Yuan-dynastiet (mongolsk:Dai Ön Yeke Mongghul Ulus,kinesisk: 元朝pinyin:Yuán Cháo) var et herskerdynasti iKina som offisielt bestod fra1271 til1368, også kaltDet mongolske dynasti. Det er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhørerHàn-etnisiteten (det andre erQīng). De fleste kinesere i dag vurderer dette dynastiet som et utenlandsk åk, denne vurderingen skyldes delvis tradisjonell (nasjonalistisk) historieskriving.
Temüdsjin, senere best kjent somDjengis Khan, var stamfaren til alle Yuán-dynastiets herskere. Han var sønn avYesügei, stammehøvding forkiyadene — en av de mange stammer i det oppsplittedeMongolia. I ung alder mistet han faren som ble drept av en rivaliserende stamme. Dette utløste en stor borgerkrig. Til slutt seiret Temüdsjin, og tok herskertittelen Wang Khan. Han utviklet en skriftlig lov for allemongoler, kaltJassa, og krevde at den ble fulgt til punkt og prikke.
Temüdsjin fulgte opp med angrep på andre stammer i området og utvidet hele tiden sin makt. Ved hjelp av en kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og brutalitet klarte han det nær utenkelige, å forene alle de mongolske stammer til ett folk (1206). Under etkhuriltai (et rådsmøte for de mongolske høvdinger) ble han gitt tittelen «allherskeren» (Djengis Khan). Dette ble begynnelsen på det som etterhvert ble kjent som Yuán-dynastiet, og som til å begynne med hersket over Mongolia, Russland og store deler av Sentral-Asia, men som senere skulle bli avgrenset til Kina.
På den tid dettekhuriltai trådte sammen var Djengis Khan allerede i tvister meddet vestlige Xià. De utviklet seg til den første av hans erobringstokter utenfor det mongolske kjerneområdet. I år1209 hadde han klart å knekke Vest-Xiàs makt, til tross for de store vanskeligheter han hadde med å innta de godt befestede byene i Xiàveldet. De inngikk en fredsavtale der Xià-keiseren underkastet seg Djengis Khan som overhode.
Sòng-Kina,Jīn-riket,Dali ogVestlige Xià (Xi Xià på kartet) i1142. Vest-Xià var en del større da den mongolske invasjon fant sted noen generasjoner senere.
Lenger nordøst i Kina stod nåJīn-dynastiet for tur; deres områder var nå de som lå nærmest. I1211 bestemte Djengis Khan seg for å underlegge seg dette området fullstendig, og erklærte krig. Problemene mongolene hadde hatt overfor Vest-Xià gjentok seg; ute i det fri seiret de lett, men faste befestninger hadde de store vanskeligheter med. Djengis nedsatte da en studiegruppe bestående av folk fra hans egen meget dyktige stab og med kinesiske ingeniører som rådgivere. Gradvis utviklet de beleiringsteknikker som etter få år skulle gi mongolene ry som krigshistoriens beste beleirere.
En serie overveldende seirer fulgte, og i1213 hadde Djengis Khan erobret og konsolidert sitt grep om Jīn-Kina så langt som frem tilDen kinesiske mur.
Den mongolske hæren fosset så videre, i området mellom Den store muren og elvenHuang He. Den kunne nå fullstendig rasere store deler av Nord-Kina. I1215 beleiret, inntok og plyndret og brente Djengis Khans styrker Jīn-hovedstaden Yanjing (senere kjent somBěijīng). Jīn-keiseren,Xuan Zong, overgav seg imidlertid ikke, men flyttet sin hovedstad tilKaifeng. Der ble hans etterfølgere nedkjempet, men det var ikke før i1234.
Etter å ha brent den gamle Jīn-hovedstaden bygde mongolene i1267 sin egen «storslagne hovedstad» (Dadu) et kort stykke nordenfor. Det er denne byen som i Marco Polos beretninger går under navnet «Cambuluc». Det antas at grunnen til at Kublai Khan, som ville bli keiser over Kina, valgte dette stedet fordi det lå nærmere Mongolia enn noen av de mange mer tradisjonelle hovedsteder lenger sør i landet.
Kinesisk portrett avKublai Khan (1216–1294), i Kina kalt Hūbìliè (忽必烈)Administrative hovedenheter i Yuan-Kina
Yuán-dynastiet ble formelt proklamert 18. desember1271 på den maner som var i kinesisk skikk, avDjengis Khans barnebarnKublai Khan. Det avløste etter tradisjonell kinesisk historiografiSòng-dynastiet, og maktovertagelsen var fullbyrdet i1276 og de siste Sòng-dynastiet-tilhengernes nederlag i1279 med byenGuangzhous fall.
