folkegruppe i Nord-Europa, bosatt over vide områder i Skandinavia, Nord-Finland og det nordvestlige Russland, fra Kolahalvøya i nordøst til Dalarna og Femund i sør. Samenes eget navn på det samiske området er Sápmi eller Sámiid eanan (kart, sesamisk). Mange bor for øvrig utenfor dette området; i Norge bor f.eks. mange samer i Oslo. Samenes nøyaktige antall er vanskelig å angi, da den etniske defineringen kan variere og det dessuten er en frivillig sak om man vil oppfatte seg som same, men man regner med at det finnes et sted mellom 50 000 og 80 000 samer totalt. Norge er det landet som har den største samiske befolkningen, anslagsvis rundt 40 000. I Sverige bor det ca. 17 000, i Finland ca. 7500 og i Russland ca. 2000, ifølge løse anslag. Kriteriet som brukes for å kunne definere seg som same og f.eks. kunne stå i samemanntallet, som gir stemmerett ved sametingsvalg, er at man selv oppfatter seg som same og at minst en av oldeforeldrene har hatt samisk som sitt førstespråk (morsmål).
Navnet kommer av samenes egen benevnelse på seg selv, sámit eller sápmelaččat. I Norge ble de tidligere kalt «lapper» eller «finner», likeledes «lappar» i Sverige og «lappalaiset» i Finland. Nå holder betegnelsen sami også på å innarbeides internasjonalt, f.eks. i toneangivende oppslagsverk og i det verdensomspennende urfolksarbeidet som samene deltar aktivt i.
Den 15. Nordiske Samekonferansen i Helsinki 1992 bestemte at 6. februar skal være Samefolkets dag – en slags samisk nasjonaldag. På denne dagen kom det første samiske landsmøtet sammen i Trondheim i 1917. Samekonferansen i Åre i Sverige bestemte i 1986 atSámi soga lávlla (Samefolkets sang), skrevet av Isak Saba og publisert første gang i avisen Sagai Muittalægje i 1906, skal være samenes nasjonalsang. Konferansen i 1992 vedtok at den offisielle melodien skal være den som Arne Sørlie har komponert, men sangen kan også synges til en tradisjonell joikemelodi fra Varanger i Øst-Finnmark. Det samiske flagget ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i Sverige i 1986, og det er utarbeidet en liste over offisielle samiske flaggdager for både Norge, Sverige og Finland. Fargene i flagget gjenspeiler de mest brukte samiske fargene blått og rødt, og ringen i midten uttrykker både samhold, kontinuitet og et syklisk syn på tilværelsen.
Etter at Sametinget ble etablert i 1989, er det blitt det viktigste folkevalgte samiske organet i Norge. Det er blitt tildelt de fleste oppgavene som statlige råd og utvalg hadde tidligere i spørsmål med tilknytning til samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Sametinget velges på basis av et samemanntall, som i 2006 omfatter over 10 000 registrerte personer. Ved valget i 2005 deltok i alt 18 lister, de fleste fra innlandskommunene i Finnmark. Også de fleste norske politiske partiene stilte liste, og Arbeiderpartiet er like stort som Norske Samers Riksforbund i perioden 2005–2009.
Sametinget får hvert år overført en viss sum penger fra Stortinget, ca. 250 mill. kr i 2006, som skal brukes til styrking og utvikling av en livskraftig urfolkskultur i Norge. Sametinget er også opprettet delvis for at Norge skal etterkomme sine folkerettslige forpliktelser overfor samene, som ved siden av inuittene på Grønland er Europas eneste urfolk (ifølge definisjonen i ILO-konvensjon 169 av urfolk). Sametinget er sentralt med i barentssamarbeidet og i Arktisk Råd, samt i arbeidet som skjer i regi av FNs permanente forum for urfolk. Vi er nå inne i det andre urfolkstiåret; det første gikk fra 1994 til 2004. Det er FNs generalforsamling som på denne måten har vedtatt å sette fokus på urfolkenes situasjon i verden.
Sametingene i de tre nordiske landene etablerte i 2000 et fellesSamisk parlamentarisk råd, som skal ivareta samiske interesser i nordisk sammenheng. I den senere tid har arbeidet med en nordisk samekonvensjon stått sentralt. Ekspertgruppen som har utarbeidet utkast til denne konvensjonen, leverte sin innstilling senhøstes 2005. Sametinget har også en meget sentral posisjon i administreringen av den nylig innførte Finnmarksloven (2005), der den norske staten har overført sin eierandel av grunnen i Finnmark til Finnmarkseiendommen (FE). FE ledes av et eget styre, der Sametinget velger tre representanter og Finnmark fylkeskommune tre; alle skal være bosatt i Finnmark. Fra 1. juli 2006 forvalter FE grunn og naturressurser i Finnmark fylke, og rettigheter til utmarksbruk og disponering av grunn til salg og utleie. Se for øvriglov om rettsforhold og forvaltning (Finnmarksloven).
I 1948 etablerte reindriftssameneNorske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) som en yrkesorganisasjon for reindriften. Den har betydd mye i forholdet mellom statens forvaltning av reindriften og samenes egen mulighet til å påvirke styringen av den tradisjonelle næringen. Organisasjonen forhandler årlig med staten om en egen reindriftsavtale og står sentralt i utviklingen av en moderne reindrift basert på teknologi og økonomi. Også etter opprettelsen av Sametinget i 1989 har NRL holdt grepet om Reindriftsavtalen som sin primære rettighet. Det har lenge pågått en diskusjon om fordelingen av ansvaret for forvaltningen av moderne reindrift i Norge mellom NRL, Sametinget og den statlige Reindriftsadministrasjonens kontor i Alta.
