Vedtransfusjon må det ikke foreligge uforlikelighet mellomblodtypene i ABO-systemet. Foreligger det ABO-uforlikelighet (for eksempel transfusjon av blod med blodtype A til en mottaker med blodtype O) vil blodmottakerens anti-A og/eller anti-Bantistoffer straks reagere med de tilførterøde blodcellene. Dette medfører vanligvis at de tilførte blodcellene straks blir ødelagt og en kraftig hemolytisktransfusjonsreaksjon kan oppstå. Før en transfusjon gjøres det derfor alltid ABO-typing. Vanligvis vil man bruke blod som har den samme ABO-blodtypen som pasienten, eventueltblod som har en ABO-blodtype som pasientens anti-A og/eller anti-B antistoffer ikke kan ødelegge. Mens anti-A og anti-B blodtypeantistoffene er naturlig forekommende (det vil si at de er til stede uten at blodtransfusjon tidligere er gitt), kan andre blodtypeantistoffer dannes etter en blodtypetransfusjon. Dette gjelder spesielt antistoffer motRhesus D-blodtypen. Vi unngår derfor å gi Rhesus D-positivt blod til pasienter som mangler denne blodtypen. Dette er særlig viktig hos kvinner ifertil alder, for å unngå at deres barn fødes medhemolytisk sykdom. I nødsfall, når man ikke har tid til å foreta de nødvendige blodtypeundersøkelser av pasienten, brukes blod av blodtype O (som mangler blodtypene A og B) og som er Rhesus D-negativt.

Også vedtransplantasjoner er det viktig at det ikke foreligger uforlikelighet for noen viktige cellemembranmolekyler. Pasienten må ikke ha blodtypeantistoffer av type anti-A eller anti-B som kan reagere med disse blodtypene i blodårene i det transplanterte organet, som kan føre til at det transplanterte organet straks blir ødelagt av anti-A og/eller anti-Bantistoffene i en meget rask (hyperakutt)avstøtningsreaksjon. Hvis pasienten (for eksempel på grunn av en tidligere transplantasjon) har dannet antistoffer motHLA-molekyler som finnes i det transplanterte organet, kan også dette føre til en hyperakutt avstøtningsreaksjon. Før en organtransplantasjon undersøkes det derfor alltid om pasienten har antistoffer som kan reagere med cellemembranmolekyler i det organet som skal transplanteres, og raskt ødelegge det. Hvis slike antistoffer påvises gjøres ikke en transplantasjon med dette organet, eller man fjerner antistoffene før transplantasjonen (medplasmautskifting,immunsupprimerende behandling ). Selv om pasienten ikke har slike antistoffer er det viktig at giver og mottaker har så like HLA-molekyler som mulig, for å unngå at det settes i gang sterke avstøtningsreaksjoner senere, etter transplantasjonen. Dette gjøres ved såkaltvevstyping.

• transfusjon
• transplantasjon
• vevstypeforlikelighet