Magesekken ligger øverst ibukhulen, litt til venstre undermellomgulvet og har vanligvis form som en omvendt, litt krummet pære. Den øverste, bredeste, runde enden(fundus) når opp i høyde med venstrebrystvorte. På høyre side av den kuppelformede toppen munnerspiserøret inn; dette området kalles magemunnen ellerkardia. Selve hoveddelen av magesekken(corpus) krummer seg mot høyre. Derved dannes en lang, konveks krumningskurve(curvatura major) på venstre side, og en mindre, konkav på høyre(curvatura minor). Antrum er den smale nedre delen av magesekken. Mageporten ellerpylorus forbinder magesekken medtolvfingertarmen. Denne delen ligger litt til høyre, omtrent midtveis mellombrystbeinet ognavlen.

Til venstre støter magesekken opp motmilten, til høyre motleveren; den hviler påtykktarmens tversgående del, de øverste slyngene avtynntarmen ogbukspyttkjertelen. Den holdes på plass av etkrøs – det lille omentet – mellom den lille kurvaturen og baksiden av leveren, samt i noen grad av spiserøret. Langs undersiden av magesekken, langs den store kurvaturen, henger det storeomentet medfett,blodkar og løstbindevev som et «forkle» ned foran tarmene. Utvendig er magesekken kledd medbukhinne, som også dekker omentene på både over- og undersiden.

Magesekkens form og utstrekning kan variere adskillig, blant annet i forhold til næringsopptaket. Normalt er den hos voksne omtrent 25 centimeter lang og inneholder 1–1,5 liter, men kan romme opptil 2,5 liter, mens volumet hos nyfødte bare er cirka 0,3 desiliter. Når magesekken er helt tom, trekker den seg sammen slik at den nesten kan se ut som en del av tarmen. I fundustoppen danner det seg gjerne en luftblære som kommer ned via spiserøret sammen med mat og drikke, og som gjerne fremkommer pårøntgenbilder.

Selve magesekkveggen er om lag fire millimeter tykk og bygd opp av 2–3 lagglatt muskulatur som går i forskjellige retninger. Innvendig er magesekken kledd medslimhinne. Den har langsgående folder(rugae) og er på overflaten bygd opp av sylindriskepitel med mukøse celler som lager et beskyttende slimlag.

Epitelet er ellers formet som tynne, rørformedekjertler. Der hvor de tubuløse kjertlene munner ut på slimhinneoverflaten, dannes det mikroskopiske groper, betegnet somfoveolae gastricae. Kjertlene skiller ut magesaft, omtrent 1,3–2 liter i døgnet. I veggen i disse kjertlene finner vi forskjellige spesialiserte celler somparietalceller som skiller utsaltsyre (medpH på 0,9–1,5) ogintrinsisk faktor, oghovedceller som bidrar til dannelsen av fordøyelsesenzymetpepsin.

Aktiviteten til både de syreproduserende parietalcellene og de pepsinogenproduserende hovedcellene kontrolleres avdet autonome nervesystemet, samt av hormonetgastrin, som skilles ut av celler i området rundt magemunnen. Slike perifere endokrine systemer kalles forAPUD-celler.

Magesekken er ikke noe livsviktig organ, og har en forholdsvis beskjeden betydning for den kjemiske fordøyelsen. Føden kommer til magesekken blandet medspytt som inneholder etenzym,amylase, som spalterstivelse ogglykogen til enklerekarbohydrater. Dette enzymet blir raskt gjort uvirksomt av magesekkens syre. Også nedbrytningen avproteiner, som innledes av pepsin, avsluttes først i tynntarmen.Fettstoffer passerer helt uforandret gjennom magesekken.

Oppsugingen av næringsstoffer fra magesekken er begrenset til små mengderglukose ogaminosyrer. Vann kan opptas direkte fra magesekken. Visse fettløselige stoffer, somalkohol og forskjellige medikamenter (blant annetacetylsalisylsyre) kan også tas opp til blodet gjennom mageslimhinnen.

Magesekkens viktigste funksjon er å blande føden med magesaft, slik at den omdannes til en tyktflytende velling(chymus), som er egnet til viderebehandling i tarmen. Selve eltingen skjer vedperistaltiske bevegelser, det vil si ved rytmiske muskelsammentrekninger som beveger seg nedover i bølger.

Dyspepsi er et samlebegrep påfordøyelsesbesvær som gir symptomer i øvre del av magen (epigastriet). Dyspepsi kan skyldes sykdom i magesekken, som magesår eller magekatarr (gastritt), men forekommer ofte uten at en kan finne noe sikkert galt i fordøyelseskanalen.

Gastroøsofageal refluks er en lekkasje av surt mageinnhold opp ispiserøret. Det kan gi plager som sure oppstøt, brystbrann (kardialgi) ogkvalme.

