«Yak» omdirigeres hit. For kjempen i thaimytologi, sePhu yak.
Jak (Bos mutus) er et stortoksedyr ikvegfamilien og inngår i slektenBos. Den ville formen kallesvilljak, mens dendomestiserte formen kallestamjak(B. grunniens). Ingen andre underarter anerkjennes.[1]
Villjak er ensårbar art med en nedadgående populasjonstrend.[2] I 2016 regnet man med at populasjonen av villjak besto av færre enn 10 000 individer,[2] mens det finnes omkring12 millioner tamjak.[1]
Den norske betegnelsenjak følger av denfranske benevnelsenyak, som nevnes første gang i 1791.[3] Den franske benevnelsen følger av dettibetanske begrepetg-yag, som egentlig betyrokse og refererer til hannen.[3] Kua kallesdri ellernak på tibetansk.
Villjak blir betydelig større enn tamjak, og arten har utpregetkjønnspreg. En villoksen veier normalt 535–1 000 kg, og kua 300–350 kg. Oksen har en skulderhøyde på rundt 170–200 cm, mens kua blir cirka 137–156 cm. Halen måler typisk cirka 60 cm. Begge kjønn bærerhorn, men oksens hornutrustning blir betydelig større enn kuas. De kan bli opp mot 95 cm lange, mens kuas typisk måler cirka 51 cm og er mye tynnere.[1]
Kroppen måler 306–385 cm og er massiv.[1] Oksen har utpreget skulderpukkel. Hodet er bredt og bæres lavt. Et karaktertrekk er den grå-hvite behåringen rundt mulen på villjak, noe tamjak mangler. Lemmene er korte og klovene brede.Pelsen er ullen og isolerende, lang og ekstremt ragget langs den nedre delen av flankene og i buken. Fargen er normalt mørk gråbrun, nær gråsvart, men det finnes enkelte (om enn svært sjeldne) gyllene individer. Halen er fullt behåret og ragget, nærmest bustet.[1]
Villjak opptrer naturlig iKina ogNord-India.[1] Den er regionalt utryddet iBhutan ogNepal.[1] Arten ferdes i grupper på 10–200 dyr, som består av kuer og deres avkom (kalver og ungdyr).[1] Oksene er enten solitære eller de opptrer i «ungkarsgrupper» på inntil 12 individer.
Arten opptrer på alpint sletteland og alpine stepper i rullende fjellterreng påTibetplatået, som regel i høyder omkring 3 000–5 500 moh.[1] Dietten består avgress ogknoller, men fordi tilgangen på mat er beskjeden i disse orådene, må dyra ferdes langt for å tilfredsstille næringsbehovet. Det hender derfor at de dyra trekker ned til høyder der det finnesmoser ogsumpvegetasjon som kan utnyttes.[1]Predasjon fraulv(Canis lupus) forekommer.
Brunsten skjer iseptember. Oksene konkurrerer da voldsomt om retten til å pare seg. De ville kuene parer seg bare annethvert år. Hun går drektig i cirka 258 dager, hvoretter hun nedkommer med én enkelt kalv. Kalven avvennes etter cirka ett år og blir kjønnsmoden når den blir cirka seks år gammel.[1] Villjak parer seg jevnlig med tamjak i utbredelsesområdene.[1]
Domestiseringen av jak skjedde for cirka 3 000 år siden.[1] Tamjak blir betydelig mindre enn villjak. Den har kjønnspreg, men det er ikke på lang nær like utpreget. Dyra har kortere lemmer, bredere klover, spedere horn og en mer variert utfarget pels enn sine ville slektninger. Tamjak mangler dessuten den grå-hvite behåringen rundt mulen.[1]
Tamjak har en kroppslengde på cirka 145–218 cm.[1] Oksen veier normalt 197–593 kg, mens kua typisk veier rundt 230 kg. Oksens skulderhøyde måler cirka 106–129 cm, mens kuas ligger på cirka 112 cm. Halen blir cirka 60 cm lang. Oksen har imidlertid store horn, som kan måle opp mot 95 cm, mens kuas typisk måler cirka 51 cm.[1]
Tamjak erhusdyr, som spesielt holdes av lokalbefolkningen på grunn av den næringsrikemelka, men også for pelsen, som det lages klær av. Jak-kveg egner seg dessuten som arbeidsdyr, for eksempel som ridedyr eller til å pløying og/eller kløving.[1]
Man regner med omkring 12 millioner tamjak, hvorav cirka 94 % befinner seg i Kina.[1] Omkring 15 % av tamjak-bestanden erhybrider, enten medstorfe(B. taurus) ellerzebu(B. indicus).[1]
Tamkuer kan pare seg årlig og nedkomme med mer enn én kalv, ellers er denne atferden lik villjak.[1]
^abcdefghijklmnopqrstuvJosé R. Castelló (2016) Princeton Field Guides –Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives (Vol 104). s. 636–639. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016.ISBN 978-0-691-16717-6
^Grubb, P. 2005. Artiodactyla. In: D.E. Wilson & D.M. Reeder (ed.), Mammal Species of the World. A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed), pp. 637-722. Johns Hopkins University Press, Baltimore, USA.ISBN 9780801882210
^Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny.Molecular phylogenetics and evolution,133, 256-262. doi:10.1016/j.ympev.2018.12.015
