Zhenren (kinesisk:真人; pinyin:Zhēnrén, «sant menneske») er et ideal itaoismen og i den kinesiskebuddhisme.[1]
I buddhismen dreier det seg om enarhat.
I daoismen er enzhenren en som er nådd frem til sannheten, som eksisterer i enhet med universet og som virkeliggjørdao. Denne tilstand ble likestilt med «opplyst» status: Det sanne menneske er fritt fra konsepter, forestillinger og begrensninger, det er i besittelse av den absolutte frihet og av daos tomhet.
Begrepet dukker opp for førdte gang i overlevert kinesisk filosofi i forbindelse med det daoistiske hellige (kinesisk:聖人; pinyin:Shèngrén) iDaodejing, der det siktes til den opplyste hersker. Begrepet blir tatt opp igjen og beskrevet iZhuangzi, der det formuleres somZhenren (6. bok, kapittel 1. av Zhuangzi). Etter denne beskrivelsen er etzhenren fritt for ethvert individuelt perspektiv, fritt for forkjærligheter og aversjoner, i pakt med livets naturlige prosesser (sammenlign medwu wei) og helt fritt fra dødsangst. I Zhuangzi benyttes også varianter avzhengren, somzhiren («fullkomment virkeliggjort menneske») ogshenren («åndelig menneske»).
Også verketHuainanzi benytter begrepetzhenren. Der heter det at «det sanne menneske blir ikke født, det dør ikke, det er tomt men samtidig fylt».
I senere taoistisk lære stårzhenren over de udødelige (xian) og under en guddom. FraTangdynastiets benyttes begrepet om fremstående gistoriske personligheter og daoistiske vismenn.