Cixi kom i 1851 inn i keisarpalasset somkonkubine av lågrang. Ho fødde ein son i 1856, som vart keisar då Xianfeng døydde i 1861, under regjeringsdevisa Tongzhi. Dermed fekk ho status som enkjekeisarinne, sjølv om ho aldri hadde vore keisarinne. Gjennom politisk list overtok ho så kontroll overregentskapet som hadde vore oppretta for den mindreårige keisaren.

DåTongzhi-keisaren vart myndig og overtok styret i 1873, heldt ho fram med å øve kontroll til han døydde to år seinare. Då vart ho igjen regent, denne gong for systersonen, som regjeringsdevisaGuangxu, som Cixi hadde utpeikt til tronarving. DåGuangxu-keisaren tok over tyglane i 1889, trekte Cixi seg offisielt tilbake til sumarpalasset utanforBeijing, som ho utsmykka for midlarbudsjettert til å skaffe landet einmarine.

Ein fleirårig konflikt med Guangxu-keisaren grunna den reformvennlege politikken hans, enda med at Cixi gjorde eitkupp i 1898 og overtok den øvste makta på ny.

Underboksaropprøret lét hoboksarane få frie tyglar, men fekk i oppgjeret velta skulda over på keisaren og reformvennene. Cixi tok tilflukt i Xi'an under opprøret, men vende tilbake til Beijing i 1902. Ho byrja då endeleg ein reformpolitikk, under vaksande press frå bådestormaktene og heimlegeintellektuelle.

Det er svært vanskeleg å dømme om personlegdommen og styret til Cixi, på grunn av alle dei ikkje-verifiserbare historiene som florerte etter at ho døydde, og på grunn av statusen hennar som kvinne ogmandsju. Mektige kvinner har alltid vore gjenstand for mistanke og moralsk indignasjon frå Kinaskonfusianske historieskrivarar, medan mandsjuane var ein sentral fiende for den kinesiske etno-nasjonalismen som vaks fram på den tida.

I kinesisk historieskriving har ho tradisjonelt vorte rekna somkorrupt, medan vestlege historikarar har lagt vekt på at ho skal ha vore bakstreversk, i ei tid som kravde politisk mot og reformvilje. Rett nok sette ho ein stoppar for dei ambisiøse 100-dagarsreformene i 1898 og støtta det antivestlege boksaropprøret i 1900–1901. Men ho tilhøyrde slett ikkje den mest konservative fløya ved hoffet, og ho var etter allesolemerke å dømme stort sett dyktig i balanseringa mellom dei ulikefraksjonane. I alle tilfelle var det andre – truleg viktigare – årsaker til dei enorme problema Kina hadde i denne perioden enn Cixi sitt vanstyre.

• Qing-dynastiet
• Kinas historie
• bokseroppstanden
• mandsju