koagulasjon (blod)
Koagulasjon. 1) Tverrsnitt av en skadet blodåre med blødning ut gjennom åreveggen. Endotelet er borte i skadeområdet slik at blodplater (grønne på figuren) kommer i kontakt med kollagene fibre og von Willebrand-faktor i blodåreveggen. Blodplatene blir aktivert og det dannes en blodplateplugg. 2) Koagulasjonsfaktorene i blodplasma aktiveres og danner et nett som forsterker blodplatepluggen.
Bildet er et fargelagt elektronmikroskopibilde av en blodplateplugg. De røde blodcellene er fargelagt rødt, nettet av fibrintråder er fargelagt gul-oransje.
Koagulasjon er prosessen derblod klumper seg (koagulerer). Koagulasjon er blodets egen måte åstanse blødninger på.
Selve koagulasjonen er en komplisert prosess som involverer blodåreveggen,blodplater og proteiner i blodet kaltkoagulasjonsfaktorer. Hvis blodåreveggen skades, vil blodplatene feste seg her og danne en såkalt blodplateplugg. Dette stanser midlertidig blødningen. Koagulasjonsfaktorene erenzymer som kan bli aktivert av blodplatene. Koagulasjonsfaktorene kan lage et nett som legger seg rundt blodplatepluggen og forsterker denne. Ogsårøde blodceller blir «fanget» i dette nettet. Blodplatepluggen med nettet kalles etkoagel.
Hvis det blir for mye koagulasjon, kan det oppståblodpropp (trombose). Hvis det blir for lite koagulasjon, kan man blø lettere, det vil si øktblødningstendens.
Begrepet koagulasjon brukes også i videre forstand om prosesser der partikler eller molekyler slutter seg sammen. Sekoagulering.
Aktivering av koagulasjonsprosessen
Innsiden avblodårene er kledd med et enkelt cellelag kaltendotel. Endotelet er festet til en tynn hinne som kallesbasalmembranen. Hvis endotelet skades, kommer blodet i kontakt med basalmembranen, noe som oppfattes som en «unormal og fremmed» overflate av blodplatene og enkelte proteiner i blodet. Dette setter igang koagulasjonsprosessen.
Basalmembranen består avbindevevsfibre (kollagen) og et trådaktig protein som kallesvon Willebrand-faktor. Disse fibrene finnes også i blodet og er viktige for atblodplater skal klebe seg til skadestedet. Ved skade på blodåreveggen blottlegges ogsåbindevevsceller som har vevsfaktor (tromboplastin) som en del av sincellemembran. Vevsfaktor er et fettholdig protein som kan sette i gang koagulasjonen.
Ved normale forhold motvirker endotelet koagulasjon ved å lage stoffer som hindrer blodplatene i å klumpe seg og blodplasmaet i å koagulere.
Blodplateplugg
Blodplater er små fragmenter av celler som sirkulerer i blodet i et stort antall. De produseres i beinmargen av celler med mange, store kjerner (megakaryocytter). Når blodplater kommer i kontakt med «fremmede» overflater, som for eksempel en skadet blodårevegg, aktiveres de. Det vil si at de skiller ut stoffer som fremmer koagulasjon, samtidig som de avdekkerreseptorer på overflaten sin. Reseptorene gjør at blodplatene kan feste seg til den skadde blodåreveggen ved hjelp av von Willebrand-faktor og til hverandre ved hjelp avfibrinogen.
Aktivering av blodplatene
Hvisendotelet skades, kommerblodplater ogkoagulasjonsfaktorer i blodet i kontakt med det bindevevet i blodåreveggen. Blodplatene vil da aktiveres. Det betyr at de mobiliserer spesielle reseptorer til overflaten. Noen av reseptorene kan reagere med kollagenfibrene i blodåreveggen på skadestedet. Andre reseptorer kan reagere medvon Willebrand-faktor i blodåreveggen ogfibrinogen i blodplasma som medfører at de kan feste seg til skadestedet. Blodplatene kan da også feste seg til hverandre. På denne måten lages det en «blodplateplugg» som tetter igjen skaden i blodåren og stopper blødningen.
Samtidig som blodplatepluggen dannes, frigjøres stoffer fra blodplatene. Disse får blodåren til å trekke seg sammen og bli trangere (vasokonstriksjon). Dette reduserer blødningen, samtidig som stoffene får andre blodplater i området til å delta i prosessen. Et av stoffene kallestromboksan A2 (TXA2).
