Det er 30–50 nye tilfeller av karsinoide svulster i Norge hvert år. Primærsvulsten oppstår hyppigst iblindtarmen,endetarmen,tykktarmen eller ibronkiene.

Det er vanskelig å forutsi det kliniske forløpet (spredningstendens) ut fra en mikroskopisk vurdering av svulstene. Den biologiske oppførselen til karsinoide svulster, blant annet tendensen til hormonproduksjon, varierer en del etter hvilket organ primærsvulsten starter i. Karsinoide svulster produserer ikke sjeldenpeptider og andre stoffer med hormoneffekt, blant annethistamin,serotonin ogsomatostatin.

Utsondring av slike aktive stoffer kan gi betydelige symptomer, særlig fra tarmsystemet (karsinoid syndrom).

Påvisning i urinen eller blodet av hormoner eller andre kjentemetabolitter fra karsinoide svulster er viktig for å diagnostisere eller for å følge utviklingen av svulsten. Primærsvulst og eventuell spredning kan kartlegges ved en spesiellisotopundersøkelse (oktreotidscan) hvor radioaktivt isotop binder seg til somatostatinreseptorer i karsinoidcellene.

Behandlingen er først og fremst kirurgisk. Siden karsinoide svulster ofte vokser langsomt, satser man også på mer omfattende fjerning avmetastaser, for eksempel tillever, enn det som ellers er vanlig ved utbredt kreftsykdom. Man kan i økende grad motvirke plagsomme symptomer ved karsinoide svulster med spesifikke medikamenter.Interferonbehandling kan hemme eller bremse på veksten av inoperable karsinoide svulster i en del tilfeller. Pasienter med utbredt karsinoide svulster kan også ha nytte av intensivcytostatikabehandling. Også lindrendestrålebehandling kan være aktuelt. Behandling med radioaktive isotoper som binder seg til karsinoide svulster, kan også gi god lindrende effekt.

Prognosen varierer svært mye og er vanskelig å forutsi. Veksthastigheten kan variere fra et ekstremt langsomt og godartet mønster til hurtig spredning som ligner på det man ser ved småcellet lungekreft. Lokalisering og utbredelse ved diagnosetidspunktet er også viktig for prognosen.

• kreft
• kreftbehandling
• kjertel