Norske Samers Riksforbund (NSR) har siden 1968 vært den organisasjonen som på bredt ideelt grunnlag skulle samle alle samer og arbeide for bedre kulturelle, sosiale og økonomiske kår for befolkningen. NSR hadde rent flertall i Sametinget 1989–97, og har i perioden 2005–09 dannet Sametingsrådet i koalisjon med 4 mindre grupper. Forbundet har arbeidet aktivt for samenes politiske rettigheter, og var en drivende kraft for å få satt i gang utredningsarbeidet som pågikk i samekulturutvalget og samerettsutvalget i 1980- og 1990-årene. Utvalgene ble først nedsatt etter aksjonene i forbindelse med Alta-saken, som aktualiserte de samiske rettighetsspørsmålene. Under Alta-saken sloss naturverninteresser og samiske interesser sammen mot utbyggingen. En del samer sluttet seg sammen på tvers av de samiske organisasjonene og fungerte som en pressgruppe overfor myndighetene. De stod bl.a. bak en sultestreik som en gruppe samer gjennomførte i Oslo.
Andre samiske organisasjoner erSamenes folkeforbund, som i sin tid brøt ut av Samenes landsforbund og som først og fremst organiserer samer i kyst- og fjorddistriktene.Samenes landsforbund ble startet som en protestbevegelse mot det noen oppfattet som altfor radikale samiske krav og som de mente ville føre til samiske særrettigheter og mulige gnisninger mellom de ulike befolkningsgruppene i nord. Organisasjonen motsatte seg også at det skulle etableres et eget, direkte valgt Sameting.
I 1988 ble den samiske kvinneorganisasjonenSáráhkká stiftet. Den var også aktivt med i dannelsen av Verdensrådet for urfolkskvinner i 1989. Det er viktig for disse organisasjonene å understreke at kvinnene også innenfor urfolkskulturene har andre betingelser enn menn, og at moderniseringen av urfolkskulturene og samfunnsendringene som følger av det, ofte går utover særskilte sedvaner og tradisjonelle rettigheter som kvinnene har hatt. Fra 1996 har ogsåSamisk kvinneforum eksistert som et særskilt utviklet nettverk for konkrete samiske kvinneprosjekter med tanke på lokalsamfunnsutvikling.
Sámiid valáštallanlihttu (Samenes idrettsforbund) ble stiftet i 1990, og arrangerer årlig både sommer- og vinterridrettstevlinger for samer. De senere årene har forbundet også sendt samiske idrettsutøvere til Arctic Winter Games, som er en vinteridrettsfestival for urfolksungdommer.
Sámi spábbačiekčanlihttu (Samisk fotballforbund), stiftet i 2003, har som målsetning å etablere egne samiske landslag i fotball for kvinner og menn. De har allerede vært med på et par internasjonale turneringer utenfor FIFA-systemet.
Samerettsutvalget leverte sine innstillinger i 1984 og 1997. Den første omhandlet det generelle rettsgrunnlaget både i forhold til nasjonal rett og internasjonale rettsordninger i forbindelse med diskusjonen om samenes rettsstilling i Norge. Norge har nemlig tiltrådt flere internasjonale konvensjoner som har virkning for samenes status som en egen folkegruppe innenfor landets grenser. Dette gjelder i særlig grad ILO-konvensjon nr. 169 fra 1989 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, og artikkel 27 i FNs konvensjon av 1966 om sivile og politiske rettigheter, som verner minoriteter mot negativ forskjellsbehandling og danner grunnlaget for aktiv støtte av minoritetskulturen gjennom positive tiltak.
Innstillingen fra 1984 munnet ut i et forslag til en egen samelov, og tilrådde også etableringen av et eget samisk folkevalgt organ, et Sameting, i stedet for Norsk Sameråd, som hadde fungert som et rådgivende organ for myndighetene fra det ble opprettet i 1964. Utvalget ville ha med en egen sameparagraf i Grunnloven, der det slås fast at samene skal ha rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv innenfor staten Norges grenser. Grunnlovsbestemmelsen, § 110a, ble vedtatt av Stortinget våren 1988, og det første valget til Sametinget skjedde samtidig med stortingsvalget 1989.
Forslagene til Samerettsutvalgets andre innstilling 1997 tok primært sikte på å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur i Norge i samsvar med Norges internrettslige og folkerettslige forpliktelser, og utvalget forsøkte å utvikle et regelverk om lokal forvaltning av grunn og naturesursser i Finnmark, der de samiske interessene først og fremst representeres gjennom Sametinget. Tingets hovedadministrasjon ligger i Kárášjohka/Karasjok, og det daglige politiske arbeidet ledes av Sametingsrådet.
De nordiske samiske organisasjonenes fellesorgan erSamerådet (tidligereNordisk Sameråd; navnet ble endret etter at de russiske samene fikk egen representasjon i rådet). Samerådet har sitt sekretariat i Utsjoki i Finland, og dets høyeste organ er Samekonferansen, som holdes hvert tredje år. Samerådet har offisiell status (NGO-status) innen FN-systemet og har deltatt svært aktivt i arbeidet med å utforme en urfolksdeklarasjon i FNs arbeidsgruppe for urbefolkninger i Genève.
Samekulturutvalget leverte sin utredning i to innstillinger fra 1985 og 1987. Den gav en bred behandling av samiske utdannings- og kulturspørsmål, og foreslo innført en egen samisk språklov for å gi samisk språk bedre rettsvern og høyere status. Med språkloven er samisk anerkjent som offisielt språk i Norge, men for øvrig gjelder den primært for seks kommuner i Finnmark og Nord-Troms (Deatnu/Tana, Guovdageaidnu/Kautokeino, Kárášjohka/Karasjok, Unjárga/Nesseby, Porsangu/Porsanger/Porsanki og Gáivuotna/Kåfjord), samt for Tysfjord i Nordland. Flere kommuner vurderer nå om de vil bli del av det samiske forvaltningsområdet. Dessuten har språkloven også bestemmelser om bruken av samisk språk i offentlige sammenhenger, og for å gjøre språket mer synlig har bl.a. de fleste statsbygg i Finnmark også skilting på samisk i dag.
