Alta bataljon ble opprettet 1. januar 1918, etter en deling av den tidligere Finnmarkens bataljon. Avdelingens opprinnelse var Alten kredskompani i 1898. Dette ble opprettet etter atvernepliktsloven i 1897 ble gjort gjeldende også for Nord-Norge. I 1911 blekompaniet slått sammen med Varanger kredskompani til Finnmarkens bataljon.

Som følge av hærordningen av 1927 ble bataljonen fra 1930 nedlagt og Finnmarkens bataljon gjenopprettet. Den fikk standkvarter iKirkenes, og hadde to kompanier i Vest-Finnmark (Alta) og to i Øst-Finnmark. Fra 1. juli 1934 ble Alta bataljon og Varanger bataljon gjenopprettet.

Etterandre verdenskrig bleHæren gjenoppbygd og reorganisert. Alta bataljon ble i 1946 gjenopprettet påPorsangmoen. I 1950 flyttet bataljonen tilbake til Alta – etter hvert til den gjenreisteAltagård. Fra 1959 ble bataljonen kommandomessig underlagtFinnmark landforsvar (FLF). Administrativt lå den under Distriktskommando Nord-Norge (DKN).

Som følge av omorganiseringen avHæren i 1995 ble Alta bataljon nedlagt som selvstendig administrativ og oppsettende avdeling.

Alta bataljon ble innkalt til nøytralitetsvakt ved begge de to verdenskrigene.Norge erklærte segnøytral forut for første verdenskrig, og holdt på dennepolitikken imellomkrigstida.

Under første verdenskrig haddeMarinen det operative ansvaret for nøytralitetsvakten ved kysten av Finnmark. Finnmarkens bataljon deltok med mindre vaktstyrker fornøytralitetsvern. Mens dette for resten av landet ble opphevet i desember 1918, ble det i Finnmark videreført til 1921.

Etter utbruddet avandre verdenskrig ble Alta bataljon mobilisert for nøytralitetsvakt 10. oktober 1939. Avdelingen ble satt opp i Altagård, for så å bli satt inn i Øst-Finnmark ved månedsskiftet november/desember.Bataljonen hadde en styrke på rundt 900 mann. Hovedkvarter ble opprettet iKirkenes; avdelinger satt inn for patruljering langs den norsk-finske grensen.

Samtidig med at Alta bataljon ankom området, brøtVinterkrigen mellomFinland ogSovjetunionen ut 30. november 1939. Bataljonen observerte krigshandlingene i Petsamo-området (nåPetsjenga), inklusive ødeleggelsen avSalmijärvi (Nikel).

Bataljonen var inne til nøytralitetsvakt til 15. januar 1940. Den returnerte til Altagård ved årsskiftet 1939–1940, for så å bli demobilisert. Bataljonssjef fra 1938 var oberstløytnantArne Dagfin Dahl.

Ved mobiliseringen av styrkene i Nord-Norge 8. april 1940 ble Alta bataljon på ny innkalt, og styrken ble igjen satt opp på Altagård. Kommandomessig var bataljonen underlagt6. divisjon, ledet av generalmajorCarl Gustav Fleischer.

Mobiliseringen av Alta bataljon startet 10. april, og avdelingen var ferdig oppsatt 18. april. Bataljonen ble først satt inn iSjøvegan iSalangen, for så å bli forflyttet tilLavangen 23. april. Oppdraget var å være divisjonsreserve og sikre 6. brigades høyre flanke.

Under de harde kampene i Gratangsdalen 25. april, lå Alta bataljon bak Trønderbataljonen som ble angrepet av tyske styrker og led store tap. Alta bataljon deltok ikke direkte i disse kampene, men kom selv i kamp iGratangen senere samme dag og nedkjempet de tyske stillingene der.

Fra 30. april inngikk Alta bataljon i 7. brigade og deltok i offensiven motBjerkvik. I mai var bataljonen engasjert i en rekke kamphandlinger, blant annet i de harde kampene om Roasme (fra 6. mai) og Lille Balak (fra 19. mai). De to navnene er innbrodert på bataljonens fane.

Alta bataljon var i strid med tyske avdelinger og planla nye framrykkinger, blant annet mot Bjørnefjell, helt til norske myndigheter beordretdemobilisering 8. juni. Bataljonen returnerte deretter til Altagård 10. april, da personellet bledimittert. Altagård ble deretter overtatt av den tyskeokkupasjonsmakten, for så å blibrent under tilbaketrekkingen i 1945.

Bataljonen hadde fem falne under felttoget og 36 sårede. Ytterligere én mann døde senere som følge av å ha blitt såret i kamphandlingene. En bauta over de falne, utført av billedhoggerenPer Hurum, er reist ved Altagård.

Etter andre verdenskrig har det vært politisk strid om oppfølgingen avveteranene fra Alta bataljon. Til dette hører spørsmålet om dekorasjoner og krigspensjon.

Regjeringen nedsatte i 1986 et utvalg som skulle vurdere forhold under krigstjeneste og -krigsfangenskap som kunne tilsi risiko for særlig psykiske senvirkninger, og som dermed kunne gi grunnlag for krigspensjon. Utvalget ble ledet av professoremeritusLeo Eitinger, og kom fram til at det i henhold til gjeldende regelverk ikke var grunnlag for pensjon.

På bakgrunn av kritikk av Eitinger-utvalgets arbeid, blant annet fra Alta bataljons veteranforening, og ny forskningsbasert kunnskap om psykiske senvirkninger, ble et offentlig utvalg nedsatt i januar 1997. Det ble ledet av tidligere fylkeslege Kolbjørn Øygard (1927–2014). Utvalget skulle vurdere historiske fakta, altså Alta bataljons krigsdeltakelse, opp mot det historiske grunnlaget Eitinger-utvalget bygde sine konklusjoner på. Dernest skulle det vurdere konklusjonene til Eitinger-utvalget i lys av ny kunnskap omposttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Øygard-utvalget peker på at Alta bataljons soldater ble utsatt for en dobbel, kollektiv belastningsopplevelse. Først krigshandlingene i 1940, dernest okkupasjonsmaktenstvangsevakuering og brenning av Finnmark vinteren 1944–1945. Det legger også vekt på at mange av soldatene fulgte oppfordringen om å motsette seg evakuering, og at mange lå i dekning i gammer og huler, under strenge forhold.

Mens Eitinger-utvalget stilte seg tvilende til psykiske senskader, støtter Øygard-utvalget dette, basert på undersøkelser av gjenlevende veteraner fra felttoget. Utvalget framholder også at bataljonen hadde et lavt antall falne, sårede og skadde, selv om stridsmiljøet var belastende.

I 1994 fremmet tostortingsrepresentanter et forslag om å anmode regjeringen vurdere å innvilge krigspensjon for veteranene fra Alta bataljon, men forslaget fikk ikke flertall. Veteraner som er påført krigsskade er derimot innvilgetkrigspensjon.

Åtte soldater fra Alta bataljon mottokKrigsmedaljen. Bataljonssjef Arne Dagfin Dahl og kompanisjef Ole Forseth ble tildeltSt. Olavsmedaljen med ekegren.

Etter krigen har det også vært en diskusjon om soldater fra Alta bataljon, i kaoset under kampene ved Gratangen 25. april 1940, ved en misforståelse skjøt på landsmenn i Trønderbataljonen foran dem, og at ildgivingen kan ha krevd norske medsoldaters liv. Dette har vært et betent tema, spesielt hvorvidt en slik beskytning krevde norske liv. Trønderbataljonen lå da i kamp med tyske styrker i front. Den offisielle krigshistorien omtaler hendelsene forsiktig, og antyder bare muligheten av beskytning fra egne. Flere historikere har i de seneste årene framholdt som overveiende sannsynlig at soldater fra Alta bataljon skjøt på Trønderbataljonen. Dette bygger på vitneutsagn fra veteraner fra Trønderbataljonen. Veteraner fra Alta bataljon har på sin side avvist dette. Det er ikke dokumentert at en beskytning fra Alta bataljon krevde norske liv, men også dette er forsøkt sannsynliggjort og kan neppe kategorisk avvises. Sjefen for Alta bataljon,Arne Dagfin Dahl, vedgikk lenge etter krigen at hans soldater kunne ha kommet i skade for å ha skutt mot Trønderbataljonen. Det som er utvilsomt, er at situasjonen, i dårlig vær og intens kamp med tyske avdelinger, var svært uklar, og at Alta bataljon ikke kjente til Trønderbataljonens posisjoner.

• Norsk forsvarshistorie
• Hærens historie
• Finnmark landforsvar
• Norge under første verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig

• Jaklin, Asbjørn (2018):Kampen om Narvik: 62 desperate dager. Oslo, Gyldendal.
• Pettersen, Jan P. (2017):Narvikfelttoget 1940: Kampen om historien. Myter – sannheter – fortielser. Forlaget Kristiansen, Ankenesstrand.
• Haga, Arnfinn (1998/2020):Alta bataljon 1940. Oslo, Cappelen Damm.
• NOU 1998: 2 (1998).Alta bataljon. Oslo, avgitt til Sosial- og helsedepartementet.
• Ramberg, Svein Erik Larsen med flere (1996):Alta bataljons historie 18989–1995. Alta, Alta bataljon.
• Dahl, Arne Dagfin (1945):Med Alta bataljon mot tyskerne. Oslo, Aschehoug.