Gastritt er enbetennelse i magesekkens slimhinne. Akutt gastritt kan skyldes inntak av stoffer som irriterer mageslimhinnen, for eksempelalkohol,røyk, og legemidler somNSAIDS (som for eksempelibuprofen ognaproxen). Kronisk gastritt oppstår over lengre tid og skyldes en infeksjon med bakterienHelicobacter pylori i mageslimhinnen, eventuelt enautoimmun reaksjon.

Noen pasienter med gastritt utviklermagesår. Tidligere trodde man at overproduksjon avmagesyre var en viktig årsak for utvikling av magesår, men med noen unntak (for eksempelZollinger-Ellisons syndrom), er denne teorien i stor grad forlatt.

Kreft i magesekken er en vanlig tilstand på verdensbasis, men forekomsten har falt betraktelig i Norge. Ifølge Kreftregisteret fikk 527 personer diagnosen magekreft i 2023 ogmedianalderen ved diagnose var 73 år (2019–2023).

Magesekken får arteriell blodforsyning fra fire sider. Den lille kurvaturen får blod fraarteria gastrica dextra (en gren fraarteria hepatica communis) somanastomoserer medarteria gastrica sinistra (en gren fratruncus coeliacus). Den store kurvaturen får blod fraarteria gastroepiploica dextra (en gren fraarteria gastroduodenalis) som anastomoserer medarteria gastroepiploica sinistra (en gren fraarteria lienalis).

Magesekkens aktivitet reguleres avdet autonome nervesystemet medsympatisk innervasjon franervus splanchnicus major, viaganglion coeliacum, ogparasympatisk innervasjon franervus vagus (hjernenerve X).

Magesekken som organ var kjent av oldtidens anatomer, og symptomer på magekatarr (gastritt) ble beskrevet av bådeHippokrates ogGalenos. Samtidig trodde man at det var en slags forbindelse mellom magemunnen hvorspiserøret går inn, oghjertet. Begge deler fikk den greske betegnelsenkardía, noe vi fremdeles har beholdt i ordet «kardialgi».Allikevel er enkardiolog en hjertespesialist, og ikke engastroenterolog – en betegnelse som først ble tatt i bruk i mellomkrigsårene. Denne sammenblandingen er bevart i uttrykket «på fastende hjerte» – det vil si tilstanden før man har spist noe om morgenen.

I løpet av 1600-årene bledisseksjoner vanlige, og man fikk gradvis større innsikt i magesekkens form og oppbygning, selv om operative inngrep naturlig nok var uaktuelle. Man begynte å interessere seg for sykelige forandringer – bådemagesår ogdivertikler. I motsetning til oldtidens lære, hvorAristoteles hevdet at fordøyelsen skyldtes varmen i kroppen, så mente den sveitsiskealkymisten og legenParacelsus på 1500-tallet at magesekken inneholdt en syre som løste opp maten. Likevel gikk det et par århundrer før man greide å bevise det. Men i 1780 hevdet den italienske legenLazzaro Spallanzani at fordøyelsen egentlig var en kjemisk prosess, noe som ble møtt med stor skepsis i samtiden.

I 1822 fikk den amerikanske legen William Beaumont (1785–1853) en pasient som hadde fåttbuken revet opp av et geværskudd. Pasienten overlevde, men skaden utviklet seg til enfistel, det vil si en permanent kanal mellom magesekken og huden på magen. Dette ga Beaumont anledning til å studere fordøyelsesprosessen på nært hold. Betegnelsenpepsin (avgresk 'fordøyelse') ble innført i 1836 da tyskerenTheodor Schwann viste at fordøyelsesprosessen også var avhengig av etenzym.

Magesår ble forsøkt operert så tidlig som rundt 1800, men ble antagelig ofte forvekslet medmagekreft. Etter atnarkose med eter kom i bruk i andre halvdel av 1800-årene, kunne den franske kirurgen Jules Emile Péan (1830–1898), som den første, operere ut en kreftsvulst i mageporten (pyloruskarsinom).Vagotomi, det vil si deling av vagusnerven, ble innført som behandling av magesår i 1920 av hans landsmann André Raphael Latarjet (1877–1947).

Gastroskopi ved hjelp av ensonde kom i bruk i løpet avmellomkrigsårene, men alt i 1906 hadde den tyske legen Walter Krienitz (1876–1943) oppdaget at magesyren – på tross av sine «desinfiserende» egenskaper – likevel kunne inneholdebakterier. I 1983 ble bakterienHelicobacter pylori oppdaget av de australske forskerne Barry James Marshall (1951–) og John Robin Warren (1937–2024). Oppdagelsen og forståelsen av den betydning som bakterien har for utvikling av magesår og magekreft, resulterte iNobelprisen i medisin (2005).

• fordøyelse
• buken

• Schønberg Edvard: «Svek»,Norsk Magazin for Lægevidenskaben , vol. 4 nr. 7, 53 årgang. Kristiania: 1892.