Som lyriker var Tennyson arvtager etter de storeromantikere, med en avdempet opprørstrang og uvanlig sterk sans for det maleriske. Imetrisk mesterskap er han glitrende.

I 1830 utgav hanPoems, Chiefly Lyrical, som fikk hard kritikk. Nye samlingerPoemsi 1833 og 1842 viser sterk modning og inneholder mange av hans mest kjente dikt, somThe Lady of Shalott,The Lotos-Eaters,Ulysses ogLocksley Hall.

The Princess (1847) er et verseventyr om kvinnesaken, med lyriske innslag.

I disse årene skrev Tennyson også på et langt, religiøst og filosofisk grublende minnedikt,In Memoriam A. H. H., som han påbegynte under sjokket av vennen Arthur Hallams plutselige død i 1833. Det utkom i 1850, to uker før hans lenge utsatte giftermål med Emily Sellwood. Diktet vakte stor oppsikt, og førte til atdronningen samme år utnevnte Tennyson tilPoet Laureate etterWilliam Wordsworth.

Fra nå av var han nasjonens dikter og profet. Han refset tidensmaterialisme, og underKrimkrigen hevdet han at krigen kunne medføre en moralsk og åndelig lutring for folket. Men først og fremst skapte han en stor nasjonal diktsyklus,Idylls of the King (1859–1885, norsk oversettelse vedAndreas Munch i 1876), en viktoriansk gjendiktning avArthur-legendene, gjennomglødet av moralsk idealisme.

Blant hans øvrige dikt kan nevnes det romantisk-tragiske «monodrama»Maud (1855), det episkeEnoch Arden (1864; norsk oversettelse ved Andreas Munch i 1886), og samlingeneLocksley Hall Sixty Years After (1886) ogDemeter and Other Poems (1889).

Fra 1875 og utover forsøkte han seg med en rekke versdramaer, som ikke gjorde lykke på scenen.

Tennyson førte et stille og tilbaketrukket liv. I 1884 ble hanadlet og blir deretter omtalt som Alfred, Lord Tennyson.