I førislamskreligion påDen arabiske halvøya fantes flere guder oggudinner. Allah var én av disse guddommene, en skapergud som trolig ikke har hatt noen fremtredende plass. Denne gudsbetegnelsen ble senere brukt iKoranen, og fikk et nytt innhold i profetenMuhammeds forkynnelse. I Koranen viser Allah til den ene, sanne Gud, slik første del av islamstrosbekjennelse slår fast: «Det finnes ingen gud uten Allah» (arabisk:lā ilāha illa llāh).

Alle muslimske læresetninger er avledet av tanken om denne ene ogtranscendente Gud. I sure 112, Enhetsbekjennelsen (al-ikhlāṣ) heter det blant annet at «Han er Allah, den Eneste» (112:2) og «ingen er Hans like» (112:5). Denne læren om Guds enhet (tawḥīd) kan man forstå som en korreksjon av gammelarabisk flergudsdyrking (polyteisme), like mye som avkristentreenighetslære og av gammelpersiske religiøse forestillinger om at verden styres av to motstridende krefter (dualisme).

Gudsbildet, slik det formidles iKoranen, dreier seg om én allmektig, rettferdig og barmhjertig Gud, som griper inn i historien og rettleder menneskene ved å sende sine profeter. Den siste og endeligeåpenbaringen av Guds vilje blir, ifølge Koranen, formidlet av det siste av Guds sendebud, profetenMuhammed.

I Koranen beskrives Gud som et mysterium. Hvordan budskapet om denne allmektige og barmhjertige skaperguden skal oppfattes, har gjennom historien vært gjenstand for teologiske debatter. Skal man for eksempel tolkeutsagn i Koranen om «Guds trone» eller «Guds hånd» bokstavelig, eller dreier det seg om et symbolspråk? Hvis Gud både er allmektig, allvitende og barmhjertig, hvorfor tillater han da det onde? Koranteksten antyder slike spørsmål, og de lærde har forsøkt å gi svar.

I Koranen beskrives Gud som Den barmhjertige (al-raḥmān), Den levende (al-ḥayy), Lyset (al-nūr), Den hellige (al-quddūs), Den tilgivende (al-ghafūr) og en rekke andre beskrivelser. En utbredt liste over slike gudsnavn i teksten teller 99 navn, mens andre lister inneholder enda flere. Disse navnene kalles «de vakreste navn» (arabiskal-asmāʾ al-ḥusnā). De brukes også i rituelle handlinger, læres utenat, resiteres i forsamlinger eller blir skrevet i vakker kalligrafisk skrift og brukt i hjem ellermoskeer.

Allah kan også nevnes og påkalles ofte i dagliglivet med ord og uttrykk som er hentet fra Koranen og som har glidd inn i språket, som for eksempelbi-smi llah, «i Guds navn»; in shāʾ allāh, «hvis Gud vil»;al-ḥamdu li-llah, «Gud være lovet»; ogallāhu akbar, «Gud er større».

• islam
• islams fem søyler
• den islamske kalender
• Koranen