I de tørreste områdene foregår jordbruket for det aller meste ved hjelp avkunstig vanning. Også i andre områder der nedbørsmengden er beskjeden, som Great Plains-stateneKansas ogNebraska, er kunstig vanning utbredt. I dag består over en fjerdedel av bruksarealet av såkalte «irrigated farms» som omfatter 25 prosent av det totale bruksarealet. I tillegg har farmerne her utviklet dyrkingsmetoder, såkalt «dry farming», for å ta vare på fuktighet og dyrebaremineraler ognæringsstoffer. En søker å legge plogfårene mest mulig horisontalt gjennom«contour plowing», det vil si at en pløyer «langskotene» (derav navnet) i flate slyngninger snarere enn å dra opp snorrette fårer bakke opp og bakke ned, slikpionerene gjorde.

Irrigasjonssystemer blir stadig viktigere for landbruket vest for 100° vestlig lengde. Økt ferie- og fritidsbosetting i vestlige delstater og en voksende bevissthet om vannrettigheter blant lokaleindianerstammer har økt antallet rettstvister om slike rettigheter. Det økte forbruket, kombinert med effekten av en serie tørre somrer, har forårsaket en betydelig senkning avgrunnvannsnivået flere steder og en dramatisk reduksjon avOglala Aquifer, den enorme undervannssjøen som strekker seg fraOklahoma tilRocky Mountains.

I hele bosettingsperioden i USA var det underskudd på arbeidskraft. Mangelen på arbeidskraft løste en til dels, spesielt i sør, ved å importere ca. 400 000 slaver fra Afrika. Men det ble også tidlig lagt vekt på å utvikle tidssparendemaskineri og driftsformer. Dette gjaldt ikke minst landbruket, som tidlig fikk en høy grad avmekanisering. Store eiendommer kan derfor drives med liten menneskelig arbeidskraft samtidig somproduktiviteten er høy og kostnadseffektiv. Men for store deler av landbruket er driftenekstensiv, de vil si at avkastningen er relativt liten per arealenhet sammenlignet med for eksempelVest-Europa.

Lave priser på landbruksvarer forårsaket av den skarpe konkurransen har medført en rekkekonkurser og sammenslåinger av bruk. Det tradisjonelle familiebruket er ikke lenger typisk, men er fortsatt viktig som et nostalgisk symbol ifolklore og i politisk retorikk.Agribusiness, farmer ograncher eid av storekorporasjoner, er et viktig trekk ved landbruket i dag.

En viktig side ved USAs jordbruk er den lange sesongen og forskjellen i innhøstningstid i de ulike deler av landet. Et annet er bruken av leiearbeidere,migrant workers, som reiser rundt i landet med innhøstningstiden og behovet for arbeidskraft. En stor del av disse er meksikanere.USA ogMexico har til tider, for eksempel i 1942–1964, hatt avtaler som regulerer bruken av kontraktarbeidere,braceros, for å sikre dem bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Etter en del aksjoner i 1960- og 1970-årene for streike- og forhandlingsrett, ledet av den dynamiskeCésar Estrada Chávez og hans United Farm Workers, er det blitt mer ordnede forhold i bransjen. Likevel lever fortsatt mange under kritikkverdige forhold, og det er stadig mye misnøye og tallrike konflikter.

Mange av de om lag tolv millioner ulovlige innvandrerne som befinner seg i landet i dag, er landbruksarbeidere.Bush-administrasjonen fremmet høsten 2006 et omfattende forslag til ny immigrasjonslov, som blant annet skulle legalisere en stor del av disse «illegal aliens», men forslaget fikk ikke støtte og ble lagt på is til etter kongressvalget i november samme år. De uverdige forholdene denne gruppen lever under, representerer imidlertid et stort problem som kan komme til å bli et stadig tilbakevendende spørsmål for senere kongresser.

Takket være den enorme spennvidden i USAs jordbruksland hva angårklima ogjordsmonn, kan de fleste typer vekster dyrkes. Landet er derfor langt på vei selvforsynt med jordbruksvarer. Bare når det gjelder de typisk tropiske vekster som for eksempelkakao,kaffe ogbananer, må USA innføre vesentlige kvanta.

