Oscar-Claude Monet ble født 14. november 1840 i Paris. Slekten på både mors- og farssiden hadde etablert seg der på starten av 1800-tallet. Oscar, som familien kalte ham, var altså en ekte pariser av fødsel. Monet-familien bodde først under enkle kår i Paris, men da Oscar var en liten gutt, flyttet de tilLe Havre.

Han var en karismatisk skolegutt og ble særlig populær blant klassekameratene da han tegnetkarikaturer av lærere. En av de portretterte, François-Charles Ochard, hadde vært elev avhistoriemaleren,Jacques Louis David. Ochard var Monets tegnelærer rundt denne tiden.

Moren, Louise-Justine Monet, var musiker, og huset i Le Havre ble beskrevet som et festlig og varmt hjem. Hennes død 28. januar 1857 skapte et stort tomrom i Monet-familien. Den 16 år gamle Oscar sluttet på skolen den samme sommeren og var uenig med faren sin om veien videre.

Monets tante, Marie-Jeanne Lecadre, hadde nylig blitt enke og hadde selv ingen barn. På Lecadres oppfordring fikk Monet fortsette å tegne med veiledning fra Ochard og andre kunstnere i området. Han tjente gode lommepenger på å selge karikaturene. I tillegg ble Lecadre en av Monets viktigste støttespillere da han ønsket å etablerte seg i kunstverdenen.

I løpet av sin permisjon hadde Monet truffet kunstnerenJohan Barthold Jongkind. Han studerte Jongkinds marineakvareller og mottok hjelpsomme råd av maleren. Da Monet dro tilbake til Paris, hadde han med seg landskapsmalerier fra Le Havre og ny inspirasjon. Veien gikk videre tilAcademie SuisseoglæremesterenCharles Gleyre.På akademiet ble han kjent med malere somPierre-Auguste Renoir,Alfred Sisley ogJean Frédéric Bazille. Sistnevnte ble en av Monets nærmeste venner.

Monets debut på kunstsalongen var i 1865. Han stilte ut to verk:Seinens munning ved Honfleur ogPointe de la Heve ved lavvann.Begge maleriene fremstilte kysten på Honfleur og fikk jevnt over positiv omtale. Dette var for øvrig samme året somÉdouard Manet skapte furore med sine bidrag, som inkluderteaktmalerietOlympia. Manets bekjentskap med Monet hadde en uheldig start, blant annet på grunn av deres like navn. Den indignerte Manet mottok gratulasjoner av utspekulerte eller uvitende publikummere for Monets bidrag. Da de to kunstnerne først møttes i 1866, fulgte likevel et sterkt vennskap.

I 1866 ble malerietCamille eller kvinnen i grønn kjoleakseptert som et av Monets bidrag til salongens utstilling. Det var den 19 år gamle Camille-Léonie Doncieux som poserte for det anerkjente bildet. Hun kom fra en middelklassefamilie som hadde flyttet til Paris fraLyon. Camille ble gravid det følgende året, noe som bød på utfordringer for en pengelens Claude. Jean Monet ble født i 1868, men Camille og Monet giftet seg ikke offisielt før 1870. Familielivet var en tilvenningssak, men Camille og Jean var med på samtlige reiser i Europa etter hvert som arbeidsmulighetene bød seg. Inntekten var likevel svært skiftende i løpet av 1870-årene, og Monet-familien levde tidvis under trange kår i Paris.

En av Monets mest iherdige samlere var handelsmannen Ernest Hoschedé. Han inviterte kunstneren på besøk til Rottembourg-slottet hvor Hoschedé-familien bodde. Monet malte flere malerier på området i 1876. Han fikk disponere en fiskerhytte i nærheten av slottet fra sommeren og utover vinteren. Ernest var ofte borte på forretningsreiser, og Monet utviklet en svært tett relasjon til familien, spesielt husfruen Alice Hoschedé.

Camille Monet ble alvorlig syk i 1877. Til tross for dårlig helse ble hun gravid, og Michel Monet ble født i mars 1878. Det samme året flyttet Monet-familien til Vétheuil, hvor de delte en bolig med Hoschedé-familien som følger av skrantende økonomi. Men Camille Monet ble stadig verre og døde 5. september 1879. Etter dette ble Jean og Michel Monet en utvidet del av Hoschéde-familien. Alice passet på barna mens Monet reiste og arbeidet. Monet og Alices forhold ble imidlertid ikke anerkjent før etter Ernest Hoschédes død i 1891. Paret giftet seg 16. juli 1892.

Impresjonistenes arbeidsmetode skilte seg fra malertradisjonen som akademiene holdt fast ved. Et radikalt grep var å gå bort fra den klassiske lys og skygge-effekten,chiaroscuro. Impresjonistene definerte i stedet dybde og form ved hjelp av fargespill.

LandskapsmalerenWilliam Turner blir ofte fremstilt som Monets foregangsmann. Turner la mye vekt på naturelementer i sine verk og var kjent for å male med dynamiske strøk. Han ble også ansett som en forgjenger i sin unike evne til å fremstille lys på billedflaten. Landskapskunstnere pleide tradisjonelt å male inne på etatelier, med utgangspunkt i forarbeid somtegneskisser ellerakvareller. På 1850-tallet kom imidlertid malertuben, som tilrettela for at Monet og hans kolleger kunne jobbe ute i naturen.

