustrated effort to achieve a more habitable world».

DiktsamlingenLife on Earth (2009) inneholder en serie med kunstdikt, «Art Notes», som ikke bare drar veksler på malerier av internasjonale storheter somRené Magritte ogEdward Hopper, men ogsåirsk kunst. En annen sekvens fra samme samling, «Homage to Gaia», markerer en intensivering av Mahons langvarigeøkologiske engasjement. Dette engasjementet er også fremtredende i hans siste diktbøker:An Autumn Wind(2010),Against the Clock(2018) ogWashing Up(2020) er alle opptatt av temaer somforurensing, natur- og dyreliv, samtidig som de aldri avskriver muligheten til å forestille seg en bedre, mer harmonisk form for eksistens. Den sene Mahon er ujevn og til tider villet prosaisk i stil. Likevel representerer sene dikt som «A Quiet Spot», ««Oedipus at Colonus» og «Rising Late» en verdig avrunding av en karriere viet til det som sistnevnte tekst kaller «soul, song and singularity».

• Irlands engelskspråklige litteratur

• Campbell, Matt. “Derek Mahon”, i Gerald Dawe (red.),The Cambridge Companion to Irish Poets.Cambridge: Cambridge University Press, 2016, ss. 307-321.
• Enniss, Stephen:After the Titanic: A Life of Derek Mahon. Dublin: Gill & Macmillan, 2014.
• Grennan, Eamon: “Derek Mahon: The Art of Poetry LXXXII”,The Paris Review, nr. 154, ss. 150-178.Les i The Paris Review
• Haughton, Hugh:The Poetry of Derek Mahon. Oxford: Oxford University Press, 2007.
• Jarniewicz, Jerzy:Ekphrasis in the Poetry of Derek Mahon. Piotrków Trybunalski: Naukowe Wydawnictwo Piotrkowskie, 2013.
• Kennedy-Andrews, Elmer (red.),The Poetry of Derek Mahon. Gerrards Cross: Gerald Smythe, 2002.
• Steare, Christopher:Derek Mahon: A Study of his Poetry. London: Greenwich Exchange, 2017.