Tidligere var det vanlig å dele samefolket inn i fire hovedgrupper etter levevis og bosetning (sjøsamer, elve- og innsjøsamer, skogssamer og fjellsamer), men dette har man nå gått mer og mer bort fra. Det samiske samfunnet er i dag omtrent like sammensatt og differensiert som ethvert annet moderne samfunn. Likevel står jakt, fangst og ikke minstreindrift sentralt i samisk tradisjon, og også i andre folks oppfatning av samene, og i samisk kulturpolitikk er man opptatt av ikke å bryte forbindelsen tilbake til tradisjonelle verdier i oppbyggingen av det nye. Eksempelvis forsøker man å ivareta den nære forbindelsen til naturomgivelsene. I den senere tid, med økende økologiske problemer, er urfolkenes livsform omfattet med stadig større interesse. Perspektivet er i ferd med å endre seg fra å betrakte disse kulturene som primitive til å søke kunnskap hos dem for å oppnå større økologisk tilpasning også for de teknologisk baserte samfunnene.
Den gamle samiske religionen var sjamanistisk, dvs. at sjamanen,noaiden, hadde en sentral posisjon som forbindelsesledd mellom menneskene og gudene eller åndeverdenen. Ved hjelp av singoavddis (sjamantromme ellerrunebomme), en tromme med påmalte tegninger, kunne han spå om fremtidig jaktlykke, om folkenes ve og vel, og på en måte fungere som åndelig leder. Til en viss grad kan man nok også si at religionen var animistisk, i den betydning at man anså naturen for å være besjelet, slik man også finner det hos mange andre naturfolk.
Ellers hadde folket sine guder å forholde seg til, medBeaivi, Solen, som den sentrale kraft. Guden og himmellegemet har samme navn. Langs solstrålene,Beaivvi lávžžit (eg. 'Soltømmene'), kom reinen vandrende til Jorden, og på runebommen er flere sentrale guder plassert på Solens stråler.Dearpmis, også kaltHoragállis, var en av samenes himmelske guder. Han rådde ikke bare over lyn og torden, men også over regnbuen, vind og vær, over havet og vannene samt over menneskenes ve og vel, liv og sunnhet. Samene kunne derfor takke ham for velstand og reinsdyrlykke. Dearpmis beskyttet også noaiden når hans kropp lå livløs tilbake mens hans ånd dro tilSáivu ellerJábmiid áibmu (De dødes rike) for å søke kunnskap.
Bieggolmmái var vindens og stormens gud. Han var ofte avbildet med en skuffe i hånden som han tvang vinden ut av hulen med når han ville ha den til å blåse opp. Når han ville at det skulle slutte å blåse, brukte han en klubbe for å tvinge vinden tilbake i hulen.Leaibolmmái (eg. 'Oldertremannen') var jaktens gud. Oldertreet var betraktet som et hellig tre av samene. Med avtygg av bark malte man figurene på runebommen. Barken ble benyttet til å berede skinn, og i enkelte tilfeller ble den også brukt som medisin. Leaibolmmái rådde over skogens ville dyr. Særlig ved jakt på bjørn var det viktig at man ved offer til ham hadde maktet å unndra bjørnen gudens beskyttelse, for ellers ville jaktlaget bli revet i hjel av bjørnen. Bjørnen var for øvrig ansett som et hellig dyr av samene, og det var mange ritualer knyttet til bjørnejakten. Leaibolmmái husket man på både morgen og kveld ved bønn og offer.
Blant de kvinnelige gudene varMáttaráhkká stammoren og en av de sentrale jordiske gudene. Det var Máttaráhkká som skapte kropp til barnesjelen når et menneske ble til, og førte det videre tilSáráhkká, som brakte det inn i morslivet og hadde ansvaret for at barnet ble født. Allerede før barnesjelen kom til Máttaráhkká, hadde den imidlertid vært innom flere «snille» guder, noe som er blitt tolket som en mytologisk parallell til samenes samfunnsmessige vilkår. For å klare seg motstallo, tjuder og røvere på Jorden måtte samene bruke list og følge skjulte stier. Også i åndeverden lurte onde guder på samene. Derfor var det viktig å villede dem ved å følge mange krokveier når den nyskapte sjel endelig skulle plasseres i morens mage.
Sáráhkká var skapningens mor (avsárrat, 'skape') og kvinnenes gud. Hun hjalp så vel kvinner som reinsdyr å føde, og det sies at hun til og med følte smerte med den fødende. Sáráhkká ble høyt æret og tilbedt. Hennes tilholdssted var vedárran, ildstedet i gammen, og hun fikk sin del av alt som ble fortært. Også etter at samene var blitt kristnet, hendte det ofte at barnet, etter først å ha vært i kirken og fått et kristent navn, ved hjemkomsten ble badet og døpt på nytt til ære for Sáráhkká. Hennes navn levde på folkemunne også lenge etter kristendommens innføring, i talemåter somNu lea Sáráhkká mu sárran (sivdnidan), 'Slik har Sáráhkká skapt meg'.
Juksáhkká var buemoren (avjuoksa, 'bue') og kunne øve innflytelse på fosterets kjønn. Ifølge gammel samisk tro var opprinnelig alle barn skapt til å bli jenter, men Juksáhkká kunne gripe inn i morens liv og forandre kjønn på fosteret. Derfor har hun vært ansett som guttenes gud, og hvis man ofret til henne, samt joiket og trommet på runebommen til hennes ære, så ville hun være ekstra behjelpelig med «kjønnsskifteoperasjonen».Uksáhkká har sitt navn etteruksa, 'dør', der hun hadde sitt tilholdssted. Hun passet inn- og utgangen, og overtok omsorgen for moren og barnet etter fødselen.
Sáivu var samenes paradis etter døden. Det var et bedre sted å være ennJábmiid áibmu (De dødes verden), som var stedet de onde menneskene kom til og der sykdomsgudene rådde. I Sáivu levde de døde på samme måte som på Jorden, bare mye lykkeligere, med sine rein, sitt vilt og sin fisk. Sáivu-folket bodde i visse hellige fjell og innsjøer. En Sáivu-innsjø hadde dobbel bunn, ble det sagt, fordi det ofte forekom at kilder sprang opp fra hull i bunnen av disse innsjøene.Sáivu-loddi, Sáivu-guolli ogSáivu-sarvvát var hjelpeånder av fugl, fisk og reinokse som noaiden brukte på sine ferder til dødsriket eller til hvilket som helst sted på Jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller de avdøde.
