Referanseløs: Denne artikkelen inneholder enliste over kilder, litteratur ellereksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikkeverifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebasertereferanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Lenge førmennesker kom til Yellowstone, var det et enormtvulkanutbrudd som førte til at massive mengderaske dekket det vestligeUSA, mye avMidtvesten, nordligeMexico og noe avstillehavskysten. Utbruddet var flere ganger så stort som det vedMount St. Helens i1980, og resulterte i en enormkaldera som er 70 km langt og 30 km bred, som ligger over et enormtmagmakammer (seYellowstone-vulkanen). Yellowstone har hatt tre store utbrudd de siste 2,2 millionerårene, den siste av disse for 640 000 år siden. Disse utbruddene er de største på jorda innen denne tidsrammen, og førte til drastiske klimaendringer.
Parken er navngitt etter de gule steinene sett iYellowstones Grand Canyon – en dyp flenge i Yellowstone-platået som ble formet av oversvømmelser i tidligereistider og fra elveerosjon fraYellowstone River.
Parkens menneskelige historie daterer seg 12 000 år tilbake. Den var kjent av de innfødte som «Mitzi-a-dazi», som betyr «De gule steiners elv», på grunn av dejernholdige gule steinene i Yellowstones Grand Canyon (mange tror feilaktig at gulfargen kommer frasvovel).
Indianerne som levde i Yellowstone-området utnyttet også de store kvanta avobsidian i parken til å lage verktøy og våpen. Faktisk har pilspisser laget av obsidian fra Yellowstone blitt funnet så langt borte som iMississippi-dalen, noe som indikerer at obsidian-handel mellom Yellowstone-indianere og stammer lenger øst har eksistert.
I1806 forlotJohn ColterLewis og Clark-ekspedisjonen til fordel for ei gruppe pelsjegere, og var trolig den første ikke-indianer til å komme til Yellowstone og få kontakt med indianerne der. Etter å ha overlevd sår han fikk i kamper mot stammeneAbsarokee ogBlackfoot, fortalte han om et sted av «ild og svovel», men dette ble feid bort som et delirium. Dette antatte fantasistedet fikk kallenavnet «Colters helvete».
FjellmannenJim Bridger kom i1857 tilbake fra en ekspedisjon i parkens område og rapporterte om kokende kilder, sprutende vann, et fjell av glass og gul stein. Dette ble ignorert av de fleste, fordi Bridger var kjent for å ha god fantasi. Hans historier interesserte likevel utforskeren og geologenFerdinand Vandeveer Hayden som i1859 startet en to-årig undersøkelse av den øvreMissouri River-regionen sammen medW.F. Raynolds fraU.S. Army. De nådde utkanten av Yellowstone, men kunne ikke gå videre på grunn av massivt snøfall. Den følgendeborgerkrigen stanset alle forsøk på å utforske området, og det gikk 11 år før Hayden igjen kunne dra til Yellowstone.
Nordporten til Yellowstone nasjonalpark vedGardiner,Montana, som sier «For the Benefit and Enjoyment of the People» («For folkets nytte og fornøyelse»).
I1871 ledet Hayden en andre større ekspedisjon, nå regjeringsstøttet, til Yellowstone-regionen. Han skrev en sammensatt rapport, som inkluderte store fotografier gjort avWilliam Henry Jackson og malerier avThomas Moran. Denne rapporten overbevisteKongressen til å trekke regionen fra offentlig auksjon.1. mars1872, underskrev presidentUlysses S. Grant et dokument som opprettet Yellowstone nasjonalpark.
Langford arbeidet siden i fem år uten betaling som den første direktøren, og ble etterfulgt av flere andre bestyrere (som arbeidet med minimal lønn). Langford ble etterfulgt avPhiletus Norris, som meldte seg frivillig til stillingen, etter å ha reist gjennom Yellowstone og opplevd parkens problemer selv. Under hans styre begynte endelig Kongressen å gi lønn til direktøren, og penger til å styre parken. Han brukte disse pengene til å utvide tilgjengeligheten og videre utforske parken. Norris ansatte ogsåHarry Yount (kalt «Rocky Mountain Harry») for å stoppe krypskyting og vandalisme i parken. I dag regnes Yount som den aller første parkvokteren.
Tre direktører fulgte, men ingen av disse klarte å sette en effektiv stopper for ødeleggingen av Yellowstones naturlige ressurser.
Dette fortsatte inntil1886, da Hæren ble gitt ansvaret for driften av parken (seFort Yellowstone). Hæren forvaltet parken fram til1916, da ansvaret ble overført tilNational Park Service.