Koagulasjonsfaktorer
Skjematisk oversikt over koagulasjonsfaktorene. FVII kan sammen med vevsfaktor aktivere FX direkte eller ved aktivering av FIX. Koagulasjonen er en kjedereaksjon som forsterkes av overflaten til blodplatene i blodplatepluggen. Sluttresultatet er dannelsen av trombin (FIIa) som omdanner løselig fibrinogen til uløselig fibrin. Fibrin er lange tråder som legger seg som et nett rundt blodplatepluggen. Røde sikk-sakk-piler angir virkestedene for hemmerne i koagulasjonssystemet: TFPI (tissue factor pathway inhibitor) i det ytre system; protein C og protein S mot aktivert FVIII og FV; AT (antitrombin) mot trombin og aktivert FX.
Koagulasjonsfaktorer er proteiner iblodplasmaet. Blodplasma er blodets væske, og består av vann,salter og mange forskjelligeplasmaproteiner. Koagulasjonsfaktorene lages hovedsakelig ileveren og er dels enzymforstadier (proenzymer), og dels hjelpeproteiner (kofaktorer).
Koagulasjonsfaktorene er nummerert medromertall, for eksempel faktor X (forkortet FX). Det leses som «faktor ti». Faktorene er nummerert i den rekkefølgen de ble oppdaget. Den historiske bakgrunnen for nummereringen av koagulasjonsfaktorene gjør at systemet ikke er logisk. For eksempel viste det seg at FIV rett og slett er kalsium (Ca²+), og at FVI er en aktivert utgave av FV. Betegnelsen FIII for vevsfaktor brukes heller ikke lenger.
- Les mer omkoagulasjonsfaktorer
Aktivering av koagulasjonsfaktorene
Aktivering av koagulasjonsfaktorene fra proenzym til aktivtenzym eller fra inaktiv kofaktor til aktiv kofaktor skjer dels ved endring av kjemiske bindinger i molekylet, dels ved avspaltning av små deler av molekylet. Man betegner en aktivert koagulasjonsfaktor ved å tilføye en «a» etter navnet, for eksempel FXa.
Koagulasjonsfaktorene kan feste seg til de aktiverte blodplatene. Dette stimulerer koagulasjonsfaktorene til å reagere med hverandre. Dette skjer i enkjedereaksjon eller kaskadereaksjon. Det betyr at én faktor kan reagere med og aktivere mange nye faktorer. De aktiverte faktorene kan igjen aktivere veldig mange andre. Kjedereaksjonen ender med dannelsen av det svært aktive enzymettrombin (FIIa).
Trombin omdanner løseligefibrinogenmolekyler til uløseligefibrintråder ved å hekte mange fibrinmolekyler etter hverandre (polymerisering). Disse trådene blir til et klebrig nett som forsterker blodplatepluggen. Blodplatepluggen med fibrintrådene kalles etkoagel. Dette er sterkt nok til å forhindre videre blødning.
Det indre og det ytre koagulasjonssystemet
Tradisjonelt er koagulasjonssystemet inndelt i to: et indre og et ytre koagulasjonssystem.
- Det indre koagulasjonssystemet består av faktorene FXII, FXI, FIX, FVIII, FX, FV og FII. Systemet kallesindrekoagulasjonssystemfordi alle faktorene finnes inni blodbanen.
- Det ytre koagulasjonssystem består av vevsfaktor, FVII, FX, FV og FII. Ettersom vevsfaktor finnes utenfor blodbanen, blant annet i blodåreveggen, kalles detytre koagulasjonssystem.
Faktorene FX, FV og FII er felles for begge systemer, og det siste stadiet i prosessen er omdannelse avfibrinogen (FI) til uløseligefibrin.
Sannsynligvis spiller ikke FXII og FXI noen rolle i koagulasjonen i kroppen, men aktiveres når blod kommer i kontakt med fremmed overflate, som for eksempel i enhjerte-lungemaskin. Det er også et nært samspill mellom det indre og det ytre system.
Den viktigste aktiveringen av koagulasjonen skjer når vevsfaktorer frigjøres fra skadet vev og det ytre systemet settes i gang, mens det indre systemet forsterker denne prosessen.
Regulering
Koagulasjon må være nøye tilpasset skadens omfang. Hvis det lages for mye koagel, kan blodårer bli tettet helt igjen og giinfarkt. Reguleringen skjer dels ved at aktiverte koagulasjonsfaktorer fortynnes veldig raskt av blodet som strømmer forbi, dels ved at faktorene bindes til det koagelet og dels ved at de blir nøytralisert av spesielle proteiner kalt koagulasjonshemmere eller koagulasjoninhibitorer.
De viktigste koagulasjonshemmerne er:
- antitrombin, som hemmer virkningen avtrombin
- protein C og protein S, som hemmer dannelsen av trombin ved nedbryting av koagulasjonsfaktorene FV og FVIII
- TFPI (tissue factor pathway inhibitor), som hemmer aktiveringen av det ytre koagulasjonssystemet fra vevsfaktor
Samspillet mellom koagulasjon og fibrinolyse er vanligvis godt avstemt, og er hele tiden aktivt. Hvis koagulasjonsprosessen blir overaktiv, dannes detblodpropp (trombose). Hvis koagulasjonen ikke er tilstrekkelig i forhold til skadens omfang, eller fibrinolysen er for sterk, får manblødning.