Samene ofret også til steinguder,sieiddit. Disse kunne ha en spesiell form eller utseende, eller kort og godt bare være definerte kraftsentra der gudenes krefter holdt til i lokalmiljøet.
Samenes språk,samisk, tilhører den finsk-ugriske gren av de uralske språkene og er inndelt i ti ulike dialekter. Dialektene er langt på vei innbyrdes uforståelige, og forskjellen mellom f.eks. nord- og sørsamisk er omtrent like stor som forskjellen mellom norsk og islandsk. Det vil si at man egentlig også kan tale om ulike språk. Ellers snakker de aller fleste samer også nasjonalspråket i den staten de bor i, og en del samer er mer fortrolige med dette språket, altså norsk, svensk, finsk eller russisk, enn med samisk. Samisk språk i Norge er truet fra flere kanter, ikke bare gjennom massiv påvirkning utenfra, men også ved det faktum at så mange samiske bygder gjennom tidene er blitt fornorsket. Dette fører til at den geografiske spredningen av samisk språk i aktiv bruk er i ferd med å innsnevres, noe som i sin tur kan komme til å begrense mulighetene for bruken av språket.
I Guovdageaidnu/Kautokeino ligger Sámi instituhtta/Nordisk Samisk Institutt, som er en forskningsinstitusjon med nordisk og nasjonal finansiering. NSI ble etablert som en egen samisk forskningsinstitusjon i 1973, men har i dag administrativ tilknytning til Sámi allaskuvla/Samisk høgskole. Denne skolen ble i sin tid etablert på frigjorte ressurser fra den samiske avdelingen ved Alta Lærerhøgskole. Samisk høgskole tilbyr lærerutdanning og vil gi mastertilbud i en del utvalgte fag, samt driver forsknings- og utviklingsarbeid. Universitetet i Tromsø har flere avdelinger som forsker og underviser innenfor ulike samiske emner, og har gjennom årene utdannet flere av de forskerne som nå besetter stillinger i de samiske institusjonene. Senter for samiske studier koordinerer mye av den samisk-relaterte aktiviteten ved universitetet, bl.a. et internasjonalt mastertilbud i urfolksstudier, og flere utviklingsprogrammer med sikte på å bedre utdanningsvilkårene for urfolk.
I Kautokeino ligger også Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, som har et spesielt ansvar for informasjon om urfolkenes sosiale, politiske, rettslige og kulturelle situasjon rundt om i verden. Høgskolene i Bodø og Nord-Trøndelag er tildelt et spesielt ansvar for lule- og sørsamisk høyere utdanning, mens kultursentrene i Tysfjord, Hattfjelldal og Snåsa bidrar med både kurs og oppfølgingstiltak på kultursiden. Det finnes samiske videregående skoler i Kárášjohka/Karasjok og Guovdageaidnu/Kautokeino, men også fra andre skoler kommer det samiske studenter til universiteter og høyskoler. I de senere årene har det også skjedd en nyrekruttering av studenter fra de kystsamiske områdene. Sametinget har ansvaret for all samisk utdanning i Norge, men har prioritert grunn- og videregående skole. Samtidig skal Sametinget påse at det samiske skoleverket tilføres nødvendige læremidler på samisk. I forbindelse med reformene i det norske skoleverket er det også utarbeidet et eget samisk læreplanverk. Dette skal først og fremst gjelde for elever i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Det er også lagt inn materiale om samiske forhold i de nyeste nasjonale læreplanene.
De eldste skrevne tekstene er fra 1600-tallet og er stort sett ABC-bøker og religiøs litteratur. Den muntlige litteraturen har lange tradisjoner i form av sagn og eventyr, og dessuten avansert lyrikk i form av joikepoesi. Joiketekstene var enten korte, treffende beskrivelser av den joikede (dvs. den personen joiken handlet om) eller også lengre episk-poetiske beretninger av så vel mytisk som historisk opphav.
Samenes moderne litteratur er fra 1900-tallet. Den første samiskspråklige skjønnlitterære boken, fra 1910, er Johan Turis beretning om samenes liv,Muitalus samiid birra. I 1912 kom den første romanen, Anders LarsensBeaivi-álgu (Daggry), og i 1915 den første dikt- og novellesamlingen, Pedar JalvisMuohtčalmmit (Snøfnugg). Men allerede fire år før Turis bok hadde Matti Aikio utgitt sitt debutverk,I dyreskind. Aikio behersket samisk, men valgte av ulike grunner å skrive på norsk. I dag finnes det imidlertid flere samiske forfattere som ikke har mulighet til å uttrykke seg på samisk, fordi de verken har lært det hjemme eller på skolen. Noen sentrale navn i denne sammenheng er Ailo Gaup, Aagot Vinterbo-Hohr og John Gustavsen.
Det ble publisert forholdsvis få samiske bøker frem til 1970. Virkelig fart i utgivelsene ble det først da man fikk etablert egne samiske forlag, og etter at Norsk kulturråd gikk aktivt inn for å støtte samiskspråklig litteratur. Nå er det Sametinget som administrerer støtten til samiske kulturformål generelt, og det finnes flere samiske forlag som tar seg av både skolebokproduksjon og litterære utgivelser. Det største forlaget er Davvi Girji i Kárášjohka/Karasjok. Samiske forfattere har organisert seg i egne forfatterforeninger for både fag- og skjønnlitterære skribenter, Sámi girječálliid searvi, dannet i 1979, og Sámi fágalaš girječálliid- ja jorgaleaddjiid searvi, 1992. Antall samiskspråklige bokutgivelser ligger et sted mellom ti og tjue pr. år. En del samiske bøker er oversatt til norsk de senere årene, og det har kommet ut antologier med samisk litteratur på både engelsk og ungarsk.