Både det at dynastiet ble proklamert allerede før Sòng-dynastiet-dynastiet hadde falt, og at mongolene valgte å gi det et kinesisk og ikke mongolsk navn, viser noe av Kublai Khans politiske og militære teft. Kublai Khan ble forsøkt presset av sine rådgivere til å utvide de mongolske erobringer ytterligere til også å omfatteJapan,Myanmar,Vietnam ogIndonesia. Men det ble det aldri noe av.
Mongolenes plyndringer og herjinger under erobringskrigene førte naturlig nok til at den jevne kineser var meget negativt innstilt til Yuán-dynastiet. Og mongolene var snare med å røve med seg så meget penger og annet, som om de regnet med at deres styre ville bli kortvarig. Dette forsterket den negative innstillingen; det gode som Kublai Khan gjorde, fikk ikke den positive oppmerksomhet som det nok ellers ville ha fått. I tillegg til reformer av landbruk og transportvesen bygde han sykehus og utviklet et matdistribusjonssystem for de aller fattigste. Han fremmet også vitenskap og religion.
De mongolske erobringer førte ikke til forstyrrelser av den kinesiske utenrikshandel. Tvert i mot var Yuán-dynastiet ivrig etter å fremme handelsforbindelsene med de arabiske land, som de også selv profitterte på.
Når det varZheng Hes flåte som måtte til for å få gjenopprettet disse forbindelsene underMíng-dynastiet, var det ikke fordi Yuán-styret hadde brutt disse forbindelsene. Araberhandelen brøt sammen omtrent da Yuán-dynastiet ebbet ut, og det var særlig fordi enkrigsherre ved navn Chen Youding da erobretQuanzhou og massakrerte den arabiske befolkningen der.
Mongolene regjerte fraDadu (også kalt Khan-balyq) skjønt keiseren holdt seg også med en storslagen sommerresidens iShangdu (utgangspunktet for diktningens legendariskeXanadu).Karakorum gav herredømmet legitimitet.
De mongoliske garnisonene konsentrerte sitt nærvær om hovedstaden, mens de i de rike områdene rundtYangtze (Yangzhou,Nanking,Hangzhou) etter kort tid satte sin lit til at kinesiske tropper under mongolsk kommando bevarte fred og kontroll. De kinesiske soldatene ble utskiftet annethvert år, og spredt rundt om i fjernere provinser. Også offiserene ble regelmessig forflyttet, slik at faren for konspirasjoner og opprør mot keisermakten skulle vanskeliggjøres.
Ett av fire mongolriker: Innen- og utenrikspolitisk nøt Yuán-dynastiet bare en formell anerkjennelse. Det var stadige konfrontasjoner med mongoler som var forblitt ute på steppelandet (den siste i1360). Dertil kom at mongolregentene i vest,Den gylne horde ogIl-khanatet førte sin egen politikk fra hhv.1260 og1295 og gikk over tilislam. Fra1310 nyorganiserte det inntil da ustabileTsjagatai-khanatet seg, slik at det på1300-tallet var fire forskjellige mongolriker i Sentral- og Øst-Asia.
Omkring1290 bestod Kinas befolkning offisielt av 60 millioner sørkinesere, 10 millioner nordkinesere og 2 millioner mongoler og semuer. En tidligere folketelling fra1235 oppgav 8,5 millioner bosatt i Nord-Kina, men da var det enorme antall slaver og hjemløse ikke medregnet. Sammenlignet medJīn-dynastiets tid hadde Nord-Kina altså vært gjennom et dramatisk fall i folketallet.
Kublai Khan inndelte Kinas befolkning i fire, og definerte delingen i lovboken Yuán-dian-zhang. Det lot seg imidlertid ikke gjøre i praksis å fastholde denne delingen helt.
Den øverste gruppen varde hvite mongoler, inndelt i 72 stammegrupper. Alle de høyeste embeder i riket var forbeholdt dem alene.
De svarte mongoler (Semu) var de folkegrupper som hadde støttet mongolenes erobring av Kina. Den gruppen omfattet særligtyrkere ogturko-tatarer, men også innvandredealaner ogrussere. De svarte mongoler kunne drive handel, innkreve skatter, låne ut penger og inneha posisjoner i det midlere embedsmannsskikt.
Den tredje gruppen var nordkineserne, kaltHan-ren. Til denne gruppen regnet man dessutenkitaner,mandsjuer ogkoreanere. De fikk ha håndverksyrker og kunne være lavere embedsmenn, men kunne ikke bli ledende offiserer.
