Zimbabwes jernbanenett er på totalt 3 427 km hvorav 313 km er elektrifisert.[4] Veinettet har en total lengde på 90 000 km, hvorav 19 % er asfaltert, og det er bygd sjuflyplasser med regulær trafikk.
Victoriafallene, den mest kjente turistattraksjonen i Zimbabwe (venstre halvdel).Zambia til høyre.Bridal Veil-fallene i det østlige høylandet (provinsenManicaland).
Zimbabwe er omgitt avSør-Afrika i sør,Botswana i vest,Zambia i nordvest ogMosambik i øst og nordøst og har ingen kystlinje. Den nordvestlige grensen er definert avZambezielven.Victoriafallene er et populært turistmål ved Zambezi. I sør dannerLimpopoelven grensen mellom Zimbabwe og Sør-Afrika. Zimbabwe deler også en kort grense medNamibia i vest via en smal landkorridor.
Zimbabwe haren rekke nasjonalparker, viltreservater og safariparker som i varierende grad er tilrettelagt for besøkende.
De tidligste innbyggerne i området varkhoisan-jegere og samlere. De ble stort sett fortrengt avbantu-stammer i en seriemigrasjoner. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av1800-tallet under en løs konføderasjon av ndebelespråklige stammer ledet av khumalostammen under deres sjefMzilikazi. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.
I1888 signerteCecil Rhodes en avtale medndebelenes kongLobengula som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattendebritisk intervensjon i området, og dets formål var hovedsakelig utvinning av mineraler. I1889 skaffet Rhodes seg en kontrakt forBritish South Africa Company (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent somRhodesia og for å utvinnegull og andre mineraler. I1895 okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekruttert av BSAC i Sør-AfrikaMashonaland og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser.
I1896–1897 utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den førstechimurenga («frigjøringskrig»).Nehanda Nyakasikana,Chaminuka,Muponda og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd ogbatonger var sjanseløse mot tungt bevæpnedeBritish South Africa Police (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen ogkanoner.
Sør-Rhodesia ble administrert av Rhodes sitt BSAC frem til1923. I en folkeavstemning året i forveien avslo bosetningsbefolkningen et forslag om å bli innlemmet i densørafrikanske union, og ble i stedet en britisk selvstyrt koloni.
Etter at føderasjonen ble oppløst i1963, krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra1964) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.
I respons til dette erklærtestatsministerIan Smith Rhodesia uavhengig11. november1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling ogSamveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I1968 stemteFN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia forrepublikk i1970, men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var etapartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet iSør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke uliktSør-Afrikas. I motsetning til Sør-Afrika, der hvite hadde levd i flere hundre år og utgjorde en betydelig folkegruppe, var de hvite i Rhodesia forholdsvis nyankomne og utgjorde under en prosent av befolkningen.
Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og idiasporaen ble intensivert i den andre halvdel av det20. århundre verden over. Med slutten påportugisernes styre i nabolandetMosambik i1975, gav frigjøringsfronten i Mosambik (Frelimo) ledet av presidentSamora Machel støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kaltden andre Chimurenga.
De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.
Opp gjennom 1970-årene blegeriljakrigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Som resultat av dette åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne avPatriotic Fronts — henholdsvis ZANU som var ledet avRobert Mugabe og ZAPU som var ledet avJoshua Nkomo.
I mars1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskopAbel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april1979. PartietUnited African National Council (UANC) vant valget, og1. juni1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn tilZimbabwe-Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.
Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme tilLancaster House iLondon for å forhandle frem en avslutning avborgerkrigen.
Internasjonal anerkjennelse av uavhengighet og fremveksten av ZANU
Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble StorbritanniasLord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen medJoshua Nkomo, leder avZimbabwe African People's Union (ZAPU). I det frie valget ifebruar 1980 vantRobert Mugabe og hansZimbabwe African National Union (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.
80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland sett med vestlige øyne, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland forNorad. Mellom1982 og1985 satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10 000 ZAPU-tilhengere ble drept, andre kilder angir enda høyere tall.
Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i1982 da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.
Regjeringen mobiliserte den femte brigaden ledet avoberstPerence Shiri for å slå ned urolighetene. I februar1983 dro de tilTsholotsho i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i1984. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene.
Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i1987 førte til at ZAPU og ZANU i1988 ble slått sammen tilZimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU–PF).
Tørken i det sørligeAfrika, kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i1992. Tørken sementerte landets gjeldskrise. Den påfølgendeIMF-støttede økonomiske justeringen og strenge strukturtilpasningsprogram førte til vanskelige tider for befolkningen. Utover 1990-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Han hadde skaffet seg næmest eneveldig makt, og han avfeide all opposisjon. Da han i 2000 tapte en folkeavstemning om grunnlovsendringer, valgte han som et politisk grep å vende seg mot de om lag 4500 hvite stor-farmerne. Mugabes regjering satt dermed igang de såkalte landreformene.
Selv om majoritetsstyre var innført i 1980, fortsatte de hvite å dominere nasjonens økonomi. Cirka 4500 hvite farmere var i besittelse av 70 % av landets dyrkbare jord. Av denne hadde bare en liten del blitt kjøpt opp av staten og fordelt ut til svarte siden uavhengigheten i 1980, til tross for at det ble gitt millioner av pund i hjelp fra britene til dette formålet. Av de få gårdene som ble kjøpt, endte mange opp som eiendommen til høytstående militære og politiske personer. MenLancaster House-avtalen la også sterke begrensninger på regjeringens muligheter for oppkjøp de første 10 årene, og selv om de hvite hadde liten direkte politisk makt, hadde de kontrollen over vesentlige deler av økonomien. Behovet for landreformer var anerkjent av store deler av samfunnet i lang tid, men lite ble foretatt – både av regjeringen og av de hvite eierne av store, kommersielle gårder. Dette var et forhold som ikke kunne vare, og derfor et tema som stadig vekk "ulmet" i ulike sammenhenger.Omfordelingen av landbruksjorda fra de store kommersielle farmene ble igjen en politisk sak i1999.
Protester i utlandet mot menneskerettighets-overgrep i Zimbabwe. Det er risikabelt å gjennomføre denne type protester i Zimbabwe.
Den tvungne fjerningen av hvite jordeiere førte til skarp prisstigning i landbruksvarer somkorn ogsukker, og Zimbabwes økonomi kollapset. Zimbabwe var tidligere en viktig mateksportør i regionen, men i de siste årene har hungersnød vært utbredt på grunn av Mugabes landreformspolitikk som omfordelte jorda til politiske støttespillere som ikke dyrker jorda effektivt. Dette har etterlatt den store majoriteten av jordløse svarte i en verre forfatning på grunn av et katastrofalt fall i produktiviteten, hyperinflasjon og utstrakt arbeidsløshet.[6]
I etterspillet til Mugabes håndtering av jordkrisen som omfordelte jord til utvalgte svarte ved å fjerne eierne med makt uten kompensasjon, ble Zimbabwe suspendert fra Samveldet av nasjoner anklaget for brudd påmenneskerettighetene og valgfusk i2002 som inkluderte utstrakte trusler og vold mot støttespillere av opposisjonspartier. Zimbabwe trakk seg ut av Samveldet7. desember2003.
I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket. Omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig. Selv om vestlige medier har hatt mye omtale av tvangsfordrivingen av de hvite storfarmerne, er det utvilsomt mange vanlige, ofte fattige, zimbabwere som har lidt de største overgrepene – som har gjort deres situasjon enda mer vanskelig med kollapsen i økonomien.
Regjeringen i Zimbabwe startet Operasjon Murambatsvina i mai2005. Hjem skulle ødelegges og store mengder mennesker skulle tvangsflyttes fra urbane områder til landsbygden. 19. mai 2005 startet raseringen og brenningen av fattigstrøkene iHarare. Aksjonen spredde seg til hele landet. I løpet av noen uker arresteres titusener av mennesker mens hundretusener blir hjemløse og like mange mister levebrødet. Flere barn omkommer fordi vegger på hus som rives, faller ned over dem. EU og FN fordømmer rivingen av de fattige områdene. Utover høsten gjennomføres det flere aksjoner mot disse områdene. Ifølge FNs spesialutsending Tibaijuka mistet 700 000 mennesker enten huset eller levebrødet sitt, mange begge deler. Til sammen ble over to millioner berørt av aksjonen.