Flere samiske forfattere prøver å forholde seg aktivt til tradisjonell samisk ordkunst slik den er representert i joikepoesien og sagntradisjonen. Tendensen i dag går tydelig i retning av å legge mer vekt på det kunstneriske innholdet og den estetiske utformingen av stoffet enn tilfellet var for bare kort tid tilbake. Noen sentrale navn i moderne samiskspråklig litteratur er Nils-Aslak Valkeapää, Kirsti Paltto, Rauni Magga Lukkari, Jovnna-Ánde Vest, Synnøve Persen og Inger-Mari Aikio.
Med bokenBeaivi, Áhčážan (Solen, min far) vant Valkeapää Nordisk Råds litteraturpris i 1991. Rett til å innstille bøker til denne prisen fikk samene samtidig med Færøyene og Grønland i 1984. Oppfølgeren til den prisbelønte boken,Eanni, eannážan, kom i 2001 (norsk utg. Jorda, min mor, 2006).
Litteratur for barn og ungdom er også et prioritert område for samiske forfattere, og noen navn her er Rauna Paadar-Leivo, Kerttu Vuolab, Ellen Marie Vars og Marry A. Somby. For barnelitteraturens del er illustrasjonene ofte vel så viktige som beretningen og gir av og til rom for egne fortellinger ved siden av teksten.
Den samiske litteraturen er opptatt av å vise styrke, og den brukes som en aktiv kulturfaktor i utformingen av et livskraftig minoritetssamfunn som skal prøve å stå seg mot den massive påvirkningen utenfra.
Folkemusikken er for en stor del vokal og kallesjoik. Joiken har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten, både som identitetsmarkør og som sjamanens musikk i den gamle troen. Den har også tjent som en måte å minnes kjente og kjære på. I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.
Joiken er mangfoldig både i uttrykk og innhold, og varierer betydelig fra sted til sted i det vide Sameland. Tradisjonelt har den imidlertid hatt samme funksjon alle steder. Personjoiken, som i dag er den mest kjente sjangeren, har hele tiden hatt en klar sosialiseringsfunksjon. Gjennom å bli tilegnet en joik fikk personen også sin egen individualitet, og ble et selvstendig medlem av fellesskapet. Joiken fungerte på en måte både som en dåps- og en konfirmasjonsgave. Den var en identifikasjonsfaktor, en persons tonenavn. Den musikalske utformingen er det sentrale i joiken. Et øvet øre kan høre på rytmen og melodien hvordan en person er og hvilke anlegg og utsikter vedkommende har. Den tekstlige delen har tradisjonelt bestått av korte, treffende beskrivelser av den joikede, og kan revideres dersom beskrivelsen viser seg å være feil. Både kong Harald og dronning Sonja har egne joiker, laget til dem av joikeren og historiefortelleren Ante Mikkel Gaup. Han laget også en joik til kong Olav da han kom til Karasjok for å åpne det første Sametinget i 1989.
Joiken har i de senere årene hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere, både innen såkalt world music og eksperimenterende tekno- eller jazzjoik, som Mari Boine, Wimme Saari og Transjoik står som fremragende eksponenter for. Den var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst. Han fornyet joiken på en tid da den stod i fare for å miste sin tradisjonelle funksjon og heller ikke lenger var interessant som en musikkform for den unge generasjonen. Valkeapää kombinerte joiken med moderne musikkformer, som jazz og populærmusikk, og forsøkte til og med å forene den med den europeiske klassiske musikken. Hans yngre slektning, Niko Valkeapää, har utviklet en egen, stillferdig variant av populærmusikk, som han har vunnet Spellemannsprisen og mottatt strålende kritikker for.Komponisten John Persen har brukt samiske elementer i noen av sine verker.
Det eksisterer et aktivt samisk musikkliv som bl.a. kommer til uttrykk på de mange festivalene som arrangeres ulike steder i Sápmi. Mest kjent er urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i Nord-Troms, som arrangeres hver sommer i juli måned med artister fra en rekke urfolk i hele verden. Festivalen har vokst til å bli det viktigste møtestedet for moderne urfolksmusikk i dag. Påskefestivalen i Kautokeino satser på sin side først og fremst på samiske artister.
I 1980 vant Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta den norske finalen i Melodi Grand Prix med joikesangenSámiid Eadnan, som i flere år etterpå var en av de mest populære barnehagesangene i Norge.
De eldste nedskrevne samiske litterære tekster er to joiker fra ca. midten av 1600-tallet. De ble publisert i en bok som kom ut på latin i Frankfurt i 1673. Det har vært drevet et betydelig innsamlingsarbeid, og det finnes atskillige timer opptak av gamle joiker ved folkeminnesamlingene både i Helsingfors og Uppsala. Ved Tromsø museum finnes det en egen samisk folkeminnesamling med joik. I 1950-årene gjorde Sveriges Radio opptak til en serie på sju LP-plater med joik fra hele det samiske kulturområdet i Sverige. Denne utgivelsen er nå planlagt overført til CD. Det samiske forlaget DAT har i de senere årene gitt ut flere CD-plater med tradisjonell joik.
Tradisjonell samisk brukskunst,duodji, viser tydelig hvor gjennomestetisert det samiske samfunnet alltid har vært. Vanlige forbruksvarer og bruksgjenstander har vært pyntet og rikt ornamentert. Selv om bruksverdien alltid har vært det viktigste, var kravet dessuten at produktet også skulle være vakkert for øyet. Duodji-opplæring var tidligere en selvfølgelig del av oppdragelsen, og i eldre skriftlige kilder nevnes stadig håndverk som en samisk spesialitet. Duodji-produksjonen utgjør fremdeles en viktig del av mange samers inntekt. Staten yter direkte støtte til duodji, bl.a. gjennom kunsthåndverksorganisasjoner og Samisk næringsfond, administrert av Sametinget. Duodji er også med på å skape mange «skjulte» kvinnearbeidsplasser ved at den er en del av det daglige arbeidet for mange samiske kvinner. Dette har en klar distriktspolitisk virkning og er med på å bevare bosetningen i strøk der det ellers er mangel på arbeidsplasser.
