Penicillin forstyrrer bakterienes oppbygging av nycellevegg. Det gjør at bakteriene sprenges og dør i løpet av noen delinger. Stoffet er derfor bare virksomt mot bakterier under deling. Det bør vanligvis ikke brukes sammen med andre antibiotika somtetrasykliner, som hindrer bakterier i å dele seg.

Penicillinaseresistente penicilliner erdikloksacillin,kloksacillin ogmeticillin. Disse brukes både til injeksjon og i tablettform. De brukes mest mot penicillinaseproduserende gule stafylokokker. Penicillineneampicillin,amoksicillin ogpivampicillin har særlig sterk effekt på såkaltegramnegative bakterier, for eksempel kolibakterier. Karbenicillin brukes spesielt motPseudomonas-infeksjoner. Azidocillin brukes spesielt vedluftveisinfeksjoner.

Det finnes forskjellige penicillintyper. De penicillinaseømfintlige typene som først ble utviklet, betegnes med bokstaver. G-penicillin (benzylpenicillin) er det opprinnelige penicillinet som var iAlexander Flemings soppkultur. Det har stor bakteriedrepende evne, men nedbrytes avmagesyren og kan bare brukes vedinjeksjon. Til tabletter bruker man blant annet V-penicillin (fenoksymetylpenicillin), som tåler syre. Senere er det laget ulike typer penicillinaseresistente penicilliner og penicilliner med bredere spekter, som vil si evne til å drepe flere typer bakterier.

Penicillin dannes av to arter i soppslektenPenicillium: P. chrysogenum ogP. notatum.Penicillin kan fremstilles kunstig, men det meste av det som brukes, produseres fortsatt ved dyrking av soppene i et næringssubstrat.

Den kjemiske kjernen i penicillinmolekylet er 6-aminopenicillansyre. Til denne kjernen kan det være knyttet forskjellige sidekjerner som gir penicillinet spesielle egenskaper, og ved å tilsette bestemte stoffer i dyrkningsvæsken kan man få soppene til å produsere særlig store mengder av en ønsket penicillintype. Man kan også forandre penicillinmolekylet med kjemiske og enzymatiske metoder og på denne måten bygge opp halvsyntetiske penicilliner med spesielle egenskaper.

Det vanligste er plager fra mage-tarmkanalen, som for eksempel kvalme og diare. Det skyldes at penicillin i tillegg til å ta liv av bakteriene som forårsaker infeksjon også forbigående endrertarmfloraen.

I 1928 beskrev den skotske legenAlexander Fleming den bakteriedrepende virkningen av muggsoppenPenicillium notatum og kalte det aktive stoffet penicillin.

Den britiske biokjemikerenErnst Boris Chain og den britiske legenHoward Florey viste i 1940 at penicillin kan brukes til behandling av bakterieinfeksjoner, og det ble tilgjengelig i større mengder i 1942–1943.

Fleming, Chain og Florey ble i 1945 tildeltNobelprisen i fysiologi eller medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer».

• antibiotika
• antibiotikaresistens
• bakterier