menneskekroppen
I prinsippet er menneskekroppen bygd på samme måte som hos alle de andrepattedyrene. Likheten kommer tydelig frem hvis man sammenlignerfosterutviklingen hos de enkelte artene — delvis også når man sammenligner knoklene.
Det som særpreger mennesket, også i forhold til menneskeapene, er den fullstendig oppreiste gangen. Det har ført til at baklemmene har utviklet seg til lange bein som alene er sterke nok til å bære kroppen og til å bevege den fremover under alle forhold. Derved er forlemmene blitt til gripeorganer i stedet, og klørne til flatenegler. Det er likevel store likheter mellom armenes og beinas skjelett, noe som kan sees som en rest etter vår fjerne fortid på fire.
Ved at menneskene holder seg oppreist, vil sanseorganene (syn,lukt,hørsel) komme høyere over bakken enn hos de fleste firbeinte dyr. Derved kan mennesket få overblikk over et større område, lyder dempes ikke av vegetasjonen nær bakken, men det har vanskeligere for å følge et spor ved hjelp avluktesansen. Det bildet som menneskene danner seg av omgivelsene, avhenger først og fremst av synsinntrykket. Derfor vil menneskenes syn vanligvis være den sansen som er best utviklet. Den standardiserteanatomiske utgangsstillingen er den oppreiste stillingen med føttene litt fra hverandre, slik at aksen gjennom lårbeina går parallelt og danner en rett vinkel med horisontalplanet. Armene skal henge langs siden av kroppen, med håndflatene vendt fremover.
Inndeling
Kroppen består av forskjellige deler:hodet(caput),halsen(collum),armene eller overekstremitetene(membra superiora),beina eller underekstremitetene(membra inferiora), og selve kroppen(truncus), som igjen inndeles ibrystet(thorax, pectus),ryggen(dorsum) ogbuken(abdomen). Hver av disse kroppsdelene er inndelt i forskjellige mindre regioner(regiones).Ogsåekstremitetene er inndelt på denne måten: armene i overarm(brachium), underarm(antebrachium) oghånd(manus), beina ilår(femur),legg(crus) ogfot (pes).
Kroppen er utvendig dekket av et hudlag(integumentum commune) med åpninger til kroppens indre deler. Det er fem naturlige åpninger hos mannen og seks hos kvinnen:munnen(os), de to neseborene(nares), endetarmsåpningen(anus), urinveisåpningen(ostium urethrae externum) og – hos kvinnen – skjedeåpningen(ostium vaginae). Dertil kommer de to øregangene(pori acustici externi) og de to øyelokkspaltene(rimae palpebrarum).
Mens ekstremitetene kun er bygd opp av skjelettdeler og muskulatur, med tilhørendeblodkar ognerver, er kroppens øvrige deler sete for de indre organene (viscera):
- fordøyelsesorganene:svelget,spiserøret,magesekken,tarmen,leveren,bukspyttkjertelen
- respirasjonsorganene:lungene,luftrøret,bronkiene
- sirkulasjonsorganene:hjertet,blodårene,lymfesystemet
- urogenitalorganene:nyrene,urinlederne,urinblæren,urinrøret,kjønnsorganene
- deendokrine eller hormondannende organene:skjoldbruskkjertelen,biskjoldbruskkjertlene,hypofysen,bukspyttkjertelen,binyrene
- sentralnervesystemet(systema nervosum centrale): med hovedorganenehjernen ogryggmargen
Nomenklatur
For å beskrive hvordan disse organsystemene ligger i forhold til hverandre, har man gitt de enkelte organene og organdelene internasjonale navn (nomenklatur) pålatin. Dessuten er deres posisjon eller eventuelle bevegelser gitt en beskrivelse i forhold til plan som kan legges gjennom kroppen.
Vi bruker betegnelser som buk- eller ventralflaten (av latin:venter, 'buk'), og rygg- eller dorsalflaten (av latin:dorsum, 'rygg'). Tilsvarende betegnes foran og bak somanterior ogposterior. Et tenkt plan som deler kroppen i to symmetriske deler kalles etmediansagittalplan (av latin:sagitta, 'pil'), et plan som deler kroppen i en forside og en bakside, kalles et frontalplan (av latin:frons, 'panne') eller koronalplan (av latin:corona,'krone, glorie'), og et plan som skjærer kroppen horisontalt, kalles et horisontal- eller transversalplan.
En organdel som ligger nærmere mediansagittalplanet, sier vi liggermedialt i forhold til en annen del som dermed liggerlateralt eller lenger ut til siden. For eksempel ligger den indre øyekroken medialt i forhold til den mer laterale munnviken, som imidlertid ligger medialt i forhold til øret. Og tilsvarende: om en organdel som ligger nærmere et tenkt midtpunkt i kroppen, sier vi at den liggerproksimalt i forhold til en annen organdel som liggerdistalt eller lenger unna. Albuen ligger proksimalt (nærmere) på kroppen i forhold til hånden, men distalt i forhold til skulderen. Det som ligger nærmere hodet, sier vi liggerkranialt (av latin:cranium, 'hodeskalle'), mens det som ligger nærmere det stedet hvor halen skulle vært, liggerkaudalt (av latin:cauda, 'hale').
Tilsvarende kalles oppe og nede forsuperior oginferior. For å uttrykke om et organ ligger dypt eller overflatisk, bruker vi betegnelsene profund(profundus) og superfisiell(superficialis), mens indre og ytre kallesintern(internus) ogekstern(externus). For bevegelser bruker vi betegnelsenfleksjon(flexio) om bøyning,ekstensjon(extensio) om strekking ogrotasjon(rotatio) om dreining. Dersom for eksempel en arm føres ut til siden, bort fra kroppen, kalles detabduksjon, mens en tilsvarende tilføring inn mot kroppen kallesadduksjon. Bøyning og strekking betegnes som henholdsvisfleksjon(flexio) ogekstensjon(extensio).
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
