Internering erfrihetsberøvelse som foretas av myndighetene overfor en person; ikke som straff, men i kontrolløyemed.
Internering brukes ofte om den frihetsberøvelse som foretas i væpnet konflikt, basert på reglene iGenèvekonvensjonen av 1949 med tilleggsprotokoller. Iinternasjonale væpnede konflikter kan partene i konflikten internerekrigsfanger, og dersom det er absolutt nødvendig av sikkerhetshensyn, også sivile. Mens krigsfanger kan holdes internert så lenge den væpnede konflikten varer, må sivile slippes fri når de ikke lenger utgjør en alvorlig sikkerhetstrussel. Iikke-internasjonale væpnede konflikter er ikke internering regulert i konvensjonene, men reglene for sikkerhetsinternering anvendes så langt de passer på grunnlag avsedvanerett.
Den viktigste kategorien personell som kan sies å utgjøre en alvorlig sikkerhetstrussel, og som derfor kan interneres, ersivile som deltar direkte i fiendtlighetene. Disse personene erlovlige mål, og internering er derfor et sentralt alternativ til angrep.
Internerte skal behandles humant og uten ugunstig forskjellsbehandling av noen art på grunn av rase, religion, nasjonalitet, etnisitet, kjønn, eller liknende. Det er forbudt å bruke fysisk eller psykisk tvang mot de internerte, eller utsette dem for fysisk eller psykisk skade. Kravene til fasiliteter og behandling er i stor grad tilsvarende som forkrigsfanger. Hovedforskjellen er at krigsfanger handler på vegne av en stat, og har derforimmunitet mot straffeforfølgning for lovlige krigshandlinger selv om disse handlingene ellers ville vært straffbare.