Satellittbilder av Yellowstone (med politiske grenser inntegnet) fra sommeren1988, da parken ble herjet av skogbranner
Sommeren1988 var svært tørr, og en serieskogbranner starta avlyn begynte å herje. Tusener av brannmenn ble satt inn for å redde menneskelagde strukturer fra flammene, men – kontroversielt nok – ble få ressurses satt inn på å stoppe skogbrannene fullstendig. Økologer argumenterte for dette ved å si at brannene er del av Yellowstonesøkosystem, og at om man stopper skogbrannene, vil resultatet ble en syk og igjengrodd skog. Relativt fåstore dyr i parken ble drept av brannene, og etter brannene har nytt liv begynt å spire. Brannene gjorde også at interessantearkeologiske og geologiske områder som tidligere var ukjente ble oppdaget og katalogisert av viteskapsmenn. National Park Service pleier nå å tenne på mindre, kontrollerte branner, for å hindre nye opphopninger av brennbart materiale som i 1988.
Det nordamerikanske kontinentskillet går diagonalt gjennom den sørvestlige delen av parken. Skillet er entopografisk linje som er grensa mellom hvor vannet drenerer tilStillehavet og hvor det drenerer tilAtlanterhavet (en tredel av parken drenerer til Stillehavet).
Kontinentskillet går gjennom Yellowstone
For eksempel harYellowstone River ogSnake River utspring i nærheten av hverandre, men de løper i hver sin retning fra kontinentskillet – Snake River på vestsiden, Yellowstone River på østsiden. Resultatet er at Snake River ender opp i Stillehavet, mens Yellowstone River går til Atlanterhavet (viaMexicogolfen).
Hovedseverdigheten ved Yellowstone-parken erYellowstone-kalderaen; en veldig storkaldera nesten helt dekket av vulkanske rester, og måler 50×60 km. Inne i denne kalderaen ligger det meste avYellowstone Lake, som er den største høytliggende innsjøen iNord-Amerika.
Sør i parken, litt nord for Lake Yellowstone, ligger Upper Geysir Basin, og Old Faithful, samt Old Faithful Inn. Old Faithful er parkens mest kjente geysir, og den største turistattraksjonen. Geysiren kan sprute over 30 m. Det er ikke så veldig høyt, men det spesielle er at den får et nytt utbrudd hvert 72. minutt.
Old Faithful Inn er en av verdens mest verneverdige bygninger. Den originale bygningen er av 100 % tre, bortsett fra steinpeisen (som har åtte fyringssteder). I dag er det foruten overnattingsmuligheter, også souvernirbutikk, restaurant, bad og kiosk i huset. Det er også bygd på en nyere, mer moderne del.
Klimaet i Yellowstone er i stor grad påvirket av høyden over havet, hvor de lavereliggende områdene generelt er varmere året rundt. Den høyeste temperaturen som er målt var 37 ℃ i 1936, mens den laveste målte temperaturen var −54 ℃ i 1933. I sommermånedene fra juni til tidlig i september ligger høyeste dagtemperatur vanligvis rundt 20–25 ℃, mens nattetemperaturen kan gå under frysepunktet, spesielt i høyereliggende områder. Sommerstid er det ofte en del tordenvær på ettermiddagene. Vår- og høsttemperaturen varierer gjerne i området 0–20 ℃, med kalde netter vanligvis mellom −5 og −20 ℃. Vinteren i Yellowstone er svært kald, med høyeste temperatur vanligvis mellom −20 og −5 ℃, og nattetemperatur under −20 ℃.
Nedbørsmengdene i Yellowstone er svært variable, og kan være mellom 380 mm/år i nærheten av Mammoth Hot Springs og 2 000 mm/år i de sørvestlige deler av parken. Nedbøren kan komme som snø i alle årets måneder, med gjennomsnittsmengder varierende fra 380 cm/år rundt Yellowstone Lake til omtrent dobbelt så mye i høyereliggende områder.
Det er sjeldentornadoer i Yellowstone, men 21. juli 1987 slo den kraftigste tornadoen som noen gang er registrert i Wyoming ned i Teton Wilderness i Bridger-Teton National Forest, og traff Yellowstone nasjonalpark. Tornadoen ble klassifisert som en F4, med vindhastigheter anslått til mellom 333 og 418 km/t. Tornadoen forårsaket store ødeleggelser i et område som var 1,6–3,2 km bred og 38 km lang, og blåste ned 61 km² med voksen furuskog.