Landreformen førte til en dramatisk reduksjon i produksjon av jordbruksprodukter, landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Landets ustabile situasjon svekket også turistsektoren. Etterhvert førte disse problemene til en omfattendede inflasjon som sentralbanken under ledelse avGideon Gono håndterte ved å trykke mer penger. Devalueringen av den zimbabwiske dollaren skjøt fart, inflasjonen begynte å galoppere og kom opp i mange millioner prosent i 2008. Zimbabwes økonomi kollapset, og ved siden av landbruks- og turistnæringen ble også den tredje store grenen av landets økonomi rammet: gruvesektoren. Handel med landets egen valuta ble etterhvert svært omstendelig på grunn av de store seddelmengdene. Regjeringen gjorde i denne tiden ingen grep som kunne stoppe eller bremse utviklingen. Offentlige tjenester fungerte svært dårlig inkludert helse- og skolevesen og lønningene var nesten verdiløs. Også vedlikehold av infrastrukturen er svært dårlig, noe som blir ansett som medansvarlig for koleraepidemien i 2008. I denne situasjonen ble det avhold valg i landet i mars 2008.
Valgene i 2008, "The Global Agreement" og samarbeidsregjeringen
Valgene 29. mars 2008 påpresident og til parlamentet var forholdsvis frie, ZANU-PF hadde ikke brukt så mye vold som tidligere. Partiet ble overrasket av resultatene, men måtte medgi at opposisjonen hadde vunnet parlamentsvalget. Resultatet av presidentvalget ble ikke presentert før i begynnelsen av mai og manipulasjoner av valgresultatet må mistenkes. Ingen av de to hovedkandidatene Robert Mugabe (43,2 %) eller Morgan Tsvangirai (47,9 %) hadde oppnådd flertall. En ny valgrunde ble derfor nødvendig og denne gangen ble en massiv voldskampanje rettet mot MDC tilhengere, særlig utenfor byene. Volden førte til at Tvangirai trakk seg som kandidat og Mugabe ble erklært som vinner.
Opposisjonspartienes seier i parlamentsvalget og fremgang i presidentvalget, samt landets katastrofale situasjon og utenlandsk press førte til at Mugabe og ZANU-PF i september 2008 undertegnet en avtale hvor de gikk inn for å styre landet sammen, kalt «The Global Agreement». Avtalen ble fremforhandlet avSør-Afrikas avtroppende presidentThabo Mbeki på oppdrag fraSADC. Likevel tok det til februar 2009 før en ny avtale var presset frem av Sør-Afrika og SADC som endelig satt hovedpunktene i The Global Agreement ut i livet.Robert Mugabe fikk holde frem sompresident og regjeringssjef. Den 11. februar ble Morgan Tsvangirai utnevnt til statsminister, og skulle bli leder for et ministerråd, som skulle stå for den daglige regjeringsdriften. Han skulle også være regjeringssjefens nestkommanderende.
Avtalen har blitt motarbeidet av Mugabe og ZANU-PF fra første stund. Det var sterke uenigheter om hvordan makten skulle fordeles. Under regjerningsdannelsen tok Mugabe ensidig alle omstridte ministerier utenom finansministeriet. Det var særlig innenriksministeriet (ansvarlig for politi) og informasjonsministeriet som var omstridt. I etterkant har hovedstridspunktene mellom de to partene vært Mugabes ensidige bekreftelse av Sentralbankens president Gideon Gono, hvis pengepolitkk blir ansett som viktig årsak til hyperinflasjonen og innsettelse av landets øverste dommer. Dessuten nektet han å tarRoy Bennett i ed som stedfortredende landbruksminister, istedenfor ble Bennett innviklet i en lang rettssak med falske bevis. I tillegg utropte Mugabe alle guvernører i landet, noe som også var mot avtalen. Utover det skjer regelmessig overgrep overfor MDC medlemmer og journalister. I mars 2009 ble Tsvangirais bil påkjørt på en landevei i høy fart. Tsvangirais kone døde og han selv fikk alvorlige skader. Omstendigheten rundt ulykken er omdiskutert.
Selv etter manipulerte og tapte valg sitter ZANU-PF fortsatt med det meste av makten. Likevel har MDC fått betydelig innflytelse, blant annet med finansministerTendai Biti som fikk suspendert landets valuta som et av sine første tiltak. Det skapte ro for en viss økonomisk fremgang siden begynnelsen av 2009.
