Xia-dynastiet ((kinesisk: 夏朝;pinyin:Xià Cháo;Wade–Giles:Hsia-Ch'ao; ca. 2033–1562 f.Kr.) er det første dynastiet beskrevet ikinesiskehistorieskrifter, som gir fortegnelser over 17 konger gjennom 14 generasjoner. Den epoken som beskrives iSanhuangwudi-legendene går forut for Xia-dynastiet, og den epoken som følger etter Xia-dynastiet kallesShang-dynastiet.
Før utgravningene av de tidlige bronsealderfeltene vedYinxi "(Yin-gravene)" nær Anyang iHenan-provinsen mellom1928 og1937, var det vanskelig å skifte mellom myte og realitet hva angikk Xia-dynastiets historiske eksistens. Men etter disse utgravningene ble historisiteten bestyrket. Fornyede utgravninger i samme område på 1960- og 1970-tallet avdekket mer: bosettinger, bronseredskaper og gravkamre som ytterligere bekreftet at det hadde eksistert en sivilisasjon på de steder som de gamle kinesiske tekstene hadde angitt. Det minste man kan si er at Xia-periodene markerer en overgangssivilisasjon mellom de sen-neolittiske kulturer og de typiske kinesiske bysivilisasjoner som kjennes fra Shang-dynastiets tid.
Følger man beskrivelsene fra gamle tekster, utstrakk Xia-området seg i øst omtrent til der de tre moderne provinseneHenan,Hebei ogShandong møtes, i sør ned tilHubei, i vest til den sørlige delen av Henan og i nord til Hebei. Det var konsentrert omHuang He-flodens midtre løp, og strakk seg tidvis helt sør tilYangtze. Hovedsetet skiftet stadig, men utgravningsfeltet Yangxi ved Anyang må ha vært av særlig betydning.
På Xia-tiden ble det allerede drevet et intensivt landbruk. Ifølge sagnene ble det allerede brygget alkoholholdige drikker. For å øke produktiviteten i landbruket ble de første kalendrene utviklet. Man drev også med kvegdrift, og skal ha lagt særlig vekt på oppdrett av hester. Det var antagelig allerede en differensiering av håndverksyrkene med tanke på leire- og bronsebearbeidelse.
Xia-dynastiet ble et arvekongedømme, som ble sagt å nedstamme fra den legendariskegule keisers tid. Deretter dominerte en familie eller klan den tidlige sivilisasjonen. Det ble utviklet et regjeringsapparat og et rettsvesen. De første kinesiske rettsregler oppstod. I den marxistiske historieskrivning som fremdeles dominerer iFolkerepublikken Kina betraktes Xia-dynastiet som et slavesamfunn.
Dokumenter fra yngre tid gir et riss av Xia-tidens begivenheter som nok blander historisitet med sagn. Ifølge disse tekstene ble Xia-dynastiet grunnlagt av kongYu den store. Før hans tid ble ikke kongeverdigheten overlevert dynastisk. Den nye konge ble nominert av den gamle, og deretter approbert av stammefolkene. Yu hadde vunnet den gamle kong Shuns og stammenes gunst ved sin innsats mot elven Huang Hes oversvømmelser. Men etter Yus død lot imidlertid hans sønnQi seg utrope til konge, og tilsidesatte dermed det gamle anbefalelsessystemet. Dette ble møtt med motstand fra stammene, men Qǐ slo den ned med militærmakt. Deretter sammenkalte han høvdingene for å få dem til å bekrefte hans nye dynastiske system.
Etter Qis død ble hans sønnTài Kāng konge. Men ettersom Tài Kāng levde et utsvevende liv og forsømte statens anliggender, gjorde hans fem brødre ham rangen stridig. Til slutt klarte broren,Zhòng Kāng, å vinne kongstittelen for seg. (Noen kilder vil at Zhòng Kāng var en av Tài Kāngs sønner.) Men broderfeiden hadde svekket huset Xia, slik at en opprører kunne tilrive seg makten fra Zhòng Kāngs sønnXiāng. Det var først Xiāngs sønn,Shǎo Kāng, som klarte å slå ned opprøret og gjenopprette dynastiet. Shǎo Kāngs sønn,Zhù, klarte å styrke dynastiet.
Mot slutten, fra kongKǒng Jiǎs dager, ble dynastiet igjen svekket som følge av indre splid. Den siste Xia-kongen,Jié, beskrives som særlig brutal og korrupt. Men dermed tapte han også folkets og stammenes lojalitet, slik atTāng, høvdingen for Shang-stammen i øst, klarte å gjennomføre et opprør som tok slutt på Xia-dynastiet. Ennå i dag forbinder kineserne navnetJié med maktmisbruk og tyranni.
A.F.P. Hulsewé: «China im Altertum«, i:Propyläen Weltgeschichte. Bind 2: Hochkulturen des mittleren und östlichen Asiens. Frankfurt/Main: Ullstein, 1962, S. 477-571.
