Christiania Theater var et norsk teater.

Opprinnelsen til Christiania Theater finner man i byens første offentlige teater, som ble åpnet i 1827 av den svenske teatermannenJohan Peter Strömberg med norske elever. Allerede i 1828 oppga Strömberg ledelsen, og de danske teaterdirektørene Bøcher og Saabye med trenede danske skuespillere overtok scenen.

Strömbergs teaterbygning, som lå i den nåværende Teatergata, brant i 1835. To år etter åpnet Christiania Theater påBankplassen (bygningen var tegnet avChristian H. Grosch og hadde vel 800 plasser) med nesten utelukkende danske skuespillere og et utpreget dansk repertoar. Nå begynteNorskhetspartiets kamp mot den danske innflytelsen, og den førte blant annet tilCampbellerslaget i 1838.

Helt til 1850 var danskene nærmest enerådende på Christiania Theater, men nå trengte en ny, norsk dramatisk diktning seg frem medIbsens ogBjørnsons skuespill. Omtrent samtidig fikk Norge sine første betydelige skuespillere, blant andreLaura Gundersen,Lucie Wolf,Sofie Parelius,Johannes Brun ogSigvard Gundersen. Sjef var den danskelitteraten Carl Borgaard. Teateret hadde også flere gode, danske krefter, blant annetWilhelm Wiehe. I 1856 kom det på ny til sterke demonstrasjoner mot danskene (Teaterslaget).

I 1852 varChristiania Norske Theater blitt åpnet i Møllergata. I 1863 ble det slått sammen med Christiania Theater, som nå ble en virkelig norsk scene. Samtidig forlot både direktør Borgaard og de fleste danske skuespillerne landet. Ibsen var en kort tid ansatt i teaterledelsen som kunstnerisk rådgiver. I 1865–2867 var Bjørnson teaterets leder, i 1868Olaf Skavlan. Men med den danske teaterdirektørenMichael Bruns utnevnelse blusset kampen opp igjen. En rekke av teaterets beste norske krefter, med Laura og Sigvald Gundersen i spissen, gikk over til Møllergata for å spille under Bjørnsons ledelse (1870–1872). Fra 1873 ble forholdene roligere igjen. Den svenske teaterlederenLudvig Josephson var sjef for Christiania Theater i 1873–1877 og viste stor interesse for nytt norsk drama og for operasaken.

Teateret hadde også i denne perioden fått en rekke fremragende, unge krefter, blant andreJohanne Juell,Henrik Klausen og Arnoldus Reimers.Fredrik Garmann hører også til samme generasjon, men kom senere til. I 1877 bleJohan Vibe teaterets leder, og fra 1879 til lukningen i 1899 var det ledet avHans Schrøder. Disse siste 20 årene ble først og fremst preget av Ibsens og Bjørnsons samtidsskuespill, som dannet grunnstammen i repertoaret, selv om enkelte av dem aldri slapp frem på Christiania Theater (blant annetGengangere,Over ævne,Kongen).

Teaterledelsen kunne ofte være forsiktig og vaklende, men enkeltprestasjonene var i alminnelighet ypperlige. Nye hovedkrefter kom etter hvert til: Constance Brun, Sofie Reimers,Alma Fahlstrøm,Ragna Wettergreen,Johanne Dybwad,Olaf Hansson,Johan Fahlstrøm ogEgil Eide. En rik blomstringsperiode hadde teateret i 1884–1893 underBjørn Bjørnsons instruksjon, som innførte en mer realistisk uttrykksform. Det ga sin siste forestilling 15. juni 1899. 1. september samme år åpnetNationaltheatret som en direkte fortsettelse av Christiania Theater, med Bjørn Bjørnson som sjef og en stor del av ensemblet fra Bankplassen.