Robert Mugabe, valgt til statsminister i 1980, revidertegrunnloven i 1987 for å bli president. President Mugabes parti har vunnet alle valg siden uavhengigheten18. april 1980. I noen leire har han blitt anklaget for korrupsjon og for å ha drevet valgfusk. Særlig valget i 1990 ble fordømt nasjonalt og internasjonalt, hvor det nest største partiet,Edgar TekeresZimbabwe Unity Movement, fikk kun 20 % av stemmene.
Presidentvalg ble holdt i 2002 og var preget av beskyldninger om stemmeendringer, trusler og fusk. Det neste presidentvalget ble holdt i 2008.
Det største opposisjonspartiet var i 2005Movement for Democratic Change (MDC) ledet avMorgan Tsvangirai. MDC var (per 2005) delt i to fraksjoner. En fraksjon, ledet avWelshman Ncube bestrider valget til senatet, mens den andre, ledet av Tsvangirai, er imot å bestride valget og hevder at deltakelsen i et forhåndsbestemt valg er det samme som å godkjenne Mugabes påstand om at valgene i Zimbabwe er helt frie og rettferdige. De to leirene i MDC hadde tidligere i 2005 sine kongresser hvor Tsvangirai ble valgt til å lede den største gruppen som har blitt mer populær enn den andre gruppen. Professor Arthur G.O. Mutambara, professor irobotikk og tidligere spesialist i robotikk iNASA, har blitt utpekt til å erstatte Ncube som var interimlederen etter splittelsen. Mutambara-fraksjonen har riktignok blitt sveket av deserteringer av folkevalgte og individer som er disillusjonert av deres manifest. Det Tsvangirai-ledede MDC har blitt den mest populære med folkemengder så store som 20 000 som deltar på deres samlinger til sammenligning med splittelsesgruppens 500 til 5000.
Parlamentsvalget i 2005 ble avholdt31. mars. MensDen afrikanske union ikke rapporterte om noen uregelmessigheter, har opposisjonsfigurer som erkebiskopPius Ncube fremsatt påstander om stemmefusk.[7]
Zimbabwe har etter2. verdenskrig hatt en forholdsvis bra økonomi sammenlignet med andre afrikanske land. Den var og er basert på utvinning av naturressurser som gull, platina og nikkel og i det siste også diamanter. Turisme var også en betydelig inntektskilde. Landet har hatt en sterk landbrukssektor som har sviktet etter Mugabes katastrofale landreformpolitikk etter 2000. Det store diamantfunnet fra 2006 vedMarange har potentiale å forbedre landets økonomiske situasjon betydelig, men på grunn av svært utstrakt korrupsjon har bortimot alle inntekter derfra havnet i lommene til makteliten.
Regjeringen i Zimbabwe står derfor ovenfor en rekke forskjellige økonomiske problemer etter nesten 20 år med økonomisk nedgang som nådde bunnen med hyperinflasjon i begynnelsen av 2009. Etter at man forlot landets egen valuta,Zimbabwisk dollar, i februar 2009 til fordel for sørafrikanskRand,Amerikansk dollar og BotswanskPula har landets økonomi stabilisert seg, dog på et lavt nivå. Med svært lave skatteinntekter og en arbeidsløshet på 80 % har staten få muligheter å stimulere økonomisk vekst.
