Identifisering er det å fastslå hvem en person er, eller hvilken gjenstand man har for seg. Brukes oftest om å fastslå identiteten til mennesker som finnes døde, og gjerne om den prosessen som leder frem til identiteten av de omkomne etter massekatastrofer.

Identifisering av levende skjer oftest ved direkte gjenkjenning eller ved sammenligning med fotografier og underskrift i pass, bankkort, førerkort og liknende. I kriminaletterforskning benyttes oftefingeravtrykk som sammenligningsgrunnlag. I enkelte land bruker man fotavtrykket til nyfødte som sikring mot forbytting i fødeavdelingene.

Ved identifisering av døde er pårørendes gjenkjenning det vanlige når den døde er gjenkjennbar. Når så ikke er tilfelle, eller når ingen er meldt savnet, vil identifisering ved hjelp av fingeravtrykk forsøkes. I land der innbyggernes fingeravtrykk er registrert rutinemessig, er fingeravtrykksundersøkelse en effektiv metode. Odontologisk identifisering, sammenligning av tannforholdene hos savnede, slik de er registrert hos vedkommendes tannlege, og avdøde, benyttes i store deler av verden både ved identifisering av enkeltpersoner som finnes døde, og ved massekatastrofer.

Ved store ulykker vil identifisering gjerne bygge på en kombinasjon av sammenligningsdata når det gjelder tannforhold og fysiske data slik som hudfarge, kjønn, kroppslengde, klær, smykker, kjennetegn eller medisinske forhold som status etter operative inngrep. Fysiske antropologer (rettsantropologer) kan bidra vesentlig til kjønns- og aldersbestemmelse av brannskadde og forråtnede lik. Identifisering vedDNA-analyse kan ved ulykker både tjene til å rekonstruere individer med sterk grad av mutilasjon, og til å identifisere personer ved sammenligning avDNA-profiler fra ofre og slektninger av de savnede.

I land der blodprøver som tas av alle nyfødte (nyfødt-screening) oppbevares, som for eksempel i Sverige og Danmark, kan DNA fra denne prøven benyttes til direkte sammenligning med DNA fra en omkommet person. Erfaringer fra massekatastrofer i de senere årene: brannkatastrofen om bord i ferjen Scandinavian Star, 1990; det russiske flyet som styrtet på Svalbard, 1996; terrorangrepet på World Trade Center, New York, 2001; terrorbombeanslagene i Madrid, 2004; tsunami-katastrofen i Sørøst-Asia, 2004, har vist at alle kjente metoder må være tilgjengelige for å sikre effektiv identifisering ved massekatastrofer.