Kornproduksjonen legger fortsatt beslag på cirka 40 prosent av det dyrkede arealet. Viktigst erhvete ogmais, det hjemlige kornslaget som amerikanerne kaller Indian corn eller barecorn. Maisen gir god avkastning, og en stor del brukes tildyrefôr, særlig imelk- ogkjøttproduksjonen.

USA står for nesten halvparten av verdens maisproduksjon. Mais dyrkes særlig i maisbeltet som strekker seg vestover fraOhio overIndiana,Illinois,Iowa tilNebraska. Her gjør flat, fruktbar jord kombinert med varme, fuktige somrer arealene særlig godt egnet til slik dyrking.

Vårhvete og i mindre gradbygg,havre,lin ograps dyrkes iNorth Dakota,Montana og tilgrensende områder, mens vinterhvete samtdurra oghirse produseres lenger sør, særlig ipræriestateneKansas,Nebraska,Oklahoma ogTexas.

USA er verdens overlegent største eksportør av hvete og mais. Mens hveteproduksjonen økte markant først i 1970-årene og har holdt seg stabil, var havreproduksjonen i 1992 bare en tredjedel av hva den var i 1970. Hirse, som brukes mest til dyrefôr, tåler det tørre prærieklimaet bedre enn mais og blir særlig dyrket i Texas og tilstøtende områder. De siste tiårene har durraarealet stadig økt, og står nå bare tilbake for det som brukes til mais og hvete.Ris avles ved hjelp av irrigasjon, kunstig vanning, ved kysten i Texas ogLouisiana, samt iArkansas ogCalifornia. USA er etterThailand verdens nest største eksportør av ris.

Dyrking avsoyabønner foregår primært i maisbeltet og er av relativt ny dato, men USA har likevel allerede i flere tiår vært verdens ledende soyaprodusent. Av andreoljevekster kan nevnes linfrøproduksjon iDakota ogjordnøtter ogtreolje isørstatene.

Helt siden kolonitiden hartobakk vært en viktig avling fraKentucky ogVirginia og sørover. I dag erNorth Carolina ogKentucky de største tobakkprodusentene. Likeledes erbomullsdyrking en tradisjonell hovednæring i mange av delstatene i sør. USA hadde lenge en dominerende stilling på verdensmarkedet, med opptil 90 prosent av verdensproduksjonen på 1800-tallet. Dagens andel ligger i overkant av 20 prosent.

Utarmingen av jorden har bidratt til nedgangen, men også angrep fra bomullsbillen,boll weevil, som kom fra Mexico i 1890-årene. For å få bukt med billen måtte man innføre et mer variert jordbruk. Etter hvert som jorden ble utarmet, flyttet bomullsdyrkingen vestover. I dag er Texas og California de største bomullsstatene, men delstatene i den nedre Mississippidalen er også viktige produsenter. USA eksporterer i dag både bomullsfrø og bomullsfibere.

Sukkerrør er også en viktig nyttevekst, som i noen grad har erstattet bomull påplantasjer iDeep South. ForutenHawaii erLouisiana ogFlorida de viktigste områdene for sukkerrør, mens avling avsukkerbeter er blitt en viktig inntektskilde i California, midtveststater som Ohio ogMinnesota og flere av de nordlige fjellstatene i vest. I dag bidrarsukkerbeter og -rør omtrent like mye til sukkerproduksjonen i USA.

Grønnsakproduksjonen er hovedsakelig konsentrert i kyststrøk med tilstrekkelig nedbør eller der det er gode irrigasjonsmuligheter, og gjerne i nærheten av store befolkningskonsentrasjoner.

Druedyrking forvinproduksjon er en viktig næringsgren i California, som også produserer for eksport.

Husdyrholdet domineres avstorfe ogsvin for kjøttproduksjon, særlig i maisbeltet. En intensiv produksjon av konsummelk drives på strekningenBaltimore–Boston for å fylle behovet for ferskmelk ogfløte i de tettbefolkede områdene langs østkysten. Produksjon av smør og ost og andre meieriprodukter foregår særlig i «meieribeltet»,Dairy Belt, som strekker seg fra det indre avNew England og rundt Great Lakes til Minnesota. Her finnes også en del krøtteravl for slakt, men stort sett er melk- og kjøttproduksjon atskilt.

Storfeoppdrett for slakt finner først og fremst sted på de store ranchene på Great Plains og i maisbeltet, hvor svineavlen også er konsentrert.Chicago har alltid vært sentrum for slakteriindustrien, en viktig faktor i utbyggingen avjernbanenettet vestover på 1800-tallet.

