Vel så mye støtte fant han imidlertid hosSofokles i hansdrama om kongØdipus. Dramaet handler om Ødipus, somorakelet spår vil komme til å drepe sin far og ekte sin mor. For å unngå denne skjebne forlater han sin familie, men det viser seg senere at de ikke var hans kjødelige foreldre. På sin vei dreper han en mann som presser han ut av veien, det viser seg å være hans far. Og tilsynelatende like uforvarende ekter han deretter en kvinne som viser seg å være hans mor.Pest og uår bryter ut som følge av Ødipus' handlinger, uten at noen først skjønner forbindelsen. Underveis i dramaet dukker det stadig opp tegn som antyder en slik forbindelse, men det er påfallende hvordan disse tegnene overses, så opplagte de enn kan synes. Når så den fryktelige sannheten endelig kommer for en dag, tar Jocaste sitt liv og Ødipus blinder seg selv.

Når Freud refererer til dette dramaet iDrømmetydningen, er han særlig opptatt av hvordan vi som tilskuere gripes av dette stykket. Selv når vi kjenner den tragiske utgangen, følger vi likevel denne tildekking og avdekking av sannheten med frykt og beven. Vi har alle en liten Ødipus i oss, konkluderte Freud. Var Ødipus bare et offer for gudenes vrede, eller var han vel så mye styrt av sin arroganse? Sofokles gir ikke noe svar. Ødipus ble offer for sin skjebne da han forsøkte å flykte fra den. Slik åpner dette dramaet også opp for hvordan vi snur oss bort eller ikke ønsker å vite og ikke bare for hvilke ønsker og lyster vi måtte ha. Som Ødipus har også vi et blindt øye.

Det er viktig å huske at dette dramaet for en stor del skjer mye i fantasien, men det er like fullt livaktig. Litt skjematisk kan man si at det ødipale begynner med at far kommer inn i bildet. Den tette og eksklusive relasjonen mellom mor og barn forstyrres. Og dette kan arte seg som et lite drama. Det kan være vanskelig for barnet å styre de impulser og ønsker som da dukker opp i fantasien. Disse ønskene kan i neste omgang lede til angst og skyld. Men utgangen av dette dramaet, som for en stor del skjer på en indre scene, er ikke tragisk som i kong Ødipus. For i løpet av denne ødipale fase skjer det en reorganisering av vårt psykiske liv som gjør oss bedre i stand til å holde ut ambivalente og konfliktfylte følelser. Det går an å ha ønsker som ikke lar seg oppfylle. Slik gjør man også erfaringer av at det er et skille mellom noe indre og noe ytre.

Her så Freud en parallell mellom psykoanalyse ogantropologi: Slikincestforbudet ligger til grunn for atsivilisasjoner kan oppstå, tenker Freud incestforbudet som viktig i individets utvikling. For gutten vil det å måtte gi opp sitt eksklusive forhold til moren, kanskje påskyndet av faren, åpne ham mer for verden og gjøre det mulig en gang å danne nære relasjoner på egenhånd.

Det er slående at Freud, etter tidlig i psykoanalysens historie å ha hevdet ødipuskompleksets fundamentale betydning, aldri ga det en systematisk tematisering. Og enda mer slående er hvor lite Freud, i det han skriver, referer til det, før han ganske sent i sitt virke skriver artikkelen:Der Untergang des Ödipuskomplex (1924). Så når det først dukker opp, er det for å beskrive hvordan det går under. Dette kan fortelle at ødipuskomplekset vel så mye er en horisont eller en bakgrunn hvorpå man kan forstå ulike menneske-skjebner enn et begrep som referer til noe helt spesielt. For Freud forble det noe mytisk ved dette begrepet.