Sørkineserne (Nan-ren) utgjorde den fjerde og mest rettsløse gruppen. De fikk ikke en gang verge seg mot slag, og ble pålagt de tyngste skattebyrder. Men mongolene passet på å ikke konfiskere deres private faste eiendom. Dermed kunne de bevare de rikere sørkineseres nøytralitet. Isteden beslagla de alt det land som Sòng-dynastiet-kansleren Kia-se-tao hadde ekspropriert for staten, noe som ikke bidro til å bedre den lavere bondestands kår. Kineserne hadde ikke lov til å eie våpen eller hester. Yrkesskifte eller ekteskap over disse gruppegrensene var forbudt.
Yuán-styret representerte en stagnasjon når det sammenlignes med de forutgående dynastier. Men likevel var det en økning av transitthandel, og landet deltok og dro nytte av i den verdensvide kunnskapsutveksling. Islam fikk en oppsving i provinseneYunnan ogGansu, og to katolske bispedømmer ble opprettet. Det første varerkebispedømmetCambalue (Běijīng) i1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i den viktige havnebyenZaitun. (Den siste biskop av Zaitun ble drept i1362, og Cembalue svant hen etter at erkebiskopen ble bortført i1375.
Under Guo Shuojing kom en kalenderreform takket være persisk innflytelse. Irrigasjonssystemene ble forbedret.Marco Polos store reise fant sted på denne tiden.
Mongolene var handelsorientert, noe som var et brudd med de gamle kinesiskekonfucianske idealer. Handelsfolket, som for det meste var muslimsk og organisert i handelslaug, fikk en aktet stilling i samfunnet. Mongolene stilte ogsåjoint-venture-kapital til rådighet for dem, og tiltrodde dem utviklingen av finansvesenet. Dette siste hadde også sine negative sider, ettersom muslimene gjennomgående ila høyere skatter enn det som var tradisjonelt i landet. Allerede i1239 hadde Abd al-Rahman fordoblet skattene, og finansminister Ahmed Fanakati (som ble myrdet i1282) hadde tredoblet dem i løpet av tre år.
De ikke-kinesiske navnene ovenfor er ingen tilfeldighet: Det var en gjennomgående politikk å hente inn personer for de viktigere embedsposter fraMidtøsten,Sentral-Asia og til og medEuropa dersom det ikke lot seg gjøre å finne nok skikkede mongoler. Kineserne ble stort sett holdt unna; dog kunne kinesere få tilsvarende poster i områder med gjennomgående ikkekinesisk befolkning.
For å fremme handelen og forbedre Nord-Kinas forsyningssituasjon konstruerte man i årene1279 til1294 det nordlige avsnitt avkeiserkanalen. Den fulgte en ny kurs, ettersom den gamle var for lang og dessuten ikke lenger farbar for skip av vanlig størrelse. Parallelt med dette brukte man sjøveien for å frakte sydens rikdommer nordover.
Mongolene inndelte forvaltningen inn idet hemmelige statsråd (for forsvarsanliggender),sensorrådet for tiloppsynet med embedsverket, ogsentralsekretariatet for alle sivile anliggender. Dette siste rådet hadde seks avdelinger; for skatt, personal, riter, krig, justis, og offentlige arbeider. Men mange av provinsene var relativt selvstendige, som fremfor alt (Gansu ogYunnan). Forvaltningen var plaget av stadige maktkamper. Flere ministre, og særlig de mest hensynsløse, måtte bøte med livet (Ahmed Fanakati1282, Lu Shih-jung1285, Senge1291, Bayan1340, Toghta1356).
Et stort problem under mongoldynastiet var knyttet tilden gamle embedsmannseksamen. Denne var en bærebjelke for kinesisk forvaltning helt sidenTang-dynastiets dager. Mongolene hadde innført et eget slikt system i1237/1238 etter råd fraYelü Chutsai, men avskaffet det igjen nesten med det samme. Det ble ikke gjeninnført igjen før i1315 av keiserAyurparibatra. Nord- og sørkineserne ble imidlertid holdt nede, slik at de endte opp med bare 30 % av stillingene. Og selve prøvene var for en parodi å regne sammenlignet med tidligere tiders krav.
Belteplakett med dragemotif fra Yuán-tiden
Som i andre epoker der Kina ble regjert av fremmede makthavere, innebar også Yuán-styret et større kulturelt mangfold. Blant de viktigere kulturelle nyvinninger kan nevnes utviklingen av kinesisk drama og kinesisk romanlitteratur, og en tiltagende bruk av kinesisk dagligtale også skriftlig. Det mongolske storriket innebar en blomstrende øst-vest-handel og en del kulturell utveksling. Vestlige musikkinstrumenter beriket kinesisk musikk.
I denne perioden gikk mange kinesere over tilislam i landets nordvestlige og sørvestlige hjørner.Nestorianisme ogkatolisisme nøt godt av en toleranseperiode.Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelletaoisme ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet dekonfusianske styringsskikker og embedsmannseksamener som kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser.