Moderne kunst kalles på samiskdáidda. Dáidda er i denne sammenheng et nyskapt samisk begrep for det som vanligvis oppfattes som kunst, altså tilsvarende engelskart til forskjell fracraft. Imidlertid er mange av dagens duodji-produkter kunstverk både i form og utførelse, og har en tilsvarende pris. Også blant samene er det i dag ofte slik at kunsthåndverksproduktene mer og mer blir utstillingsgjenstander fremfor å fungere som praktiske bruksting.
Imidlertid går det en viktig linje fra duodji til dáidda, fra brukskunst til kunst i moderne forstand. Duodji omfatter så vel åndelig som materiell skapende aktivitet, så en forfatter kan på samisk like gjerne kallessátneduojár, 'ordhåndverker', somgirječálli, 'bokskriver'. Kunstnere som Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi henter da også mye inspirasjon fra duodji-tradisjonen til sine skulpturer, der ideologien bak deres estetikk er å bruke forgjengelige materialer, slik at f.eks. treskulpturer som står ute i vær og vind, skal slites og forgå uten å legge igjen spor etter seg når de en gang forsvinner. Dette blir på sett og vis den moderne kunstens parallell til samenes tradisjonelle måte å forholde seg til omgivelsene på; naturens egen hånd skulle slette alle spor etter samisk vandring og bosetning, steinringen rundt et ildsted eller folkloren om et stedsnavn er kanskje alt som er igjen.
Samisk billedkunst har også røtter tilbake til førkristen religion. Det er interessant å sammenligne gamle helleristningsbilder fra Alta-området i Finnmark med f.eks. figurene på en del samiske sjamantrommer fra flere hundreår tilbake. Videre kan man sammenligne disse to figurtypene med Johan Turis såkalte naivistiske tegninger i bokenMuitalus sámiid birra fra 1910. Det er klare paralleller i strek og figurer. Andre tidlige samiske billedkunstnere er Nils Nilsson Skum, som før og etter den annen verdenskrig produserte bilder som skildrer reindriftssamenes liv og virke. John Savio beskrev også samenes liv, med tresnitt, tegning og linoleumsnitt. En formidler mellom det gamle og det nye er Iver Jåks fra Kárášjohka/Karasjok. Han utviser en frodighet i sin kunst som kan være både erotisk og også ellers eggende for fantasien.
Fra 1970-årene av ble det større bredde i den samiske billedkunsten. Flere unge tok seg faglig utdannelse og ble dristigere til å eksperimentere både med form og innhold. Man tok opp aktuelle politiske saker i kunsten, men prøvde også ut nye bruksområder for tradisjonell samisk kunstutøvelse, eksempelvis i skinn- og tekstilarbeider. Noen sentrale navn i tillegg til Jåks, Gaup og Utsi blant dagens samiske billedkunstnere er Rose-Marie Huuva, Brita Marakatt, Synnøve Persen, Hans Ragnar Mathisen og Berit Marit Hætta.
Et utsmykningsoppdrag til en samisk barneskole var medvirkende årsak til at flere samiske kunstnere gikk sammen om å etablere Samisk kunstnerverksted i Máze (Masi) i 1978. Verkstedet er nå oppløst, men var med på å danne grunnlaget for Sámiid dáidačehpiid searvi (Samiske kunstneres forbund) i 1979. Nå har samiske forfattere, musikere, teaterarbeidere og kunstnere hver sine fagforeninger. De er imidlertid gått sammen om ett felles sekretariat, Sámi dáiddárráđđi. Organisasjonen får økonomisk støtte fra de nordiske landene. Sámi dáidačehpiid searvi er med som en selvstendig seksjon i Nordisk kunstnerforbund, og fra 1986 også medlem i International Association of Art. Forbundet har arrangert en rekke utstillinger i både inn- og utland og slik bidratt til å gjøre samisk billedkunst kjent langt utover Samelands grenser.
Den organiserte samiske teatervirksomheten er av forholdsvis ny dato. I midten av 1960-årene turnerte Riksteateret i de samiske områdene med et dukketeaterstykke der samisk tale ble brukt. Dette skjedde i samarbeid med samiske kulturarbeidere. I 1971 ble teatergruppen Dalvadis stiftet på svensk side av Sameland. Den gikk i oppløsning pga. manglende offentlig støtte fra de svenske myndighetene. I dag finnes det et eget samisk teater i Sverige, som blir finansiert av det svenske Sametinget.
Ved årsskiftet 1979/80 ble teatergruppen Beaivváš etablert i Guovdageaidnu/Kautokeino. Den utgjør ryggraden i Sámi Teahter O/S, som er et aksjeselskap der staten, kommunen og de samiske organisasjonene er aksjonærer. Sámi Teahter er et profesjonelt drevet teater med statsstøtte og fast tilholdssted i Guovdageaidnu/Kautokeino. Gruppen har hatt flere vellykkede oppsetninger av både nyere samisk dramatikk og «samifiserte» versjoner av klassiske teaterstykker som f.eks.Jeppe paa Bierget. Teateret legger stor vekt på å turnere over hele det samiske området, og har også besøkt alle de nordiske hovedstedene og dessuten hatt internasjonale oppsetninger.
Den samiske pressehistorien går tilbake til 1873, da den første samiskspråklige avisen, Muittalægje, begynte å komme ut. Den kom med i alt 33 numre og hadde opplysning som sitt hovedanliggende. I 1898 begynte det religiøse bladet Nuorttanaste å utkomme. Det skulle i første rekke være et kristelig, oppbyggelig blad, men har også tatt inn nyheter og andre meddelelser. Bladet kommer fremdeles ut med to numre i måneden. Det mottar utgivelsesstøtte fra Sametinget, bl.a. som en honnør for den betydning det i lang tid har hatt for skriftlig bruk av samisk språk. Avisen Sagai Muittalægje (1904–11) hadde en tosidig oppgave. Den skulle spre opplysning blant samene, samtidig som den skulle arbeide for samepolitiske målsetninger. Avisen var sentral i den samepolitiske mobiliseringen på begynnelsen av 1900-tallet, og gikk aktivt inn for å få valgt Isak Saba inn på Stortinget, noe man lyktes med i 1906.
