AUF er en viktig rekrutteringskanal for Arbeiderpartiet: Alle partietsstatsministre etterandre verdenskrig hadde vært med i ungdomsbevegelsen, og det samme hadde alle partiledere fra 1918 og frem tilJonas Gahr Støre ble Ap-leder i 2014. AUF har tradisjonelt trukket Arbeiderpartiet motvenstre i politikken. De siste tiårene har dette vært synlig blant annet ved en merliberal innvandringspolitikk, sterkere hensyn tilmiljø ogklima og en mer restriktivoljepolitikk. Ungdomspartiet har i tillegg jobbet mot norsk medlemskap iEU, og lagt stor vekt påintegrering, antirasisme,feminisme oglikestilling.

AUF er medlem avInternational Union of Socialist Youth (IUSY) og Forbundet Nordens Sosialdemokratiske Ungdom (FNSU). I tillegg har AUF status som observatør i Young European Socialists (YES), som er en sammenslutning av sosialdemokratiske og sosialistiske ungdomsorganisasjoner innenEU.

AUF har sine røtter tilbake til stiftelsen av Norges socialdemokratiske ungdomsforbund i 1903. Arbeidernes Ungdomsfylking ble likevel dannet først i 1927, i kjølvannet av partisamlingen mellomDet norske Arbeiderparti ogNorges socialdemokratiske Arbeiderparti, som hadde brutt ut i 1921. AUF sto de første årene til venstre for partiet i flere spørsmål, men i løpet av 1930-tallet fulgte ungdomsorganisasjonen partietshøyredreining i retning avsosialdemokratiet i andre land. AUF gjenopptok det tidligere samarbeidet med de sosialdemokratiske ungdomsforbundene i andre nordiske land og gikk i 1937 inn i den sosialistiske ungdomsinternasjonalen. Det fantes en venstreopposisjon mot denne høyredreiningen, men den vant ikke fram.

1930-tallet ble AUFs storhetstid. Slik Arbeiderpartiet vokste og overtok regjeringsmakten i 1935, slik vokste også AUF fra 11 000 medlemmer til nesten 33 000 i 1938 med avisaArbeider-Ungdommen som talerør. Også kulturelt var dette en storhetstid der ikke minst de russiskinspirertetramgjengene med sine «uniformer» med partiets hammermerke på brystet og faner, sang ogdeklamering av det politiske budskapet vakte oppmerksomhet og bidro i partiets valgkamper. Forholdet til partiet var i hovedsak bra, selv om det kunne være konflikt i enkeltsaker.

Underandre verdenskrig var både Arbeiderpartiet og AUF forbudt fra 25. september 1940 til den tyske okkupasjonens slutt i 1945. AUFere organiserte eget motstandsarbeid og deltok aktivt i partiets motstand og iMilorg. Produksjon og distribusjon av illegale aviser var viktig, bådehjemmefrontens aviser og lokale, illegale aviser laget av AUFere selv. Arrestasjoner rammet hardt, og AUFere ble sendt tilkonsentrasjonsleirer iTyskland. Flere AUFere mistet livet både der og i Norge under krigen. De fleste i venstreopposisjonen i AUF sluttet seg tilkommunistenes motstandsarbeid, hvor mange fikk ledende posisjoner og forble der også etter krigen.

Etterfrigjøringen opplevde AUF en eksplosiv vekst, og etter krigen oppga de at de hadde 50 000 medlemmer. Denne oppslutningen ble kortvarig, og snart stabiliserte medlemstallet seg på det som siden har vært normaltallet, rundt 7000–8000. Politisk fulgte AUF lojalt partiets linje i all hovedsak også i sikkerhetspolitikken med tilslutning tilNATO. 1950-tallets AUFere er da også blitt kalt den mest partilojale generasjonen så langt. En viss opposisjon kom likevel til uttrykk når det gjaldt opprustningen både innad i partiet og i AUFs blad som nå hetFritt Slag. Rundt 1960 ble Sosialistisk Studentlag ekskludert for sineopposisjonelle holdninger og handlinger. Med utdanningssamfunnet endret også rekrutteringen til AUF seg fra arbeiderungdom til et dominerende innslag av skoleungdom, og medlemsmassen ble samtidig yngre.

Perioden etter 1965 ble den mest turbulente både innad i fylkingen og i forholdet til partiet, da «sekstiåttergenerasjonen» overtok AUF. Bakgrunnen var først og fremstUSAs rolle iVietnamkrigen. Arbeiderpartiets opprinnelig proamerikanske standpunkt ble erstattet av et mer nøytralt med skyldfordeling og krav omfred. For AUF var ikke dette godt nok, og på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967 klarte AUFs representanter sammen med andre å presse fram et vedtak som fordømte USAs krigføring og erklærte støtte til frigjøringsorganisasjonenFNL, militært sterkt støttet avNord-Vietnam. Dette ble AUFs største politiske seier innen partiet. I 1969 tok den mest radikale fløyen over ledelsen i AUF og forankret fylkingen på et nei til NATO-standpunkt og på et krav om en mer sosialistisk innenrikspolitikk. Ingen av disse kravene fikk AUF gjennomslag for. AUF presset også partiet til et mindre pro-israelsk standpunkt i konflikten medpalestinerne.