Det ble gjort store fremskritt innen områdene reiselitteratur, kartografi, geografi og naturvitenskapelig dannelse. Visse viktige kinesiske innovasjoner, som trykketeknikker,porselensproduksjon, spillkort og medisinske håndbøker ble introdusert i Europa, mens fremstilling av tynt glass ogcloisonné ble populært i Kina.
Det beste porselenet ble – likesom iSòng-dynastiet – produsert iJingdezhen-området og andre steder i Sør-Kina. Den høye kvalitet som den keiserlige porselen fra Jingdezhen oppnådde, har også sammenheng med mongolenes mistillit til kinesiske lærde. I stedet for å engasjere dem i sentrale embeder, ble de gjerne satt til manuelt arbeid. De mest intelligente lærde ble antagelig bestraktet som de potensielt mest farlige. Det er derfor grunn til å tro at nettopp de beste hjerner og de dyktigste kalliografer havnet nettopp i porselensindustrien.
Siste del av Yuán-tiden var preget av stridigheter, uår og en boksende bitterhet blant kineserne mot de utenlandske herskere. Yuán-dynastiet var et av de kortere iKinas historie – det satt ved makten i bare ett århundre, fra1271 til1368. Som tiden gikk ble herskerne stadig mer påvirket av det kinesiske, og de mistet grepet om de andre mongolske land i Asia. Mens de ekte mongoler så på dem som alt for kinesiske, betraktet kineserne dem som for mongolske. Etterhvert mistet de grepet om makten. Det gjorde ikke saken bedre at herskerne ikke tok seg bryderiet med å lære seg det kinesiske språk, og var heller uinteressert i Kinas rike kultur. De senere Yuán-keiserne hersket stadig kortere, og deres styre var preget av intriger og rivalisering. De var også heller uinteressert i administrasjon.
KeiserYingzong regjerte i kun to år (1321 til1323); han ble styrtet ved et kupp iscenesatt av fem fyrster. De innsatte keiserTaidingdi, men etter en tid ble også han drept.
Fra midten av1300-tallet kom det til en rekke ødeleggende oversvømmelser etter at dikene rundtDen gule flod brast i1351. Mongolenes kansler Toghta lot da bygge en ny kanal sør forShandonghalvøya. Det lyktes i den forbindelsene kineserne for første gang å organisere en oppstand. Kort etter brøt det ut flere opprør i Sentral-Kina (1352), unter forskjellige anførere. Det viktigste opprøret ble ledet av gruppenDe røde turbaner. Mellom1355 og1368 bleZhu Yuánzhang mer og mer den naturlige anfører. Det var han som ble den første keiser av det påfølgendeMíng-dynastiet. I1368 kunne hans hær, ledet avHsü Ta, fordrive khanen Toghan Timur fra Běijīng. Slik kom mongolenes herredømme over Kina til sin avslutning.
Med mongolenes retrett til Mongolia opphørte Yuán-dynastiet som dynasti i Kina, men det fortsatte utenfor landets grenser. Det kalles gjerneDet nordlige Yuán av moderne historikere. Etter kinesisk politisk ortodoksi kunne det kun bestå et legitimt kinesisk rike, og dermed fornektet Yuán-dynastiet ogMíng-dynastiet hverandres legitimitet. Moderne kinersiske historikere anser stort settMíng-dynastiet som det mer rettmessige fra denne tid.
Kineserne kalte mongolene for «tartarer», ikke for «mongoler». Selv kalte de seg på sitt eget språk for «mongghol». En kinesisk hær rykket inn i 1380, og i 1388 vant den en avgjørende seier. Omkring 70 000 mongoler ble tatt til fange, og palassetKarakorum (mongolenes regjeringssete) ble tilintetgjort. Åtte år etter invasjonen overtokYesüder den mongolske trone. Han var en etterkommer etterArigh Bugha. Etter å ha ledet mongolene gjennom turbulente tider overlot han så tronen til etterkommere avKublai Khan.
Timothy Brook:The Troubled Empire: China in the Yuan and Ming Dynasties, Belknap Press of Harvard University Press, 2010,ISBN 978-0674046023
Chan Hok-lam og W.T. de Bary:Yuan Thought: Chinese Thought and Religion Under the Mongols, New York: Columbia University Press, 1982.ISBN 978-0231053242.
Arthur Cotterell:The Imperial Capitals of China – An Inside View of the Celestial Empire. Pimlico, London 2007,ISBN 978-1-84595-009-5.
Herbert Franke:Geld und Wirtschaft in China unter der Mongolen-Herrschaft, 1949
