ADHD
ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker,hyperaktivitet ogimpulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.
Betegnelsen ADHD står forAttention Deficit Hyperactivity Disorderog stammer fra det amerikanske klassifikasjonssystemet for diagnoser,DSM. Det offisielle klassifikasjonssystemet i Norge kallesICD-10. I dette er tilstanden beskrevet under betegnelsenhyperkinetisk forstyrrelse. Norske forskere og klinikere referer i praksis til begge disse to diagnosemanualene, men i Norge er det kriteriene i ICD-10 som ligger til grunn for vurderingen av en eventuell diagnose. Til daglig er begrepet ADHD den vanligste betegnelsen både blant fagfolk og andre.
Forekomst
Man antar at forekomsten av ADHD i befolkningen er om lag tre til fem prosent. Flere gutter enn jenter får diagnosen (4:1). Det blir ofte forklart med at gutter generelt viser et høyere aktivitetsnivå enn jenter. Jenter synes oftere å streve mer med oppmerksomhetssvikt enn med hyperaktivitet, og det betyr at det er vanskeligere å oppdage tilstanden. De senere årene har det vært økende oppmerksomhet rundt jenter med ADHD. Den skjeve kjønnsfordelingen synes sakte å være i ferd med å jevne seg ut.
Offentlig tilgjengelig datamateriale fraNasjonalt folkehelseinstitutt (Reseptregisteret) tyder på at det er en betydelig regional variasjon i hvor mange som får diagnosen ADHD. En oversikt fra 2018 over antall brukere av ADHD-medisiner viser en fylkesvis variasjon fra 5,67 (i Oslo) til 11,71 (i Vestfold) per 1000 innbyggere. Tall fra det samme registeret viser at det er flest antall brukere av ADHD-medisiner i aldersgruppen fra 10 til 14 år (28,58 brukere per 1000 innbyggere i 2018). Dessuten kommer det fram at det totale antallet brukere av ADHD-medisiner i Norge har steget fra 2,59 til 9,01 per 1000 innbyggere i perioden fra 2004 til 2018.
Andre undersøkelser har utpekt ADHD som en av diagnosene med den største tilveksten innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i samme periode.
Årsaker
ADHD er en nevrobiologiskutviklingsforstyrrelse, men den eksakte årsaken til ADHD er fortsatt ikke fullt ut kjent. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer, både miljømessige og genetiske forhold.
Dopamin og arv
Studier har blant annet vist at personer med ADHD har redusert virkning avsignalstoffetdopamin, som spiller en viktig rolle for oppmerksomhet, motivasjon og impulskontroll. Medikamentell behandling virker også ved å øke dopaminnivåer i kontaktpunkter (synapser) i hjernen.
Det er høy arvelig disposisjon for ADHD. Flere gener har blitt knyttet til økt risiko, blant annet gener som har rolle i dopaminregulering, som for eksempel gener for dopamintransportører.
Miljøfaktorer
Enkelte miljøfaktorer, som lav fødselsvekt, røyking eller alkoholinntak under svangerskapet, eksponering for miljøgifter sombly, kan også øke sannsynligheten for å utvikle ADHD.
Symptomer
ADHD er karakterisert ved tre kjernesymptomer:
- konsentrasjonsvansker
- hyperaktivitet
- impulsivitet
Hyperkinetisk forstyrrelse
Det norske klassifikasjonssystemet (ICD-10) beskriver hyperkinetisk forstyrrelse som en gruppe lidelser der symptomene oppstår tidlig, vanligvis i løpet av de fem første leveårene. Diagnosen er basert på beskrivelser av ulike typer atferd som er karakteristiske for tilstanden. Sentrale trekk er manglende utholdenhet i aktiviteter som kreverkognitivt engasjement og en tendens til å skifte fra én aktivitet til en annen uten å gjøre noe ferdig, kombinert med en form for uorganisert, dårlig regulert og overdreven aktivitet.