Mens storfeholdet økte med om lag 40 prosent i årene 1950–1965, har nivået vært relativt stabilt de siste tiårene. Storfekjøttproduksjonen, som ble nesten tredoblet i perioden 1940–1970, har siden holdt seg på 1970-nivå. Saueholdet er i dag bare en femtedel av hva det var i 1940, mens svineholdet har vært stabilt i hele etterkrigstiden.

Erosjon og mangel påøkologiske hensyn har skapt alvorlige problemer for amerikansk jordbruk, og en antar at jorden har tapt 40–50 prosent av sin opprinnelige fruktbarhet. Dette skyldes flere forhold:Ensidig drift i år etter år med særlig bomull, men også tobakk, hvete og mais, uten at jorden er blitt tilført tilstrekkelig ny næring.Flomskader ved at skogen mange steder er hogd ut slik at elvene har svært varierende vassføring.Vinderosjon på de vestlige slettene etter tap av den naturlige vegetasjonen eller overbeiting.

De mest dramatiske følgene av jordødeleggelse hadde man i 1930-årene. For eksempel mistetOklahoma 13 prosent av sin farmbefolkning som følge av at jordbruksland ved vinderosjon ble forvandlet til halvørken,Dust Bowl. Denne tragedien er dramatisert i litteratur og film iJohn SteinbecksVredens druer.

Mer hensiktsmessigepløyemetoder, tilføring av næringsstoffer og væte gjennomvekselbruk ogbrakklegging samt planting avverneskog har redusert disse problemene i ganske stor grad. Den «grønne bølgen», den økologiske bevisstgjøringen som kom for alvor på slutten av 1960-årene, har også gjort mye for å bremse skadevirkningene av det moderne jordbruket.

Den økologiske bevisstgjøringen har også skapt større vilje til å verne jordbruksland mot nedbygging. Føderal lovgivning som for eksempel lovene om ren luft og rent vann,Clean Air Act ogClean Water Act, har også tvunget landbruket til å ta økologiske hensyn når det gjelder avrenning fra jordbruksland, bruk avkunstgjødsel og sprøytemidler, gress- oghalmbrenning med mer. I Florida ervåtmarksområdetEverglades utsatt for omfattendeforurensning, ikke minst fra sukkerindustrien, som i de senere år har bredt om seg i delstaten og som gjennomdrenering og utslipp har forårsaket store endringer i økologien.

Forbruket avelektrisk energi har vært forholdsvis stabilt de siste 30 årene og var 13 400kWh per innbygger i 2022. Produksjonen av elektrisk energi var da 4482TWh.

Kull var lenge den viktigste energikilden, men andelenkullkraft er nå redusert fra 53 prosent i 1990 til 20 prosent i 2022, mensgasskraft utgjorde 39 prosent,kjernekraft 18 prosent ogvannkraft 6,4 prosent.

Etterandre verdenskrig ble det bygd opp en betydelig kjernekraftindustri. Med en produksjon i 2022 på 804TWh er USA fremdeles verdens største produsent av kjernekraft med en andel på rundt 30 prosent.

• Les mer omkjernekraft i USA

USA er også en stor produsent avvannkraft. I 2022 var produksjonen 286 TWh, som gjorde landet til den fjerde største vannkraftprodusent i verden.Vannkraftverk finner en særlig i stillehavsstatene. Ellers er vannkraften særlig utbygd iAppalachene, for eksempel i Tennessee Valley, dessuten iSaint Lawrence River og iColorado River. I mange tilfeller er utbygging til kraftformål skjedd parallelt med regulering for å forebygge flomskader. Dette gjelder blant annetTennessee Valley Authority under presidentRooseveltsNew Deal i 1930-årene, et gigantprosjekt med 38damanlegg. Vannkraft har mange steder gitt grunnlag for et betydeligirrigasjonsjordbruk.

Etter 2005 har det kommet et økende innslag av kraft basert påvindenergi ogsolenergi, som nå til sammen bidrar med 14 prosent av kraftproduksjonen. Totalt er 22 prosent av kraftproduksjonen basert på fornybare energikilder.

Industrien har tradisjonelt vært konsentrert i den nordøstlige delen av landet, i et belte fra atlanterhavskysten mellom det sørlige New England ogChesapeake Bay og vestover til Chicago-traktene. Andelen av industrien som ligger her har imidlertid gått sterkt ned de siste tiårene til fordel for delstatene lenger sør og vest. Det nordøstlige området har likevel fremdeles omkring halvdelen av både sysselsettingen og produksjonen målt etter verdi. Store felter med kull og jern ligger her nær hverandre (jern for størstedelen like utenfor området, ved Lake Superior), og har muliggjort verdens største jern- og stålindustri.

Mulighetene til billigtransport av råvarene har vært av avgjørende betydning for lokaliseringen av jern- og stålindustrien til områder mellom kull- og jernmalmforekomstene der de totale transportkostnadene blir minst. I USA har dette i kanskje særlig grad vært nær eller ved kullfeltene. Jernbanene var i sin tid den viktigste avtageren av jern- og stålproduktene – i dag går mesteparten til bil-,maskin-,verktøy- og bygningsindustrien. Fjellstatene har storemetallsmelteverk for ikke-jernholdige metaller i nær tilknytning til gruvedistriktene der. Viktigst er kobberforedlingen i Arizona og Utah. Importerte metaller foredles nær havnene, for eksempel for kobbers del iBaltimore og andre steder ved atlanterhavskysten.

Produksjon avlettmetaller skjøt i været etter andre verdenskrig. Særlig ble etterspørselen etter aluminium stor innen fly- og bilindustri, men også i byggeindustrien og i produksjon avhusgeråd, særlig kokekar. Aluminiumsindustrien er utpreget kraftorientert. De eldste fabrikkene var lokalisert til områder med stor tilgang på kraft, nærmest mulig bauxittforekomstene som dannet utgangspunkt for foredlingen. Disse fantes i sørstatene.

Siden 1950- og 1960-årene har behovet økt sterkt foraluminium, og dermed også for bauxitt, som nå importeres i sin helhet, særlig fraAustralia,Jamaica ogGuinea. De viktigste områdene for aluminiumsindustrien foruten de tradisjonelle i sørstatene og Appalachene, finner man i tilknytning til importhavnene forbauxitt iWashington og ved Mexicogolfen.

Næringsmiddelindustrien er, når det gjelder de minst foredlede varene, lokalisert til trafikknutepunkter i nær tilknytning til de rikeste jordbruksområdene.Mølleindustrien domineres av Kansas og Minnesota, særligMinneapolis. OgsåBuffalo vedLake Erie og andre byer har stor mølleindustri. De størsteslakteriene finnes i Chicago i Illinois, iSt. Louis i Missouri, iOmaha i Nebraska og iSt. Paul i Minnesota.

Når det gjelder mer foredlede varer, betyr markedsorienteringen mer, og industristatene i nordøst har et større innslag. Tobakksindustrien er råstofforientert med klart tyngdepunkt i de sentrale og sørlige deler av Appalachene. Produksjonen av for eksempelsjokolade ogsukkervarer er i større grad markedsorientert, med Pennsylvania ogNew York som de ledende statene.

Sagbruks- og trevareindustrien er for en vesentlig del konsentrert til skogsområdene i stillehavsstatene og i sørstatene. Tremassefabrikkene har vist noe større treghet i å rette seg etter det endrede råvaregrunnlaget, og papirfabrikkene ligger ennå for det meste i nordøst trass i at skogens avkastning her er kraftig redusert. Industrien her baserer seg for en vesentlig del på importerttømmer ogcellulose.

Tekstilindustrien var blant de første industrigrenene i USA, vesentlig i New England. Bomullsindustrien har flyttet sørover til de søratlantiske statene, mensullindustrien for en stor del har holdt seg iNew England og de mellomatlantiske statene.

Bekledningsindustrien finnes dels i samme områder som tekstilindustrien, men er noe nærmere knyttet til markedene med et særlig tyngdepunkt i de store byene, først og fremst New York City. Mest utpreget er dette for fremstillingen av barne- og damekonfeksjon.Skoindustrien har tradisjonelt spilt en stor rolle i New England, som ennå har en del fabrikker i bransjen. For hele tekstil- og bekledningsindustrien er det en tendens til forskyvning vest- og sørover. Dette er for øvrig et generelt trekk i de fleste industrier.

