Egenomsorg gjennom bruk av medisiner kan omfatte både ordinærelegemidler ogalternative preparater. Sannsynligvis er en av de mest utbredte formene for egenomsorg bruk av letteresmertestillende ogfebernedsettende midler som for eksempelparacetamol. Det er også velkjent at befolkningen i stor grad benytter alternative preparater ved egenbehandlingen av visse sykdommer, som for eksempeltranebærpreparater vedurinveisinfeksjon.

De aller fleste helseproblemer håndteres av den enkelte selv ut fra egen erfaring, råd fra familie og venner eller mer systematisk informasjonsinnhenting fra oppslagsbøker og lignende. Fordelene ved egenomsorg ligger både i at ansvaret for egen helse tillegges pasienten selv, og i at mer kostbar, plagsom og kanskje også risikabel medisinsk utredning og behandling unngås.

Personer medkroniske sykdommer, for eksempeldiabetes ogblødersykdom, har ofte meget god innsikt i sin egen situasjon og håndterer selv den daglige behandlingen av sykdommen.

Iblant utøves egenomsorg gjennom deltakelse i grupper i samspill med andre personer med tilsvarende problemer.

Den eventuelle faren ved egenomsorg ligger i at kontakt med helsetjenesten utsettes eller utelates og at man derved kan gå glipp av effektive behandlingsmuligheter. God egenomsorg bør derfor skje i samarbeid eller samforståelse med kompetent helsepersonell, særlig når det handler om alvorlige sykdommer. Av hensyn til pasientenes sikkerhet er det derfor satt krav i lovgivningen om slik samhandling når det gjelder alternativ behandling av pasienter med alvorlige sykdommer.

• egenomsorgssvikt
• helse
• sykdom