Med «antigen» menes vanligvis en liten del (en molekylær struktur) av et smittestoff. Denne delen kan gjenkjennes av reseptorer på overflaten av celler i det ervervede immunforsvaret, kaltT-celler ogB-celler. Antigenet aktiverer disse immuncellene, og immuncellene vil forsøke å bekjempe smittestoffet. Aktiverte B-celler produsererantistoff, og ordet antigen viser til at stoffet kan igangsette B-cellenes antistoffproduksjon (antistoffgenerator).

Når et smittestoff kommer inn i kroppen (for eksempel gjennomhuden), vil det møte immunceller fra det medfødte immunforsvaret. Dette inkluderer blant annetmakrofager ogdendrittiske celler. Immuncellene blir aktiverte av smittestoffet, og immuncellene vil forsøke å uskadeliggjøre og fjerne smittestoffet. Dendrittiske celler tar opp deler av smittestoffet, og reiser medlymfevæsken ilymfebanene til nærmestelymfeknute. I lymfeknuten presenterer den dendrittiske cellen antigen fra smittestoffet til T-celler. Antigenene presenteres til T-cellene på såkalteHLA-molekyler. Hvis en T-celle gjenkjenner antigenet, blir den aktivert. T-cellen vil da lage mange identiske kopier av seg selv. De fleste av disse reiser medblodet tilbake til området hvor smittestoffet befinner seg, for å bidra i bekjempelsen av dette.

Også deler av smittestoffet vil dreneres med lymfevæsken til nærmeste lymfeknute. Slike «løselige» antigener kan gjenkjennes av B-celler i lymfeknuten. Aktiverte B-celler produserer mange identiske kopier av seg selv. Mange av disse vil omdannes tilplasmaceller, som produserer antistoffer som kan binde til det samme antigenet. Antistoffene fraktes med blodet til området hvor smittestoffet befinner seg, og bidrar i kampen mot dette.

Disse prosessene er tidkrevende, og første gang en person utsettes for et smittestoff vil det derfor ta noen dager før B- og T-cellene er aktive i kampen. Når smittestoffet er bekjempet og fjernet fra kroppen, vil de fleste nydannede B- og T-cellekopiene dø. Noen B- og T-celler vil likevel forbli i kroppen somhukommelsesceller, og disse kan aktiveres svært raskt dersom det samme smittestoffet på nytt kommer inn i kroppen senere i livet.

Det er ikke bare smittestoff som uttrykker antigener. Kroppens egne celler uttrykker også strukturer sompotensielt kan gjenkjennes av B- og T-celler. Vanligvis vil B- og T-cellerikkegjenkjenne eller angripe slike kroppsegne antigener (også kalt autoantigener), grunnet et fenomen som kallesimmunologisk toleranse. Immunologisk toleranse innebærer at B- og T-celler som gjenkjenner autoantigener blir tvunget til å «begå selvmord» (apoptose).

Dersom toleransemekanismene svikter (toleransebrudd), kan det oppståautoimmun sykdom. Ved en autoimmun sykdom klarer ikke B- og T-cellene lenger å skille mellom et farlig antigen (fra et smittestoff) og et ufarlig autoantigen (fra kroppens friske celler). Dette gjør at B- og T-cellene feilaktig går til angrep på den friske kroppen og forårsaker sykdom.

En B- og T-cellerespons vil vedvare så lenge antigenet forblir i kroppen. Når smittestoff kommer inn i kroppen og forårsaker sykdom (infeksjon), vil B- og T-cellene forbli aktivert til infeksjonen er bekjempet og smittestoffet (og antigen) er fjernet fra kroppen. Ved autoimmun sykdom er immunresponsen rettet mot autoantigen fra kroppens egne celler. Disse cellene vil ikke kunne fjernes fra kroppen på samme måte som smittestoff. Det betyr at autoantigenet forblir i kroppen, og kan medføre vedvarende aktivering av B- og T-celler. Av denne grunn er autoimmune sykdommer som regelkroniske.

Eksempler på autoimmune sykdommer ermultippel sklerose (MS),leddgikt (revmatoid artritt) ogsystemisk lupus erythematosus (SLE). Ved SLE aktiveres B- og T-celler av autoantigener fra cellekjernen (nukleus). B-cellene vil da produsere autoantistoffer rettet mot autoantigenene (anti-nukleære antistoffer, ANA). Disse kan påvises med enblodprøve.

Ufarlige stoffer i omgivelsene våre, for eksempel gresspollen, har også antigener sompotensieltkan gjenkjennes av B- og T-celler. Disse stoffene omtales somallergener. Hos noen personer reagerer immuncellene på slike (i utgangspunktet harmløse) allergener og girallergi.

• Les mer omallergen ogallergi

Hvert smittestoff uttrykker mange forskjellige antigener, som alle potensielt kan aktivere immunforsvaret. Et antigen er vanligvis et stort molekyl (etprotein eller sukkermolekyl), og det området av antigenet som faktisk gjenkjennes av B-celle- eller T-cellereseptoren kalles enepitop. Ett enkelt antigen kan ha mange forskjellige epitoper.

Begrepetimmunogenisitet beskriver antigenets evne til å aktivere immunforsvaret, og forskjellige antigener har ulik immunogenisitet. Det er hensiktsmessig at antigener fra smittestoffer aktiverer immunforsvaret (siden dette bidrar til bekjempelse av smittestoffet), mens autoantigener eller allergenerikke aktiverer immunforsvaret (for å unngå utvikling av henholdsvis autoimmun sykdom og allergi). Immunforsvaret bruker de samme mekanismene for å bekjempe smittestoff som når det angriper autoantigener og allergener.

Ethapten er et lite molekyl som i utgangspunktet ikke aktiverer immunforsvaret. Dersom det derimot binder til et annet protein (et bærerprotein), kan haptenet føre til immunaktivering. Et eksempel på et hapten ernikkel. Nikkel finnes ofte i smykker eller klokker som er i kontakt med huden. Nikkel kan binde proteiner fra hudceller (bærerprotein), og føre til aktivering av immunforsvaret. Dette kallesnikkelallergi ellerkontaktdermatitt.

B- og T-celler harreseptorer som gjenkjenner bestemte antigener. På grunn av dette vil et antigen kun aktivere den eller de B- og T-cellene som har en reseptor som er spesifikk for akkurat dette antigenet. Den delen av reseptoren som binder antigenet kalles reseptorensantigenbindende sete.

Noen antigener, kaltsuperantigener, kan derimot aktivere tilnærmet alle T-celler. Dette skyldes at superantigenet binder seg til en del av T-cellereseptoren som er lik for alle T-cellereseptorene. Aktivering av mange T-celler fører til en ekstremt kraftig immunrespons, som kan være livstruende. Et eksempel på et superantigen er toksisk sjokksyndrom-toksin-1 (TSST-1), som kan uttrykkes avgule stafylokokker, og som gir tilstandentoksisk sjokksyndrom.

• immunsystemet
• infeksjon
• autoimmune sykdommer
• allergi