Mange årsaker ledet til hyperinflationen i 2007/2008. Det kan nevnes mange år med korrupsjon og dårlig økonomisk styring, deltakelse i krigen iDen demokratiske republikken Kongo i 1998–2002, som trakk flere hundre millioner dollar ut av økonomien, men kanskje først og fremst kollapsen i den svært viktige landbruksektoren som stod for mesteparten av landets eksport. Ifølge offisielle tall, steg inflasjonen fra en årlig rate på 32 % i 1998 til 1193,5 %[1] i mai 2006, en tilstand avhyperinflasjon. Samtidig falt vekslingskursen fra 24Zimbabwe dollar peramerikanskdollar til 101 195,54 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (offisiell kurs) og 315 000 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (parallell kurs) i den samme perioden. Tall som ble offentliggjort i juli 2008 viste at inflasjonen var kommet opp i 2 200 000 %, og at verdien av vekslingskursen hadde falt til ca. 100 mrd Zimbabwe dollar pr US dollar.[8][9] I november 2008 hadde inflasjonen økt videre, til 13,2 mrd % pr mnd, dvs 516trillioner prosent (516 000 000 000 000 000 000 %) pr år. KunUngarn like etter2. verdenskrig har registrert høyere inflasjon enn dette.[10]
En annen katastrofe er landreformen der den alvorlige skjevfordelingen av land skulle opprettes. I 1980 eide de under 2 % hvite i landet ca. 30 % av grunnen og 70 % av den beste landbruksjorden. Siden 1980 hadde man prinsippet "villig selger og villig kjøper" og betydelig økonomisk hjelp fra Storbritannia for å rette opp skjevheten uten å har fått en gjennomgripende forbedring. I 2000 skiftet regjeringen til den såkalte "fast-track" landreform som foregikk forholdsvis uorganisert og til dels voldelig. De hvite farmerne ble fordrevet, deres mange ansatte som regel arbeidsledig. Omfordelingen av de store eiendommene var ustrukturert og i betydelig grad korrupt. Selv om mange svarte Zimbabwanere har fått et stykke land havnet mange gårder uavkortet i hendene til sentrale politikere, militære etc. Siden disse ikke hadde kunnskap og ofte ikke vilje til å videreføre den intensive, industrialiserte landbruken til de hvite farmerne kollaberte totalproduksjonen og Zimbabwe ble for første gang etter annen verdenskrig en nettoimportør av mat.[11]
Den1. november1989 la en tidligere Rhodesisk minister,Denis Walker, frem en rapport iLondon forConservative Monday Clubs utenrikskomité omlandreform i Zimbabwe. I hans siste del sa han, med tydelig innsikt, at som hendelsene har vist at «når jorda er omfordelt, vil de kommersielle gårdene bli brutt opp og de gjenværende hvite gårdbrukerne vil bli redusert gjennom eksil og fengsling. Zimbabwes regjering, som allerede moralsk sett er konkurs, vil gå mot økonomisk kollaps.»
I en nylig etterforskning iThe Independent ble det avdekket at mange statskontrollerte gruver har blitt solgt billig til kinesere i et desperat forsøk på å skaffe utenlandsk valuta. Det ble bemerket at Mugabes regime har gitt fra seg mye av kontrollen av de økonomiske ressursene som vil forhindre Zimbabwe fra å gjenoppbygge økonomien selv omMDC skulle ta over kontrollen.
Bruttonasjonalproduktet har siden år 2000 falt år for år, og målt pr innbygger var det 447 US$ i 2000 og nede i 169 US$ per innbygger i 2005 (UNDP Database, 2005).
Zimbabwe har hatt et forholdsvis velfungerende helsevesen på 1980 og 1990-tallet, et arv fra rhodesisk tid. Utdanning av helsepersonell var velorganisert i denne for afrikanske forhold velutdannede befolkningen. Sviktende økonomi, særlig etter 2000 la dette i grus. Mange velutdannede helsearbeidere utvandret ut for å kunne livnære sine familier. Sykehusene ble stengt i slutten 2008 og helsevesnene opphørte i stor grad å eksistere. Etter valutareformen i 2009 har det kommet i gang igjen, men på et lavt nivå.
Et stort helseproblem erhiv og det har vært hovedansvarlig for landets nedgang i gjennomsnittsalder. I 2001 regnet en med at mer enn 30 % av den voksne befolkningen er smittet og fram til samme år hadde 200 000 mennesker mistet livet av sykdommen. I 2010 regner man fortsatt med at 15,3 % av befolkningen er smittet. Dårlig vedlikehold av vannforsyning og kollapsen av helsesektoren i slutten av 2008 utløste enkolera-epidemi med omtrent 100.000 tilfeller og nesten 5.000 dødsfall. Andre diaresykdommer på bakgrunn av dårlig vannkvalitet er vanlig. Særlig i lavlandet og lengs elvene Zambesi og Limpopo ermalaria et problem. Zimbabwe har fengselsstraff inntil ett år for homofili.[12]
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
_numbered_300px.png)
.svg)