Den største konflikten med Arbeiderpartiet og partiets regjering gjaldt spørsmålet om Norge skulle bli medlem avEF (senereEU), som ble en aktuell problemstilling rundt 1970. Partiets statsministerTrygve Bratteli erklærte at han ville gå av dersom det ble flertall mot medlemskap vedfolkeavstemningen i 1972. AUF engasjerte seg aktivt i arbeidet mot medlemskap og bidro klart til nei-flertallet. Fylkingen bidro dermed til å felle egen regjering. En del sentrale personer forlot også AUF og sluttet seg til det nyeSosialistisk Valgforbund, som gjorde et meget bra valg i 1973 på bekostning av Arbeiderpartiet.

Fra 1973 bedret AUFs forhold til moderpartiet seg – begge var svekket og trengte hverandre, selv om AUF fortsatt forfektet mer radikale paroler enn partiet. Særlig underJens Stoltenbergs ledelse i AUF fra 1985 endret dette siste seg – også motstanden mot Norges medlemskap i NATO ble nå oppgitt. Fram til 1990 var det et relativt bra forhold. I samme periode ble bladetFritt Slag endret tilPraksis, og fra 1977 til 1993 hadde AUF også status somLOs ungdomsorganisasjon.

Fra 1990 kom en ny fase med voksende avstand til partiet. AUF fikk nå en rød-grønn plattform der miljøpolitikken sto i sentrum og brøt med partiets linje. Denne motsetningen har vart fram til i dag, men har også bidratt til å drive Arbeiderpartiet i mer miljøvennlig retning.

I 1994 kom en ny folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. AUF var nå mer splittet i saken enn i 1972, men flertallet var imot og bidro på ny til egen regjerings nederlag i saken med innsats fraSosialdemokrater mot EU (SME).

I 1995 var AUF gjenstand for stor medieoppmerksomhet, da det ble avdekket at AUF i Oslo hadde jukset med medlemstallene for å sikre seg økt offentlig støtte. I kjølvannet av avsløringen ble det iverksatt granskning av en rekke ungdomsorganisasjoner. Flere hadde lignende praksis, men bare i AUF kom det til straffesak, og i 1998 ble fire ledere i AUF i Oslo dømt i saken.

Underterrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 var AUFs tradisjonelle sommerleir i Tyrifjorden mål for det verste massedrapet i norsk historie. En høyreekstrem 32-åring skjøt og drepte 69 mennesker, de fleste av dem tenåringer, og 66 andre ble fysisk skadet.Terroristen oppga at han hadde angrepet AUF for å stanse organisasjonens støtte til etflerkulturelt samfunn og for å hindre rekruttering til Arbeiderpartiet, som han mente var del av enkonspirasjon mot Norge. AUF fikk enorm folkelig støtte og sympati i ukene som fulgte. Med tiden forklarte likevel mange medlemmer at det nasjonale samholdet ikke hadde brakt med seg den åpne diskusjonen de ønsket seg om terroristensideologiske prosjekt og dets forbindelser til annen politisk debatt i Norge.

For AUF som organisasjon rammet angrepet en generasjon av ledere, og oppfølgingen la beslag på tid og ressurser i årene som fulgte. Spørsmålet om å gjenoppta tradisjonen med sommerleir på Utøya skapte en periode smertefull debatt om hensynet til døde og etterlatte, men i 2015 var motsetningene forlikt, og øya gjenåpnet med nybygd leiranlegg og et eget minnested. Året etter ble det også åpnet et nytt læringsverksted på øya.

I seinere tiår har AUF markert seg med mer radikale krav ikke bare i miljøspørsmål, men også for en mer liberal innvandringspolitikk, støtte til palestinerne i konflikten med Israel og kampen motrasisme. Forholdet til Arbeiderpartiet, som kom i opposisjon fra 2013, har likevel vært bra.

• Hjalmar Dyrendahl (1927–1931)
• Kåre Hansen (1931–1934)
• Gunnar Sand (1934–1945)
• Trygve Bratteli (1945–1946)
• Rolf Aakervik (1946–1949)
• Frank Andersen (1949–1952)
• Ivar Kåre Mathisen (1952–1955)
• Reidar Hirsti (1955–1958)
• Bjartmar Gjerde (1958–1961)
• Reiulf Steen (1961–1964)
• Ola Teigen (1964–1969)
• Hans Jørgen Raastad (1969–1971)
• Bjørn Tore Godal (1971–1973)
• Rune Gerhardsen (1973–1975)
• Sissel Rønbeck (1975–1977)
• Thorbjørn Jagland (1977–1981)
• Egil Knudsen (1981–1985)
• Jens Stoltenberg (1985–1989)
• Turid Birkeland (1989–1992)
• Trond Giske (1992–1996)
• Anniken Huitfeldt (1996–2000)
• Eva Kristin Hansen (2000–2002)
• Gry Larsen (2002–2006)
• Martin Henriksen (2006–2010)
• Eskil Pedersen (2010–2014)
• Mani Hussaini (2014–2018)
• Ina Alvilde Libak (2018–2020)
• Astrid Willa Eide Hoem (2020–2024)
• Gaute Børstad Skjervø (2024–

• Arbeidernes ungdomsbevegelse
• Arbeiderpartiet
• arbeiderbevegelse
• Utøya
• terrorangrepene i Norge 22. juli 2011

• AUF
• Utøya
• IUSY
• Norgeshistorie.no: «AUF: en rekrutterende ungdomsorganisasjon»

• Halvorsen, Terje (2003).Partiets salt : AUFs historie.
• Notaker, Hallvard (2021).Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug