vaksinering
Vaksinering er bruk avvaksine som stimulererimmunsystemet slik at den som blir vaksinert, blir beskyttet mot den aktuelle sykdommen.
I de aller fleste sammenhenger vil vaksinasjon være ensbetydende medprofylaktisk vaksinasjon, som også kan kallespreeksposisjonell vaksinasjon. Dette er vaksine som gisfør pasienten utsettes for smitte for å minke sjansene for at sykdom oppstår ved eventuell senereeksponering for smitte. I noen få tilfeller kan det være aktuelt å vaksinere personeretter at de har vært smittet med enmikroorganisme. Dette kallesposteksposisjonell vaksinasjon. Videre er det også gjort omfattende forsøk å på stimulereimmunsystemet hos personer som allerede har en sykdom, slik at de bedre blir i stand til å bekjempe sykdommen. En slik bruk av vaksiner betegnesterapeutiskvaksinasjon.
Immunitet er motstandsdyktighet motsmittestoffer eller sykdom, og er spesifikk for de smittestoffene en har immunitet mot. Det vil si at beskyttende immunitet mot for eksempelstivkrampe ikke gir immunitet motinfluensa, og immunitet mot influensa ett år ikke nødvendigvis gir god nok beskyttelse mot influensa året etter fordi influensaviruset endrer seg vedmutasjoner fra år til år. Immuniteten man oppnår ved vaksinasjon er prinsipielt av samme type som den man kan oppnå etter gjennomgått sykdom. Formålet med en vaksine er at den som blir vaksinert, raskt mobiliserer enimmunreaksjon dersom vedkommende senere blir eksponert for deninfeksjonen hen er vaksinert mot.
Vaksiner
Beskyttelse kan oppnås medmikroorganismer som er beslektet med den som gir sykdom. Likheten mellom smittestoffene må være så stor at denimmuniteten som oppstår, rammer den sykdomsfremkallende mikroorganismen i fullt monn.BCG-vaksinasjon, som gir en viss beskyttelse mot bådetuberkulose oglepra, er et eksempel på en slik vaksine.
Vaksinene man bruker i dag, kan inndeles i tre hovedgrupper:
- levende, svekkedebakterier ellervirus
- ikke-levende (inaktiverte) bakterier eller virus
- deler av mikroorganismer:protein,toksoid,polysakkarid, polysakkaridkonjugat,DNA
Mange vaksiner tilsettes et hjelpemiddel (adjuvans) for å øke immunresponsen, det vil si for å gjøre dem mer effektive. De mest brukte adjuvansene er aluminiumsalter. Noen vaksiner inneholder ogsåkonserveringsmidler.
- Les mer omvaksine
Framgangsmåte
Vanligvis vaksineres man hosfastlegen, på enhelsestasjon eller et vaksinasjonskontor. Det er ikke uvanlig å vaksinere flere ganger. En ny dose med samme vaksine, som ofte omtales som en «boost», eller «boostervaksine», vil typisk gis en stund etter første vaksine, for eksempel noen uker eller måneder senere. Gjentatt vaksinering kan gis av to forskjellige grunner:
- Første vaksinasjon følges ofte av én eller én til to nye vaksineringer over et halvt år. Dette gjøres for å oppnå god nok immunitet til å beskytte mot sykdom over lang tid. I noen tilfeller vil en vaksinasjon oppnå en slik vedvarende beskyttelse. Ved gjentatt vaksinering eller naturlig eksponering til smittestoffer, øker immuniteten. Det vil si mengdenhvite blodceller og molekyler i blodet som beskytter mot det det vaksineres for. Immuniteten som oppnås ved vaksinering varer typisk i minst ti år og i noen tilfeller livet ut.
- Boostervaksiner vil i tillegg anbefales hvert tiende år for å øke immuniteten igjen. Da vil én enkelt vaksinasjon være nok for å gi ny langvarig beskyttelse. Vaksineringen foregår vanligvis ved at vaksinen sprøytes (injiseres) iunderhuden eller imuskulaturen, ofte i skulderen eller i låret.
Noen få vaksiner kan gis gjennom munnen eller som nesespray. Slike såkalteperorale vaksiner gis blant annet motpoliomyelitt ogtyfoidfeber, og virker ved å stimulere immunsystemet gjennom slimhinnen. Slike vaksiner kan gi bedre beskyttelse i slimhinner enn vaksiner som sprøytes inn under huden (subkutan) eller i muskelvevet (intramuskulær), som oftest gir best beskyttelse i vev under slimhinner. Immunsvaret bygges opp i løpet av én uke eller lengre tid.
Humoral og cellulær immunitet
Immuniteten som følger etter vaksinering er av to typer:humoral ogcellulær. Humoral immunitet vil si at proteiner (antistoffer) som sirkulerer iblodet beskytter mot sykdommen, mens cellulær immunitet innebærer at det erhvite blodceller, typisklymfocytter, som sørger for beskyttelse. Den humorale immunresponsen kan påvises ogkvantifiseres ved å måleantistoffer iserum. Det er vanskeligere å måle det cellulære immunsvaret. Forsinkede hudreaksjoner blir brukt i noen grad, for eksempeltuberkulintesting etterBCG-vaksinering. Det er nok likevel ikke noen absolutt sammenheng mellom graden av hudreaksjon og graden av oppnådd beskyttelse.
Vaksinenes betydning i samfunnet
Vaksinering er av stor betydning for det enkelte individ, som gjennom vaksineringen blir beskyttet mot en alvorlig sykdom. Men vaksinering er også et svært viktig ledd i samfunnets helseovervåkning og strategi motinfeksjonssykdommer. Dersom alle er vaksinert, vil det ikke finnes mottakelige individer for en gitt mikroorganisme. Da vil ikke denne mikroorganismen kunne spre seg dersom den skulle komme utenfra inn i en gitt befolkning. I en befolkning der det er nok individer som er immune mot en gitt sykdom til å hindre spredning av sykdommen, kalles befolkningens samlede immunitet «flokkimmunitet».
Antall individer som må være immune, enten fra tidligere sykdom eller ved vaksinasjon, vil avhenge av flere forhold, blant annet hvor smittsom sykdommen er. For eksempel, for å oppnå flokkimmunitet motmeslinger, som er en svært smittsom sykdom, må omtrent 95 prosent av befolkningen være immune. Til sammenligning, vil en oppnå flokkimmunitet i en typisk influensasesong når omtrent halvparten av befolkningen er immun. Flokkimmunitet er viktig for å beskytte mennesker som er spesielt sårbare i kontakt med farlige smittestoffer fordi det hindrer smittestoffene i å nå frem til disse. Det vil alltid være en liten andel mennesker som ikke er vaksinert, for eksempel av medisinske, religiøse eller andre grunner. Men ved at alle andre tar imot de vaksineringer som helsemyndighetene tilråder eller pålegger, er man med på å beskytte også dem som ikke kan eller vil la seg vaksinere.
I Norge publisererFolkehelseinstituttetVeiledning om vaksinasjon forhelsepersonell på sine nettsider. Her kan helsepersonell finne opplysninger om det anbefalte norskebarnevaksinasjonsprogrammet og ellers svar på de fleste spørsmål om vaksiner som brukes i Norge.
Målgrupper for vaksinering
Barn og ungdom
De fleste vaksineringer i Norge blir gitt som et ledd i gjennomføringen av barnevaksinasjonsprogrammet for barn og ungdom.
- Les mer ombarnevaksinasjonsprogrammet
Utenlandsreiser
Reisevaksiner beskytter mot smittsomme sykdommer som ikke forekommer i Norge.
En annen viktig målgruppe er personer som skal reise til land med et mer mangfoldig infeksjonspanorama enn vi har i Norge. Da kan det for det første være aktuelt å gi en ny dose av vaksiner som allerede inngår i det norske vaksinasjonsprogrammet, noe som mange vil ha behov for uansett. I tillegg kan det være aktuelt å vaksinere mot andre spesielle infeksjoner man kan risikere å bli utsatt for i de bestemte områdene man reiser til.
Vaksinering motgul feber kommer i en særstilling fordi en rekke land krever at alle som ankommer landet, skal ha gyldig vaksinasjonssertifikat for denne sykdommen. En rekke andre vaksiner kan også være aktuelle, for eksempel mothjernehinnebetennelse (meningokokkinfeksjon),tyfoidfeber,kolera,tuberkulose,hepatitt A og B,japansk encefalitt ograbies. Behovet for én eller flere av disse vaksinene må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
- Les mer omreisevaksiner
Spesielle risikogrupper
Vaksiner blir også i betydelig grad gitt til personer i Norge som har en høyere risiko enn andre for å pådra seg spesielle infeksjoner. For eksempel er det relativt store grupper i Norge som blir vaksinert medhepatitt B-vaksinen. Disse innbefatter sykehuspersonell og andre som kommer i kontakt med blodprodukter, mennesker som utsettes for smitte gjennom risikabel adferd som å ta stoffer med sprøyte eller menn som har sex med andre menn. Hepatitt B-vaksinen er i tillegg med i barnevaksinasjonsprogrammet.
Hver høst blir eldre over 65 år og personer med visse kroniske sykdommer anbefalt å tavaksine motinfluensa. Disse gruppene anbefales også å tapneumokokkvaksine motpneumokokkinfeksjon.
Tilfeller da vaksinering ikke er tilrådelig
En sjelden gang kan det være utilrådelig å gi en bestemt vaksine. For eksempel må man være tilbakeholden med å gi vaksiner som inneholder levende mikroorganismer til personer med svekket immunforsvar. Andre ganger kan det være aktuelt å utsette en påkrevd vaksine, for eksempel undergraviditet. I tillegg kan enkelte væreallergiske mot komponenter i vaksinen, for eksempelproteiner. Det er viktig å avklare slike forhold før en vaksine gis for å unngå potensielt alvorlige reaksjoner hos den som vaksineres.
Bivirkninger og komplikasjoner
Bivirkninger og komplikasjoner i forbindelse med vaksineringer forekommer. Lette bivirkninger forekommer relativt hyppig. Dette kan for eksempel være hudreaksjoner på innstikkstedet eller forbigåendefeber. Mer alvorlige bivirkninger (komplikasjoner) sees en sjelden gang, for eksempel allergiske reaksjoner mot komponenter i vaksinen, som nevnt ovenfor. Disse skal rapporteres tilMeldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).
Posteksposisjonell vaksinasjon
Et eksempel på posteksposisjonell vaksinasjon, det vil si vaksinering etter smitte, er vaksinasjon motrabies etter hundebitt eller andre bitt. De fleste som vaksineres mot rabies vaksineresetter at rabiesvirus er kommet inn i kroppen. Gjennom intensiv vaksinasjon stimulerer manimmunsystemet sterkere og raskere enn viruset som er kommet inn i kroppen gjennom bittet vil kunne gjøre.
Situasjonen vil være tilsvarende hos personer som ikke er basisvaksinert motstivkrampe (tetanus). Hvis disse får sårskader som medfører fare for tetanussmitte, må pasienten gjennomgå full posteksposisjonell vaksinering.
Terapeutisk vaksinasjon
Ideen bak terapeutisk vaksinasjon ved infeksjoner er at vaksiner noen ganger kan stimulereimmunsystemet mer effektivt enn hva den aktuellemikroorganismen er i stand til. Teoretisk kan en terapeutisk vaksine derved bidra til å fjerne mikroben og til å redusere behovet for medikamenter.
I Norge har det vært omfattende forskning som viser at man ved å vaksinerehiv-pasienter, i en periode vil kunne redusere deres behov for medikamentell behandling.
Vaksiner mot kreft
Vaksinasjon kan brukes til å forebyggelivmorhalskreft forårsaket av infeksjon med humant papillomavirus (HPV). Vaksinasjonen virker ved å stimulere immunitet som hindrer infeksjon med HPV og dermed forebygger kreft. Vaksinasjonen tilbys ungdommer, både gutter og jenter; gutter vaksineres også fordi viruset kan overføres seksuelt.
Det forskes mye på utvikling av terapeutiske vaksiner som en form forimmunterapi mot kreft. Terapeutiske kreftvaksiner virker ved å stimulere pasientens eget immunsystem til å gjenkjenne og angripe kreftcellene, uten at kroppens egne, normale celler kommer til skade.
Historikk
Den første utviklingen av vaksiner var basert på en observasjon av at mennesker som hadde vært smittet medkopper, ikke fikk sykdommen på nytt.Variolasjon, en primitiv form for vaksinering, hadde en viss utbredelse i Europa, også i Norge, på 1700-tallet.
Den moderne vaksineteknikkens far er den engelske legenEdward Jenner (1749–1823). Han hadde merket seg at budeier som var smittet medkukopper, som er ufarlig for mennesket, ikke fikk menneskekopper (vanligekopper). Han begynte derfor å vaksinere mennesker medinfisert materiale fra dyr som hadde kukopper. For de som fikk vaksinen, resulterte dette i nærmest full beskyttelse mot menneskekopper. Som en følge av Jenners eksperimenter ble det iDanmark-Norge allerede i 1810 innført tvungen koppevaksinering for alle. På tiden da Jenner tok i bruk koppevaksinasjon, og sågar publiserte en bok om metoden, var sammenhengen mellom smittestoffer og sykdom ukjent. Derfor forble vaksinering en metode som kun ble brukt for å beskytte mot koppesykdom.
Nesten 100 år senere, da det ble klart atsmittsomme sykdommer var forårsaket av smittestoffer som kunne isoleres fra syke mennesker og dyr og reprodusere sykdom i forsøksdyr, ble vaksinasjon gjenoppdaget av den franske vitenskapsmannenLouis Pasteur (1822–1895), som utviklet vaksinasjon til en vitenskap. Ett av gjennombruddene i Louis Pasteurs forskning var da han i et av sine laboratorieeksperimenter observerte athøns som hadde overlevd sykdommenhønsekolera, ikke ble syke igjen ved gjentatt infeksjon med bakteriene som forårsaker denne sykdommen. Pasteur, som hadde lest Edvard Jenners bok, forsto sammenhengen mellom koppevaksinen og sin egen observasjon. Et av Pasteurs mest berømte sitater er: «Sjansen favoriserer det forberedte sinnet». Pasteurs forskning la grunnlaget for utvikling av mange av de vaksinene vi nyter godt av i dag. Han utviklet selv flere vaksiner, blant annet en vaksine motrabies, ofte brukt som en posteksposisjonell vaksine.
I dag er kopper en utryddet sykdom. Dette skyldes i stor grad et systematisk og strategisk vaksinasjonsarbeid i regi avVerdens helseorganisasjon (WHO). Vaksinen som ble brukt var ikke særlig forskjellig fra Jenners vaksine. Utryddelsen av kopper regnes som en av de store milepæler i medisinens historie.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