Hyperkinetiske barn er ofte uforsiktige, impulsive og mer utsatt for ulykker enn andre. De kan vise en sosialt uhemmet atferd med mangel på normal forsiktighet og tilbakeholdenhet og bli sosialt isolert. De får ofte disiplinærvansker på grunn av tankeløse brudd på normer og regler. Kognitive forstyrrelser er vanlig. De har også oftere spesifikke motoriske og språkligeutviklingsforstyrrelser enn andre. Sekundære komplikasjoner omfatter dyssosial atferd og lav selvfølelse.
Konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet
Det amerikanske klassifikasjonssystemet (DSM 5) beskriver de tre sentrale kjennetegnene ved ADHD som
- et vedvarende mønster preget avkonsentrasjonsvansker og/ellerhyperaktivitet ogimpulsivitet.
Konsentrasjonsvanskene viser seg blant annet i form av vansker med å holde fast ved en oppgave over tid og problemer med å organisere egen aktivitet og arbeidsoppgaver.
Hyperaktivitet viser seg i form av kroppslig uro, rastløshet, plukking eller fikling med gjenstander og et generelt eller periodevis høyt motorisk aktivitetsnivå.
Impulsivitet viser seg ved en nedsatt evne til å tenke seg om før en handler, som vansker med å vente på tur og ved tendenser til å avbryte og forstyrre andre. Den impulsive atferden medfører en økt risiko for å utsette seg selv for fare.
Diagnose
Verdens helseorganisasjon har beskrevet i alt 18 kliniske symptomer på de tre kjernesymptomene. Ni av disse er symptomer på konsentrasjonsvansker, fem på hyperaktivitet og fire på impulsivitet.
For å kunne sette diagnosen, kreves det treff på minst seks symptomer på konsentrasjonsvansker, tre på hyperaktivitet og ett på impulsivitet. I tillegg er det et kriterium at symptomene skal ha vist seg før sjuårsalderen, at de har vart i minst seks måneder og at de har forårsaket nedsatt funksjon på flere områder i dagliglivet (arbeid/skole, fritid/hobbyer, relasjoner/familie og så videre).
I løpet av den diagnostiske utredningen kartlegges en persons atferd over tid for å kunne identifisere eventuelle karakteristiske kjennetegn som stemmer overens med symptomene på ADHD. Som verktøy i dette arbeidet er det laget en rekke ulike observasjons- og intervjuskjema, normerte sjekklister og standardiserte tester. Både pedagoger, helsesøstre, ansatte iPP-tjenesten, familiemedlemmer og andre blir involvert i deler av kartleggingen.
Andre tilstander
Det kan være vanskelig å vurdere om noen har ADHD eller andre tilstander (differensialdiagnostisere). En av grunnene er at symptomene på ADHD kan være indikasjoner på andre tilstander. En annen grunn er at mange med ADHD også har én eller flere tilleggslidelser/-tilstander, som for eksempellærevansker,utviklingsforstyrrelser,atferdsvansker,angst,tics ogsøvnvansker.
På bakgrunn av ulike pedagogiske, psykologiske og medisinske kartlegginger utelukkes alternative forklaringer på symptomene før den endelige diagnosen settes ispesialisthelsetjenesten. Gjennomhelseforetakene har spesialisthelsetjenesten tilgang til standardiserte utredningsprogrammer for diagnostisering av ADHD.
Nyere metoder for undersøkelser avhjernen dokumenterer visse avvik hos personer med ADHD. Det finnes imidlertid ingen blodprøve eller enkel test som kan påvise tilstanden.
Tiltak og behandling for barn og unge
Det er svært viktig at familier som har barn med hyperaktivitet blir tatt alvorlig fra tidlig barnealder, selv om det foreløpig kanskje ikke er gitt noen diagnose. Nyttige tiltak er for eksempel tilbud om avlastning og barnehageplass, samt råd fra pedagoger og psykologer om hvordan man kan takle urolig og utfordrende atferd hjemme, på skolen og i barnehagen. Slike virkemidler kan forebygge samspillvansker på kort sikt og hindre skjevutvikling på lang sikt. Kurs knyttet tilbarne- ogungdomspsykiatrien har vist seg særlig nyttige. De fører til at foreldre og andre forstår barnas atferd bedre, slik at de selv blir bedre i stand til å tilrettelegge hverdagslivet.
