Anna Amalia var en tyskfyrstinne som i 1756 gjennom ekteskap med hertug Ernst August 2 (1737–1758) ble hertuginne avSachsen-Weimar-Eisenach. Hun var datter av hertug Karl 1 av Braunschweig-Wolfenbüttel (1713– 1780), og dendanske kongenFrederik 5s andre hustru, dronningJuliane Marie, var hennes tante på farssiden.

Anna Amalia fikk en for 1700-tallsprinsesser grundig og variert oppdragelse, med betydelig vekt påopplysningstidens idealer, og hun var til dels påvirket av sin onkel på morssiden, denprøyssiske kongenFredrik 2. Hun ble enke i 1758, etter bare to års ekteskap, men hadde allerede rukket å føde to sønner, og hun regjerte for den eldste sønnenKarl August fra 1759 til 1775.

Som regent forsøkte Anna Amalia å gjennomføre forsiktige reformer innenfor rettsvesen, utdanning og sosialvesen, men hun møtte sterk motstand, blant annet da hun innførte en særskatt for å finansiere utdanning avjordmødre. Statsfinansene var også dårlige som følge av hertugdømmets deltagelse i den prøyssiskesjuårskrigen, store utgifter tilhoffet og en ødeleggende brann i slottet iWeimar i 1774.

I Weimar innførte Anna Amalia en ny tradisjon ved hoffet; hun inviterte en rekke representanter for litteratur, kunst og vitenskap, blant andreJohann Wolfgang von Goethe,Friedrich von Schiller ogJohann Gottfried von Herder, til uformelle sammenkomster. Denne tradisjonen ble fortsatt også etter at sønnen hadde overtatt regjeringsmakten, men hertuginnen ble etter hvert kritisk til det hun oppfattet som «skjønnåndenes» forsøk på å oppkaste seg til smaksdommere, og hun konsentrerte seg i resten av livet om å dyrke sine egne interesser, især det hertuglige bibliotek, som hun i 1766 fikk flyttet til et eget slott og åpnet for offentlig bruk. Biblioteket bærer siden 1991 hennes navn.