Midt i 1950-årene startet avisen Ságat som en norsk-samisk avis. Meningen var at avisen skulle ha stoff på både norsk og samisk, men i dag skriver Ságat nesten ingenting på samisk. Bl.a. for å styrke bruken av samisk språk i skriftlige medier ble avisen Sámi Áigi etablert i 1979. Bak den stod de samiske hovedorganisasjonene. Avisen gikk konkurs, men gjenoppstod som Min Áigi med de samme eierne og Kárášjohka/Karasjok som utgivelsessted. Min Áigi utkommer to ganger i uken og forsøker å være en samisk «nasjonalavis», med hele det nordsamiske området som dekningsfelt. I Guovdageaidnu/Kautokeino utkommer avisen Áššu to ganger i uken.
Ellers har det vært gjort flere forsøk på å få til stabile utgivelser av samiskspråklig lesestoff for barn og ungdom, der Š er de nyeste skuddene på stammen. I miljøet rundt Samisk kvinneforum oppstod tidsskriftet Gába, som kom ut med første nummer 8. mars 1996. Gába er et samfunnsbevisst magasin skrevet fra et kvinneperspektiv og med bred dekning av både kultur og samfunnsspørsmål. Tidsskriftet er på det nærmeste dobbeltspråklig nordsamisk-norsk, men redaksjonen gir de samiske artiklene bedre plass. I likhet med litteraturen er de samiske skriftmediene helt avhengige av offentlig støtte for å klare seg, da kjøpergrunnlaget er for lite for et så mangfoldig tilbud av lesestoff på samisk.
I Sverige har tidsskriftet Samefolket kommet ut med et nummer i måneden siden tidlig i 1920-årene. Samefolket har størstedelen av stoffet på svensk. I Finland har magasinet Sápmelaš, som har vært utgitt siden 1934, alltid vært på samisk, hovedsakelig nordsamisk, men noen ganger også med østsamisk tekst.
Et av de viktigste redskapene for å opprettholde samisk språks anseelse og bruk har lenge vært NRKs samiske sendinger. De kom i gang rett etter den annen verdenskrig og utgjør hovedkilden for nyheter på samisk for samiske lyttere. Sameradioen i Norge holder til i egne lokaler i Kárášjohka/Karasjok og lager både radio- og fjernsynsprogrammer. De fellesnordiske samiske nyhetene på TV, Ođđasat, er blitt svært populære og har i snitt mange flere seere enn det finnes samer i Norge. Radiosendingene kan høres i de nordligste landsdelene. Det samiske kravet er at disse sendingene må bli landsdekkende, og at det må bevilges mer penger til sendinger på lule- og sørsamisk.
Det finnes flere teorier om samefolkets opphav, hvor de er kommet fra og hvilke folkegrupper de eventuelt er i slekt med. Det er også gjort fysisk-antropologiske undersøkelser for om mulig å kunne vise til særegne trekk ved samene. Gamle samiske myter forteller om lange vandringer før samene endelig kom frem til det landet som de i dag kaller Sápmi eller Sámiid eanan. De eldste av disse mytene slutter med den tiden da samene begynte å tro på den sjamanistiske religionsformen, altså den samiske religionen som senere kristne misjonærer bekjempet. Mytene forteller om en todelt innvandring til Sameland, en fra nord og en fra sør.
De gamle samene var et fangst- og jegerfolk. Dette bekreftes bl.a. av arkeologiske utgravninger og av den eldste litterære kilde vi har til samenes historie, nemlig Tacitus' beskrivelse avfenni i hans verkGermania fra 98 e.Kr. Et av de eldste jordfunn som man tør gå ut fra er samisk, er gjort på Kjelmøya i Sør-Varanger. Det dreier seg tydeligvis om en sesongboplass for sjøfangsten, og det er funnet et rikt utvalg av fangstredskaper, nesten alle av ben. De eldste kulturlag går tilbake til tiden omkring Kristi fødsel. Det pågår i dag en diskusjon om når den etniske utskillelsen skjedde, altså på hvilket tidspunkt og på hvilken måte det eventuelt vil være mulig på basis av funn og utgravninger å si at dette viser ensamisk bosetning i området.
Den gamle samiske samfunnsordningen var basert på etsiida-system, der ulike jaktlag til sammen dannet grunnlaget for større fellesenheter, en «sameby» eller bygdeenhet. Disse siida'ene hadde et gjennomført demokratisk styresett, der bosetningen var basert på økologisk tilpasning og flytting etter resursene. De fleste siida'ene opererte med flere sesongboplasser, der man til enhver tid utnyttet de naturrikdommene som det var mest av på stedet. Antagelig var også siida-ordningen noe av årsaken til at man unngikk altfor mange konfrontasjoner mellom samer og nordmenn da koloniseringen satte inn for fullt. Samene trakk seg unna til en av de andre boplassene for å unngå strid, men fikk samtidig redusert sin aksjonsradius og sin tilgang på byttedyr.
Koloniseringen startet først ute ved kysten, men trakk seg gradvis innover i fjordene og opp langs elvene. Som en følge av koloniseringen tapte samene etter hvert sin autonomi. De ulike gruppene bodde så spredt og var så lite samlet at de aldri klarte å mobilisere noen større opposisjon mot tapet av land og vann. Den sterke utnyttingen av naturgrunnlaget som fulgte med økt skattlegging og kolonisering, førte også til at det gamle veidesamfunnet mer og mer måtte gi tapt og ble erstattet av en næringsmessig differensiering, som bl.a. gikk ut på en snevrere utnyttelse av færre nisjer. På denne bakgrunnen oppstod tamreindriften, feholdet, sjø- og elvefisket og utmarksnæringene. Man la altså mer vekt på å utnytte én nisje som hovednæringsvei fremfor å satse på et vekselbruk der man kombinerte alle mulighetene.
