Den vestlige delen av Alta består av ville, storslagne fjell som er rester etterDen kaledonske fjellkjeden. Høyest rager Vuorašnjárggaháldi (Haldde) på 1149 meter over havet. Den østlige delen av kommunen tilhørerFinnmarksviddas grunnfjellsområde med kvartsittskifre (Altaskifer), sandstein oggabbro. Dette østlige området er gjennomskåret av dalfører med flere betydelige vassdrag. Det viktigste vassdraget erAltaelva/Álttáeatnu, som er en av Norges beste lakseelver. Altaelvas løp gjennomŠávču danner Norges mest utpregedecanyon.

De største dalførene erAltadalen, Eibydalen ogTverrelvdalen. Andre viktige dalfører er Vesterdalen og Trangdalen, sidedaler til Eibydalen, og Mattisdalen, som munner ut iKåfjordbotn innerst i Altafjorden.

Ved munningen av Altadalen, der Alta by ligger, er landskapet flatt. Dalene er frodige, med den rikestefuruskogen iFinnmark. Kysten er ofte sterkt innskåret. Øyene har de eneste forekomster avnefelin i Vest-Europa.

Klimaet erkontinentalt; tørt og varmt om sommeren, kaldt om vinteren, og lite nedbør. Om vinteren blåser det ofte utfallsvind, for det meste fra sørvest–sørøst, og bidrar til at det meste av Altafjorden holdes isfri. Høyeste midlere maitemperatur ble målt i 2013 med 8,5 °C. Høyeste temperatur for januar i Finnmark ble målt i Alta den 24. januar 2022. Minst januarnedbør i Alta kom i 2014 med 3,7 millimeter. Mest oktobernedbør kom i oktober 2013 med 85,6 millimeter.

• Se også artikkelenFinnmarks klima.

Alta er Finnmarks mest folkerike kommune. Folketallet har ietterkrigstiden hatt jevn og til dels sterk vekst, spesielt fra siste halvdel av 1980-årene. TettstedeneBossekop,Elvebakken ogBuktahar vokst sammen til ett sammenhengende tettsted, Alta by. I de nederste deler av Altadalen og Tverrelvdalen er bosetningen forholdsvis tett.

IfølgeStatistisk sentralbyrås definisjon er det femtettsteder i Alta. Tettstedene er til sammen 11,2 km².

Alta er ellers tynt befolket. Bebyggelsen er ellers fordelt på små grender, hovedsakelig ved fjordarmer og viker, slik somTalvik,Kåfjord ogRafsbotn.

Alta har både størst jordbruksareal og størst gjennomsnittlig bruksstørrelse blant kommunene i Finnmark. Mer enn 90 prosent av jordbruksarealet er eng.Poteter dyrkes med godt utbytte, og tidliggrønnsaker gir bra avlinger. Fra gammelt av gikk korngrensen til Alta, men korn dyrkes ikke lenger.Fiske drives vesentlig fra kommunens ytterområder både i fjordene og på kysten.

Alta er et av landets industrivekstområder (SIVA-anlegg) med mekanisk industri og brytning avAltaskifer med sliperi i Bossekop. PåStjernøy finnes Sibelco Nordics anlegg for utvinning avnefelinsyenitt. For øvrig finnes betongvarefabrikk, flere trevarefabrikker og sagbruk, meieri og handelsgartneri.

Alta har utviklet seg til å bli det viktigste handels- og servicesenter for Finnmark og Nord-Troms. I de senere år ercruiseturisme blitt en viktig næring. Med merkenavnetNordlysbyen tilbys turistene opplevelser i arktisk miljø.

Alta er kommunen med størstvannkraftproduksjon iFinnmark, og er en middels storkraftkommune på landsbasis. De seksvannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 780gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket erAlta (i drift fra 1987), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Kåven (1952) og Mølleelva (2018).Statkraft Energi er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Utbyggingen avAlta kraftverk var svært omstridt, seAlta-saken.

Alta er et viktig kommunikasjonssenter. E6 gir forbindelser tilKirkenes ogHammerfest, Kautokeino og til det finske og svenske veinettet via riksvei 93.Øksfjord har anløp avHurtigruta og hurtigbåtrute tilHammerfest og den øvrige del av kommunen. Det er fergeforbindelse Øksfjord–Hasvik.Alta lufthavn hører til stamrutenettet Oslo–Kirkenes og har flere anløp daglig. Flyplassen er planlagt utvidet med forlenget rullebane.

Altagård var frem til 1995 standkvarter forAlta bataljon.

Alta hører til Finnmarkpolitidistrikt,Vestre Finnmark tingrett ogHålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med iregionrådet Vest-Finnmark regionråd sammen medHammerfest,Hasvik,Kvalsund,Loppa,Måsøy ogNordkapp.

Alta kommune tilsvarer de tosoknene Alta og Talvik i Altaprosti (Nord-Hålogaland bispedømme) iDen norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Alta til Altens fogderi iFinmarkens amt.

VedHjemmeluft, 1,5 kilometer vest for Alta tettsted, er det gjort enestående funn avhelleristninger. Det er 14 områder med 3000 ristninger, de eldste opptil 6000 år gamle (Alta-ristningene). Her er også sju fortidsboplasser som er mellom 2000 og 5000 år gamle. Feltet er et av de største helleristningsfelt i verden, og er påUNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.Alta museum ligger i tilknytning til helleristningsfeltet.

IKomsafjellet, mellomBukta ogBossekop, er det funnet spor etter bosetning fraKomsakulturen som er 5000–10 000 år gammel.

IKåfjord var det i perioden 1826–1878 et kobberverk i drift. Kåfjord hadde den gang flere innbyggere ennHammerfest og var Finnmarks største sted.A/S Sulitjelma drev gruvene til de ble nedlagt i 1909.

Nordlyskatedralen ble vigslet i januar 2013. Alta Soul & Blues Festival arrangeres årlig siden 2003.Finnmarksløpet har start og målgang i Alta sentrum, der også Laksens hus ligger.

Opprinnelsen til stedsnavnet Alta er uklar. Én teori er at det er utledet av samiskalda,'offerplass', en annen at det kommer av norrøntǫlpt, 'svane', som heteralptir i flertall, mens en tredje teori tar utgangspunkt i finskalaattia (lavland).

• Alta tettsted
• Altafjorden
• Altaelva
• Altadalen
• Tverrelvdalen
• Altaskifer
• Alta-ristningene
• Komsakulturen
• Finnmark
• UNESCOs verdensarvliste

• Alta kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Alta
• Helleristningsfeltene i Alta på Lokalhistoriewiki

• Andersen, Trygve:Dagligliv og røtter i Altafjorden, 2006.
• Eilertsen, Sverre:Kråknes og Melsvik : to bygder i Altafjorden, 2005.
• Nielsen, Jens Petter & Kjell Roger Eikeset:Altas historie, 1990–2003, fire bind.
• Nielsen, Jens Petter:Altas historie, 1520–1826, ett bind
• Thomassen, Henrik:Kvenvik – Kåfjord : historie 1603–1900, 1999.
• Tverrelvdalens slektshistorie, andre utgave 1995.