Produksjon avglass og andrekeramiske produkter er særlig utviklet iAlleghenyområdet ogNew Jersey. Denkjemiske industrien er svært variert. En meget stor del finnes i områder med god tilgang på olje, gass og kull, som er viktige råstoffer i denne sammenheng. USA er verdens største produsent av flere viktige kjemiske produkter, blant annet kunstgjødsel ogsvovelsyre. Det er også en vesentlig produksjon avfarmasøytiske produkter. Gummiproduksjonen er verdens største. Omtrent en tredjedel av gummivareindustrien finnes iAkron i Ohio. Den sterke utviklingen avpetrokjemisk industri har for en stor del funnet sted ved Golfkysten.

Det er verkstedindustriens produkter som dominerer industrien med om lag halvparten av bearbeidelsesverdi og eksport. Viktigst er produksjonen av maskiner, transportmidler og elektriske ogelektroniske apparater og utstyr. Maskinindustrien har et klart tyngdepunkt i Midtvesten og den nordlige atlanterhavskysten, særlig i sørlige deler av New England, det eldste senteret for maskinindustri i USA. I de siste årene har man hatt en betydelig vekst innen denne grenen i stillehavsstatene.

I den elektriske og elektroniske industrien er bedriftene gjennomgående større, og dette gjelder i enda større grad transportmiddelindustrien. Bortimot halvparten av denne industriens bearbeidelsesverdi kommer fra bilindustrien, dominert av bilbyenDetroit. Om lag en tredjedel kommer fra flyindustrien, over 40 prosent når en inkluderer produksjon for romfartsvirksomheten.

Flyindustrien hadde opprinnelig en sterk konsentrasjon i nordøst, men en betydelig forskyvning vestover har funnet sted. I dag finnes de betydeligste fabrikkene i stillehavsstatene California ogWashington, samt på Great Plains medKansas. Ennå er imidlertid særligflymotorproduksjonen betydelig i nordøst. Den sterke veksten i elektronisk industri har for en stor del falt på California ogSilicon Valley. Andre viktige sentre erFront Range vedDenver,Colorado,Everett–Seattle-korridoren i Oregon og Washington, Highway 128 rundt Boston iMassachusetts og «forskningstrekanten»Research Triangle i North Carolina mellomDurham,Raleigh ogChapel Hill.

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land i 2017:

De viktigste kommunikasjonsårene i den første pionertiden var elvene og de store sjøene. Alt i 1807 kom det i gang hjuldampertrafikk påHudson River, i 1811 påOhio ogMississippi. De naturlige vannveiene ble i neste omgang knyttet sammen med kanaler.Erie-kanalen ellerErie Canal mellom Hudson River ogLake Erie ble åpnet i 1825. Den betydde mye for koloniseringen vestover ved siden av at den gjorde New York til USAs viktigste havneby. I 1835 ble det skapt forbindelse mellom Lake Erie ogOhio River, senere mellom Lake Michigan ogIllinois River, og derved var det skapt en sammenhengende vannvei fra atlanterhavskysten over de store sjøene og Mississippi til Mexicogolfen.

I 1855 ble den såkalte Soo-kanalen vedSault Sainte Marie, som forbandtLake Huron med Lake Superior, åpnet for trafikk. Dette fikk stor betydning for tømmer- og malmtransporten fraWisconsin og Minnesota. På slutten av 1800-tallet gikk kanalfarten tilbake som følge av konkurranse fra jernbanen. Konkurranseforholdene ble regulert på begynnelsen av 1900-tallet, og kanalfarten har i dag en vesentlig betydning i USAs transportmønster.

I alt regner man at USA nå har 41 000 kilometer seilbare elver (2012), hvorav nesten halvparten faller påMississippi-vassdraget alene. Den siste vesentlige tilveksten i det seilbare elve- og sjøsystemet var åpningen av St. Lawrence-kanalen i 1959, hvorved større båter kunne komme opp i de store sjøene via Canada. Foruten på Great Lakes på grensen mot Canada, der særlig malmtransporten fraDuluth/Superior til jern- og stålindustrien lenger øst har veldig omfang, foregår det betydelig skipsfart på Mississippi og dens bielver samt andre seilbare elver, særligDelaware, Hudson og kanalene. Skipsfarten på kanalene, elvene og sjøene betyr så mye at den rene kysttrafikken, det vil si trafikken fra én kysthavn til en annen, utgjør mindre enn en tredjedel av total innenlandsk sjøtransport målt i tonn.