Det er ofte nødvendig med pedagogiske tiltak tilpasset barnet, eventuelt med ekstra ressurser i klassen og tidlig tilgang til ulike elektroniske hjelpemidler. Barn og unge som ikke får tilstrekkelig utbytte av den ordinære opplæringen, har ifølge opplæringsloven rett tilspesialundervisning medindividuell opplæringsplan (IOP). Alle som har behov for sammensatte og langvarige tjenester fra offentlige myndigheter har dessuten rett til enindividuell plan (IP).
Medikamentell behandling
I tillegg til miljørettede tiltak kan behandling med medikamenter være nødvendig. Det kan føre til større utbytte av det pedagogiske tilbudet. Medisiner kanikke kurere tilstanden, men de griper inn i de biologiske mekanismene i hjernen som er avvikende, og kan gjøre det lettere å leve med ADHD. I noen tilfeller kan behandling med medikamenter bidra til å forebygge at man utvikler andre problemer senere, for eksempelskadelig bruk av rusmidler. Medisineringen trappes gjerne ned i tenårene.
Vanlige medisiner er atomoksetin (Strattera) ellermetylfenidat (for eksempel Ritalin, Equasym, Concerta). Metylfenidat er et såkaltA-preparat og virkersentralstimulerende. Det virker ved å hemme reopptak avnoradrenalin ogdopamin frasynapsespaltene, slik at konsentrasjonen av dissenevrotransmitterne øker. Atomoksetin er derimot et ikke-sentralstimulerende middel.
Om lag 65 prosent av barn og unge med ADHD har fortsatt funksjonsvansker som voksne. Mange kan ha god nytte av medisinering også som voksne.
Kunnskapen om eventuelle bivirkninger av disse medisinene på lang sikt er foreløpig sparsom. Derfor er det viktig med regelmessig medisinsk oppfølging av den medikamentelle behandlingen.
Historikk
De symptomene som i dag blir brukt ved diagnostisering av ADHD er beskrevet i tidligere medisinsk litteratur. Begrepene MBD(minimal brain dysfunction) og DAMP(Deficit in attention, motor control and perception) er begge eksempler på begreper som har vært i bruk om lignende tilstander tidligere.
De diagnostiske klassifikasjonssystemene blir revidert og oppdatert etter behov. Det betyr at både den offisielle beskrivelsen av ADHD, og kriteriene for å sette diagnosen, er i stadig utvikling og endres over tid.
DSM II fra 1968 opererte med diagnosenHyperkinetisk reaksjon på en tilstand som kan betegnes som forløperen til ADHD. I 1980 (DSM III) ble betegnelsen endret tilAttention Deficit Disorder(ADD), og det ble skilt mellom to ulike typer av ADD, én med – og én uten hyperaktivitet. I 1987 (DSM III R) ble betegnelsen ADD erstattet av AD/HD.
Fram til 1994 var diagnosen forbeholdt barn og unge. I 1994 (DSM IV) ble kriteriene endret slik at også voksne kan få diagnosen. I Norge fikk voksne tilgang til medikamentell behandling medmetylfenidater i 2005.
I dag er som tidligere nevnt de offisielle diagnostiske betegnelseneHyperkinetisk forstyrrelse i det norske ICD-10 (1992) ogAttention Deficit / Hyperactivity Disorder i det amerikanske DSM 5 (2013).
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Helsedirektoratet (2014):«ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging», IS-2062.
Eksterne lenker
- Reseptregisteret
- Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi (NK)
- Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD – hva er det?
- Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD – hvilken behandling virker?
- Helsebiblioteket.no: Pasientbrosjyre om ADHD: mestringsstrategier for ungdom og voksne
- Helsenorge.no: ADHD
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
Fagansvarlig forADHD