Allerede tidlig ble samene utsatt for både røvertokter og skattlegging fra de omkringboende folkene. En del samegrupper ble faktisk til tider skattlagt av tre forskjellige land: både Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russland. Vi vet at bl.a. vikingene reiste nordover for å plyndre og røve, men i andre tilfeller også for å skaffe seg båter og rådføre seg med de samiske sjamanene. Samene ved kysten var nemlig kjent som dyktige båtbyggere allerede fra sagatiden, og samiske sjamaner,noaiddit, har nordmenn alltid hatt respekt for. Det eksisterer utallige historier om noaidenes bragder, både når det gjelder å bringe til veie informasjon om det som skjer andre steder enn der man selv befinner seg for øyeblikket, og om deres evner når det gjaldt å bruke trolldom. Sjamanen var en viktig institusjon i det gamle samiske samfunnet; han var den som tok vare på og formidlet videre myter og riter, og han kunne nok også skape nye ritualer.
Sameland er og har vært av sentral strategisk og politisk betydning, både på grunn av sin plassering, sine naturrikdommer og sine isfrie havner. Likevel har grensene i dette hjørnet av Europa holdt seg svært stabile. Riksgrensen mot Sverige gjennom de samiske områdene ble trukket opp i 1751, og grensen mot Russland ble bestemt i 1826. Ved grensetraktaten i 1751 ble reindriftssamene sikret visse særrettigheter i et tillegg til traktaten som fikk navnet Lappekodisillen. Dette dokumentet har gjennom tidene vært tolket som en viktig juridisk akseptasjon av samiske rettigheter, tilkjent samene som en egen folkegruppe. Lappekodisillen har fremdeles relevans i de pågående utredningene om samenes rettigheter til land og vann i de samiske områdene.
Allerede tidlig ble samene utsatt for misjonering fra de omkringliggende statene, men misjoneringsarbeidet skjøt fart først på 1700-tallet, da Thomas von Westen formaliserte misjons- og opplysningsarbeidet. Bakgrunnen for denne aktiviteten var pietismen som åndsretning, men også (sikkerhets)politiske motiver spilte en rolle. Misjoneringsarbeidet, sammen med læstadianismens fremvekst i de samiske menighetene fra omkring midten av 1800-tallet, førte til at den gamle samiske religionsformen etter hvert forsvant helt.
Fra midten av 1800-tallet ble det innledet en linje i kulturpolitikken overfor samene og kvenene med en stadig klarere fornorskingsprofil. Skolelovene fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, og det ble nærmest utarbeidet et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest. Denne politikken stod fast helt til etter den annen verdenskrig. Fornorskingspolitikken må sees på bakgrunn bl.a. av den økende nasjonalfølelsen i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Dessuten førte krisen i samisk næringsøkonomi i flere områder, bl.a. etter at driften i så vel jordbruk som fiske ble mer intensivert og dermed kapitalkrevende, til at samene falt utenfor systemet. Dette gav også grobunn for en nedvurdering av samekulturen. Masseinnvandringen av kvener til de nordlige områdene gav sikkert gode grunner for fornorskningspolitikkens sikkerhetspolitiske aspekter, mens sosialdarwinistiske vurderinger på det ideologiske planet gav legimitet til en hierarkisk plassering av den norske kulturen på et høyere nivå enn den samiske.
Det eksisterte en viss samisk opposisjon mot denne politikken på begynnelsen av 1900-tallet; bl.a. fikk man på denne tiden en begynnende samisk organisering av skribentvirksomhet som prøvde å trekke frem samiske rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser. Isak Saba var 1906–12 en egen samisk stortingsrepresentant valgt etter samisk mobilisering, spesielt gjennom avisen Sagai Muittalægje, som skolemannen og forfatteren Anders Larsen stod bak. I det sørsamiske området arbeidet Elsa Laula (senere Laula Renberg) iherdig på begge sider av den norsk-svenske grensen med å organisere samene, og var leder for en av de første sameforeningene i Norden i 1904. Hun var også en av de mest sentrale personlighetene på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Den gryende arbeiderbevegelsen slukte imidlertid hele den etnisk baserte mobiliseringen opp i det store fellesskapet og reduserte for så vidt på den måten hele samesaken til et spørsmål om sosial rettferdighet og likhet. Etter dette ble det ikke fart i den samiske organiseringen igjen før etter 1945.
I årene etter den annen verdenskrig vant det frem et mer reflektert syn på samenes rettigheter både som etnisk og språklig minoritet. Allmenne ideer om menneskeverd og kulturenes likestilling, bl.a. slått fast i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, nedfelte seg i konkrete vurderinger om samenes stilling i Norge, da Samordningsnemnda for skoleverket i 1948 foreslo at større hensyn til samenes egenart burde erstatte den ensidige nasjonaliseringsprosessen. Senere fikk man Komiteen til å utrede samespørsmål (1959), der grunnlaget for en bred prinsippdebatt om samenes fremtid i Norge ble lagt. Komiteen gikk i sitt grunnsyn inn for at samene skulle integreres i rikets sosiale og økonomiske struktur med sikte på å oppnå likeverd i fellesskapet. Videre gikk man inn for å konsolidere samiske bosetningsområder, og det ble foreslått visse administrative særordninger og kulturverntiltak for å motvirke assimilasjon og for å gjøre det mulig for samene å leve videre som bærere av en minoritetskultur innenfor det norske samfunnet.
Komiteens synspunkter fikk støtte under behandlingen i Stortinget 1963. De retningslinjene som Stortinget skisserte, resulterte i en rekke tiltak. Dette gjaldt så vel innen skoleverket som helse- og sosialsektoren, høyere utdanning, forskning og det frie kulturarbeidet. Perioden etter 1963 har vært karakterisert av et sterkere samisk engasjement gjennom frivillige organisasjoner og aktiv medvirkning i offentlige rådsorganer. De samiske organisasjonene er også blitt tilført nye resursser gjennom ungdom som har tatt høyere utdanning og gått aktivt inn i både politisk og faglig virksomhet på linje med offentlige byråkrater og andre øvrighetspersoner.
Blant de viktigste begivenhetene de seneste tiårene må også nevnesAlta-saken, som bl.a. førte til en bevisstgjøring både blant samene og i den norske befolkningen for øvrig, og opprettelsen avSametinget. Se også avsnittet Organer og institusjoner ovenfor.