Det finnes en rekke tilstander som disponerer for enten blødning eller trombose.
Nedbrytning av koagler
Etter at skaden i blodåreveggen er reparert, brytes koagelet ned. Denne prosessen kalles fibrinolyse, og den utløses fra endotelet i skadeområdet. Endotelet frigjør enzymet fibrinolyseaktivator eller plasminogenaktivator. Denne omdannerplasminogen til enzymetplasmin. Plasmin klipper opp fibrintrådene i koagelet til små biter som transporteres vekk, koagelet fjernes og sirkulasjonen gjenopprettes.
Blødningstendens
Trombocytopeni
For få antall blodplater (trombocytopeni) øker faren forblødning. Blødningstendensen er som regelproporsjonal med reduksjonen i antallet blodplater. Det finnes både arvelige (sjeldne) og ervervede (relativt hyppige) årsaker til trombocytopeni. Noen årsaker til ervervet trombocytopeni er:
- legemidler, som for eksempelcellegift
- antistoffer mot blodplater forårsaket av infeksjoner eller kroniske bindevevssykdommer
- blodkreft (leukemi) og andre kreftsykdommer som rammerbeinmargen
- overforbruk av koagulasjonsfaktorer (disseminert intravaskulær koagulasjon), utløst av for eksempel kreftsykdommer
- alvorlige infeksjoner
- fødselskomplikasjoner
Trombocytopati
Blodplatene kan også være defekte i større eller mindre grad, noe som kallestrombocytopati. Dette kan blant annet skyldes:
- legemidler, for eksempelacetylsalisylsyre,betennelsesdempende legemidler og visseantibiotika
- arvelig defekt
Blødningstendens utløst av trombocytopeni eller trombocytopati viser seg som blødninger i hud eller slimhinner, for eksempel neseblødninger, blåflekker eller små, røde punktformede blødninger (petekkier), spesielt på legger og lår.
Von Willebrands sykdom
Von Willebrands sykdom er i de fleste tilfeller endominant arvelig, ikke-kjønnsbundet sykdom med blødningstendens i hud og slimhinner. Denne skyldes nedsatt mengde von Willebrand-faktor i blod og blodårevegg. Dette gjør det vanskelig for blodplatene å feste seg til den skadde blodåreveggen.
Medfødt mangel på koagulasjonsfaktorer
Det er i hovedsak tre koagulasjonsfaktorer som det er beskrevet mangeltilstander for:
- FVII
- FVIII
- FIX
FVII-mangel er enautosomalt arvelig sykdom. Den er alvorlig hvis den gjør at man har under én prosent av normalt nivå med FVII i blodet. Dette er svært sjelden.
En del vanligere er FVIII-mangel (hemofili A) og FIX-mangel (hemofili B). Disse harkjønnsbundet arvegang, noe som gjør at kvinner blirarvebærere uten å bli syke, mens menn kan få sykdommen. Hemofili A er om lag ti ganger vanligere enn hemofili B.
Blødningstendens på grunn av mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødninger i muskulatur og ledd og blåflekker i huden.
Ervervet mangel på koagulasjonsfaktorer
Man kan også få mangel på koagulasjonsfaktorer på grunn avleversykdom. Da er evnen til å lage proteiner er nedsatt. Blødningstendensen er som regel liten.
FII, FVII, FIX og FX er avhengige avvitamin K for å dannes. Mangel på vitamin K kan derfor føre til alvorlig blødningstendens. Vitamin K-mangel kan forekomme hos nyfødte, ved tarmsykdom og vedgulsott hvor det ikke kommer galle til tarmen. Galle er nødvendig for opptak av vitamin K fra tarm.
En annen vanlig årsak er antikoagulasjonsbehandling medwarfarin (handelsnavn Marevan), som er en vitamin K-antagonist. Her tilstreber man en optimal hemming av produksjonen av koagulasjonsfaktorene hos pasienter med tendens til blodpropp.
Trombosetendens
Mangel på koagulasjonshemmere vil gi fare for blodproppdannelse (trombosetendens). Det finnes arvelige tilstander som gir delvis mangel påantitrombin,protein C ogprotein S.
P-piller gir økt tendens til blodpropp, blant annet på grunn av nedsatt nivå avantitrombin.
Blodprøver og blodbank
Blodkoagulasjon er avhengig avkalsium. For å hindre at blodet koagulerer iblodprøver, tilsetter man stoffer som binder kalsium i blodet. Som oftest brukesnatriumsitrat eller etylendiamintetraacetat (EDTA).
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrevKaroline Sætre
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.