Målt etter vekt går bortimot 40 prosent av importen over havnene på atlanterhavskysten. Det har vært en sterk forskyvning av importen mot golfkysten fra midten av 1970-årene, og nesten halvparten av importen faller nå på dette området. Golfkysten, særligNew Orleans ogHouston, er det viktigste området for eksport, fulgt av atlanterhavskysten med sin viktigste eksporthavnNorfolk i Virginia. Til sammen har havnene iMexicogolfen og på atlanterhavskysten 70 prosent av eksporten etter vekt. Den viktigste havnebyen på vestkysten erSan Francisco. En del av utenrikshandelen går ellers over havnene ved de innenlandske vannveiene, særlig de store sjøene.

USAs skipsfart gikk raskt frem alt i den første tiden etter uavhengigheten i 1776.Handelsflåten ble snart den nest største i verden. Når alle fartøyer over fem tonn regnes med, besto den i 1861 av 5,5 millioner tonn, hvorav 2,5 millioner tonn i utenriksfart. Senere gikk den noe tilbake, for så å øke igjen helt på slutten av 1800-tallet, nå med hovedvekt på kystfarten. I 1898 falt bare 15 prosent avtonnasjen på skip i utenriksfart.

Underførste verdenskrig ble flåten sterkt utvidet og besto i 1922 av 18,4 millionerbruttotonn, hvorav 58 prosent var skip i utenriksfart. Så fulgte en nedgang i tonnasjen frem tilandre verdenskrig, da det ble foretatt store utvidelser i flåten gjennom nybygging. Ved årsskiftet 1945/1946 nådde den 38,5 millioner bruttotonn.

De senere årene har USAs handelsflåte gått noe tilbake, blant annet som følge av stor overgang tilbekvemmelighetsflagg. I 2004 bestod flåten av 10,7 millioner bruttotonn. Dertil kom 2,5 millioner tonn i den såkalte reserveflåten. Gjennomsnittsalderen på skipene er svært høy.

Jernbanebyggingen begynte i 1830. Menskoloniseringen av de østlige delstatene hadde vært basert på sjø-, elve-, kanal- samt veitransport, fikk jernbanen grunnleggende betydning for koloniseringen vestover, i den første tiden sammen med bruk av de andre transportmidlene. Særlig betydning fikk jernbanen for utnyttelsen av landområdene vestover, som blant annet korndyrking, kjøttproduksjon og gruvedrift. Den første transkontinentale jernbanen ble åpnet i 1869.

Jernbanenettet var i 1842 på 6479 kilometer og i 1865 på 48 000 kilometer. I 1916, etter 50 år med en kolossal utbygging, nådde det sin største lengde med 428 607 kilometer. Jernbanebyggingen ble støttet av det offentlige ved blant annet rimelige lån og tildeling av fri grunn for anleggene, men jernbanedriften har hele tiden primært vært på private hender.

Etter første verdenskrig har det stadig pågått en nedlegging av linjer, særlig lite trafikkerte sidespor, og en reduksjon til enkeltspor på strekninger meddobbeltspor. I 1981 var jernbanenettet på 288 100 kilometer, eid og drevet av en rekke ulike selskaper. I 2014 hadde USA totalt 293 564 kilometer jernbane.

I dag drives fjernpassasjertrafikken i hovedsak avAmtrak,National Railroad Passenger Corporation, et selskap med føderal støtte som ble stiftet i 1971. Når det gjelder godstransporten, så har godsmengden transportert på skinner vært økende, selv om linjelengden har vært synkende. Den vesentlige del av godstransporten drives i dag av 15 større operatører, med Conrail, etallmennaksjeselskap,public corporation, på linje med Amtrak, som den viktigste.

Jernbanen har i første rekke tapt i konkurransen med privatbilen, etter at den ble folkeeie i mellom- og etterkrigstiden. Privatbilen passet godt til sentrale amerikanske ideer omindividualisme, frihet ogmobilitet. Den kolossale veksten i bilparken betydde en tilsvarende reduksjon av tradisjonelle kollektive transportmidler som tog ogtrikk, men også etter hvert avbuss. Denne utviklingen ble akselerert med utbyggingen av forstedene i 1950- og 1960-årene. På de lengre strekningene var det imidlertid primært flytrafikken som tok passasjerer fra jernbanen.

