Historisk harobduksjon, altså undersøkelse av døde kropper, vært en viktig kilde til ny kunnskap innen sykdomslære. Dette gjelder fortsatt, men i dagens patologilaboratorier dominerer diagnostikk knyttet til levende mennesker. Dette foregår ved at behandlende leger ved sykehus, fastleger og privatpraktiserende spesialister sender prøver fra pasienten sammen med en bestilling (rekvisisjon) der legen forklarer den kliniske problemstillingen knyttet til prøven.

Obduksjoner gjøres også i fagetrettsmedisin, men da vil påtalemyndigheten (politiet) være rekvirent.

Arbeidsmetodene som brukes er bådemakroskopiske undersøkelser ogmikroskopiske metoder. Makroskopisk undersøkelse innebærer å beskrive og dokumentere, med bruk av bilder, organforandringer man kan se med det blotte øye, for eksempel en svulst i brystvev eller et sår i magesekken.

Mikroskopiske metoder innbefatter undersøkelser avvev (histologi) og løsrevne celler (cytologi) med ulikefargemetoder,immunologiske teknikker og påvisning av genforandringer.

En stor andel av prøvene undersøkes både med såkalte rutinefargemetoder ogimmunhistokjemi. Dette er en immunologisk teknikk som påviser bestemteproteiner i cellene og brukes både til åklassifisere kreftsvulster og til å dokumentere forekomsten for eksempel av etvirus i cellene.

Molekylær patologi vil si å undersøke vev og celler for forandringer på gennivå. En jevnt økende andel av prøvene, særlig fra kreftpasienter, undersøkes for slike forandringer. De gir viktig informasjon omprognose og/eller behandlingsalternativ for ulike typer kreft.

Digital patologi innebærer å granske skannede bilder av celler og vev på skjerm istedenfor i mikroskop. Dette brukes i økende grad. Digital patologi gjør det lettere å samarbeide med andre patologer om vanskelige prøver fordi bilder da kan deles. I tillegg åpner denne teknologien for nye diagnostiske metoder som bildeanalyse, prescreening av prøver og maskinelldyplæring, såkaltkunstig intelligens.

Patologiavdelinger mottarrekvisisjoner og prøvemateriale med ulike problemstillinger både fra sykehusleger,fastleger og privatpraktiserende spesialister. Mange problemstillinger er knyttet til å påvise eller avkrefte at det foreligger kreft, eventuelt kartlegge spredning fra kreft og hvilken type kreft det er snakk om.

De fleste prøvene er fra hud, mage-tarmkanalen og livmorhals, sistnevnte som del av screeningprogrammet for å avsløre tidlig stadier avlivmorhalskreft. Andre eksempler på vanlige prøver er fjernede føflekker ved mistanke omføflekkreft ogbiopsier fra mage-tarmkanalen ved mistanke omtarmkreft. Det tas imidlertid også tallrike andre prøver fra alle kroppens organer med spørsmål om kreft, samt akutte eller kroniske betennelsessykdommer.

Svaret sendes tilbake til bestilleren (rekvirenten). Svaret inneholder en oppsummert problemstilling formulert fra rekvirenten og patologens svar på problemstillingen. I svarrapportene følges oftest maler («oppskrifter» eller prosedyrer) som innebærer at all informasjon som er viktig for den videre behandlingen og oppfølgingen av pasienten er med i svaret. Slike maler utarbeides i fagmiljøene og er basert påHelsedirektoratets retningslinjer, eventuelt supplert med internasjonale anbefalinger.

Dagens pasientbehandling innebærer at mange ulike medisinske spesialiteter må samarbeide for å gi pasienten korrekt diagnose og oppfølging. I særlig grad gjelder dettekreftbehandling. For å sikre at all relevant informasjon om pasienten er til stede før valg av videre behandling, samles spesialistene i multidisiplinære (MDT)-møter. I slike møter vises gjerne radiologiske bilder og histologiske eller cytologiske funn slik at kirurger og kreftleger (onkologer) gis best mulig grunnlag for å velge riktig behandling for den enkelte pasient.