Ettersom Monet ønsket å fange effekter og stemninger direkte fra motivet, måtte han jobbe effektivt. Dette resulterte i grove og tykke penselstrøk. Detaljer som mennesker og hus ble gjerne antydet ved hjelp av raske streker og fargeklatter. For samtidens kunstpublikum kunne maleriene til impresjonistene virke skissemessige og dermed vanskelig å fordøye. Monet var ofte misfornøyd selv, fordi arbeidsmetoden hans bød på utfordringer. Hvis han ikke var rask nok til å gripe penselen, kunne effekten forsvinne. Dessuten ble ikke alltid maleriet like slående som motivet. En god del verk ble dermed enten vraket eller retusjert av den temperamentsfulle kunstneren.

I 1879 oppstod en finanskrise som rammet kunstforhandlerne i Paris. Monet slet med å selge bilder til sine faste samlere og ble avhengig av økonomisk støtte fra kolleger. Lykken snudde imidlertid i 1881 da galleristen Durand-Ruel gjenopptok sin støtte. Etter dette var Durand-Ruel-familien Monet sine mest trofaste velgjørere. Bedriften deres strakk seg dessuten overAtlanterhavet. Paul Durand-Ruel og hans sønner sørget for at Monet ble en ettertraktet kunstner også i USA.

I 1917 mottok Monet en stor ære. Han ble regnet som den franske republikkens «offisielle maler». Monet hadde startet arbeidet med prosjektetDe store dekorasjonene i 1914. Samtidig pågikkførste verdenskrig utenfor hans studio i Giverny. Da traktaten om våpenhvile ble tegnet 11. november 1918, skrev Monet et brev til sin gode vennGeorges Benjamin Clemenceau, som da var Frankrikes statsminister. Han ville markere begivenheten ved å donere to verk til staten. De to panelene, siden titulertSkyene, ble del av en monumental vannlilje-serie som bestod av 22 paneler. Verkene målte 2 meter i høyden og totalt 91 meter i lengden. Staten tok gladelig imot de prestisjefulleDekorasjonene, men størrelsen bød på utfordringer. Maleriene ble omsider montert opp i 1927 og har aldri siden blitt flyttet fra sine spesialformede rom i Musée de l'Orangerie i Paris.

I arbeidet medVannlilje-maleriene nådde Monet et enda dypere fokus. Himmelens speiling eller lysets refleksjon i vannliljedammene dannet tilsynelatende nye verdener i motivet. De utallige studiene av vannliljedammen og gangbroen i Giverny nærmet seg tidvis et heltabstrakt uttrykk. Formspråket gav gjenlyd ifauvistiske malerier, mettet av farger og abstrakte former. Samtidig var Monets egen kunstsmak mer konservativ, og han var spørrende til den moderne kunsten som blomstret på starten av 1900-tallet.

Etter at Alice Hoschéde døde av leukemi i 1911, var det stedatteren, Blanche Hoschéde-Monet som stilte opp for Claude. Hun hadde giftet seg med hans eldste sønn Jean Monet, som døde kort tid etter i 1914. Som enke ble Blanche den viktigste omsorgspersonen for Monet på hans eldre dager. Det å jobbe ute hadde sine praktiske utfordringer, og Monet pådro seg gjerne heftigeforkjølelser. Verre var det at øynene hans også begynte å avsløre en viss slitasje.

I 1912 ble Monet diagnostisert med grå stær i begge øynene. Øyesykdommen ble såpass hemmende at han lot seg operere i 1923, men operasjonen hadde visse bivirkninger. Monets malerier fra denne perioden viser et fargeskifte fra klare hvite, grønne og blå, til mer gjørmete lilla og gule sjatteringer.Gangbroen over vannliljedammen (1918–1924) demonstrerer dessuten en endring i formspråket, hvor penselstrøkene ble såpass utflytende at motivet virket totalt abstrahert. Utover et kunstnerisk valg kan dette finne sin forklaring i at konturer var mer diffuse for Monet. Kjennere og interesserte parter, som Durand-Ruel, mente at disse verkene så mørke og triste ut, samtidig som motivene var velkjente. I nyere tid har mange av maleriene imidlertid fått positiv oppmerksomhet. De abstraherte motivene demonstrerte også hvor uredd Monet kunne være når han bearbeidet sine inntrykket av naturen på lerretet.

De siste årene varierte kvaliteten på synet veldig, noe som påvirket Monets produktivitet. Samtidig sa han selv at «jeg vil male alt før synet mitt er helt borte». Fra 1924 og utover gjorde forkjølelser samt annet illebefinnende at det ble vanskelig for Monet å male. 5. desember 1926 døde Claude Monet av lungesykdom. Han ble 86 år gammel.

• impresjonisme
• landskapsmaleri
• marinemaleri

• Claude-Monet.com
• Museé Marmottan

• Clark, Timothy J.The Painting of Modern Life: Paris in the Art of Manet and His Followers. New Jersey: Princeton University Press, 1999
• Eisenman, Stephen F.Nineteenth Century Art: A Critical History (1994). London: Thames & Hudson Ltd, 2011
• Wildenstein, Daniel.Monet or the Triumph of Impressionism(1996). Köln: Taschen, 2016