USA har et meget godt utbygd veinett. I 2012 utgjorde det 6,5 millioner kilometer. Et samordnet nasjonalt nett av flerfeltsmotorveier påbegynt i 1950-årene, Interstate Highways, har bidratt sterkt til økningen av landeveistrafikken i USA de siste tiår. Den høye veistandarden har skapt grunnlag for en omfattende transport medlastebiler og vogntog i fri konkurranse med jernbanen i et omfang ukjent i Europa. Transportert godsmengde på vei har økt i de senere år. Også med hensyn til passasjertransport på lange avstander har jernbanene konkurranse fra veitransporten.

Utbyggingen avmoteller, veikroer og rasteplasser og utviklingen av mer komfort i form av luftkjøltekupeer, kjølebager og andre bekvemmeligheter, har gjort privatbilen populær også på lengre turer. Bussruter, for eksempel de en gang så populæreGreyhound Lines, har imidlertid hatt en viss nedgang i sin virksomhet. USA har verdens største bilpark, både i absolutte tall og i forhold til folketallet. I 2003 var det registrert 135,7 millioner biler. Hele 42 636 personer omkom i veitrafikkulykker i 2004. I 2003 kjørte private personbiler gjennomsnittlig 19 000 kilometer.

Fra 1978 og fremover bleluftfarten i USA kraftig deregulert. Dette har ført med seg økt konkurranse, lavere priser og andre tilbud til de reisende, men har også ført til nedleggelser av ulønnsomme ruter, særlig til steder som betjenes av bare ett eller få flyselskaper. Det har videre blitt foretatt en rekke sammenslutninger av selskaper og reorganisering av virksomheten, ofte som en følge av økonomiske problemer.

Et karakteristisk trekk ved den amerikanske luftfarten i dag er det såkaltehub-systemet. Det betyr at selskapene konsentrerer sin drift på et visst antall baser, og at passasjerer gjerne må fly via en slik hub, eller et 'nav' dit flyrutene går som eikene i et hjul. Kritikere mener dette forlenger og fordyrer flygingen, mens forsvarerne av systemet hevder det motsatte: at rasjonaliseringen gir en netto sparing for alle.

Under en lønnskonflikt i 1982 sparket presidentRonald Reagan flere tusen streikendeflygeledere. Et langt lavere antall av delvis ukvalifisert personell ble etter hvert satt inn for å erstatte dem. Dette ble sterkt kritisert fra mange hold som en gambling med sikkerheten. En del alvorlige flyulykker har bidratt til debatt om manglende flytrygging. Enkelte kritikere hevder at flyselskapene ytterligere har bidratt til å redusere sikkerheten gjennom sine innsparingstiltak. Det føderale luftfartsverketFederal Aviation Administration, FAA, har det øverste ansvaret, og har i de senere år satt søkelyset på denne siden av virksomheten.

De travlesteflyplassene i 2013 målt i totalt passasjertall er Hartsfield-Jackson Atlanta med 94,4 millioner, Chicago O'Hare med 66,7 millioner, Los Angeles med 61,9 millioner, Dallas/Fort Worth med 57,7 millioner og Denver med 52,8 millioner. Atlanta er verdens travleste flyplass, mens Chicago inntar femteplass, Los Angeles sjetteplass, Dallas niendeplass og Denver femtendeplass.

Et viktig trekk i transporten av olje og gass, samt en del andre flytende mineraler, errørledningene. I 1992 sto disse for 19,3 prosent av godstransporten i USA målt i tonnkilometer. Særlig viktig erTrans-Alaska Pipeline, som frakter olje og naturgass fra oljefeltene i indre Alaska til den isfrie havnenValdez på delstatens sørkyst. Det var oljekrisen i 1973 som virkeliggjorde planene om byggingen av denne rørledningen, som møtte sterk motstand i miljøvernkretser.

Grunnstøtingen avtankskipetExxon Valdez 40 kilometer sør for Valdez 24. mars 1989 illustrerer den fare oljevirksomheten representerer for det sårbare, arktiske miljøet. Over 40 millioner liter råolje rant ut iPrince William Sound og påførte omgivelsene, i første rekke dyre- og fugleliv, ubotelige skader.

Også i forbindelse medoffshore oljeutvinning er oljeledningene viktige transportmidler.