Raimund Leopold (1783–1783) Karl Thomas Mozart (1784–1858) Johann Thomas Leopold (1786–1786) Theresia Constanzia (1787–1788) Anna Maria (1789–1789) Franz Xaver Wolfgang (1791–1844)
Mozart var sønn avLeopold Mozart ogAnna Maria Mozart, og ble født iSalzburg som var en del avfyrstbispedømmet med samme navn (Erzfürstbistum Salzburg) innenDet tysk-romerske rike. Faren var fraAugsburg (idagBayern) og moren var opprinnelig fra Salzburg. Selv om Mozart i dag gjerne først og fremst kalles for en østerriksk komponist, basert på moderne grenser, betraktet han seg selv snarere som tysk.
Wolfgang ble døpt dagen etter sin fødsel, 28. januar, iSalzburgs domkirke (St. Rupertskatedralen). Han fikk navnetJoannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart etter sin bestefar på morssiden og etter fødedagenshelgenJohannes Chrysostomos. Senere forkortet farenWolfgangus tilWolfgang, oversatteTheophilus tilAmadeus (Guds kjære), og kuttet utJohannes Chrysostomus. Mozart gjorde ofte små forandringer på navnet sitt for moro skyld, særlig mellomnavnet. Han brukte sjelden det kjenteAmadeus, som brukes oftest i dag, og foretrakk denfranske utgaven,Amadé ellerAmadè. Han brukte også noen ganger detitalienskeAmadeo og dettyskeGottlieb, i tillegg til at han noen ganger stavet navnet sitt baklengs. Av de syv barna foreldrene fikk, var det bare han og storesøsteren Nannerl som vokste opp. Som spedbarn fikk de vann i stedet for melk, så den høye dødeligheten er ikke å undres over.[9]
Wolfgang var etvidunderbarn fraen musikalsk familie, og begynte å komponere i en alder av fem. Han var også svært opptatt avmatematikk, og da krittet han til stoler og bord, gulv og vegger medtall.[10] Hans far,Leopold Mozart, var en velkjentfiolinlærer og komponist. Han var også en streng far som utnyttet sønnen ved å vise ham fram som vidunderbarn vedEuropas hoff. Hans søster,Maria Anna, med kallenavnetNannerl, var en talentfull pianist, og spilte gjerne sammen med Wolfgang på deres turneer. Mozart skrev sin første symfoni da han var kun 8 år gammel. En gang Wolfgang ble syk, uttrykte faren mer bekymring over tap av inntekt enn over Mozart selv. Kaldt vær og konstant reising kan ha bidratt til hans senere sykdom. IParis fikk faren det råd å la barna beskyttes motkopper ved bruk av variolasjon, en metode men han avfeide det som noe han overlot i Guds hender. IMähren fikk barna kopper, og Mozart var blind i ni dager etterpå.[11]
Familien Mozarts reiserute 1763–1766. Sort linje viser turen tilLondon 1763–64, Rød linje viser hjemreisen tilSalzburg 1765–66
I sine yngre år foretok Mozart mange reiser i Europa, først med framvisning i1762 ved kurfyrsten avBayerns hoff iMünchen, og senere samme år ved keiserhoffet i Wien. Etter dette dro han sammen med faren på en lang konsertturné (tre og et halv år), hvor han blant annet var innom hoff iMünchen,Mannheim,Paris,London,Haag, i Paris igjen, og hjem igjen viaZürich,Donaueschingen ogMünchen igjen.
De dro tilWien igjen i slutten av1767 og ble der til desember1768. Etter ett år iSalzburg, ble det tre turer tilItalia (desember1769–mars1771; august – desember1771; og oktober1772–mars1773). På den første av disse tre turene ble han tatt opp i det berømteAccademia Filarmonica di Bologna.Påsken1770 tilbrakte han og faren iRoma, og overvar da fremføringen avGregorio AllegrisMiserere.Pavens kapell voktet strengt på notene til dette stykket; straffen for å ta med seg noter eller vise dem til utenforstående, var faktiskbannlysing. Mozart skrev likevel det åttestemte stykket ned etter hukommelsen, gikk for å høre det igjen dagen etter med notatene gjemt i hatten, og rettet på feilene. Dette ble snart kjent, og fru Mozart ble svært bekymret for sin sønnsfrelse når han hadde begått en sliksynd, men paven gjorde aldri noe med saken.[12]
I september1777 turnerte han iEuropa, kun fulgt av sin mor, og var innom byeneMünchen,Mannheim ogParis (hvor hans mor døde). I1781 slo han seg ned iWien, og4. august1782 giftet han seg medConstanze Weber mot sin fars vilje. Denirske sangeren Michael Kelly[13] som ble venn med Mozart, beskrev ham slik: «Han var en uvanlig liten mann, meget tynn og blek, men masse blondt hår, som han var stolt av. Han gav meg en hjertelig invitasjon til sitt hjem, og jeg tilbrakte en stor del av min tid der. Han mottok meg alltid vennlig og gjestfritt. Han var uvanlig glad i punsj, og drakk veldige slurker av denne drikk. Han var også glad ibiljard og hadde et utmerket biljardbord i huset. Mangt et spill har jeg spilt med ham, men jeg tapte alltid. Han ga søndagskonserter, og jeg gikk ikke glipp av en eneste. Han var meget snill og alltid imøtekommende, men gjorde noen den minste støy mens han spilte, stoppet han straks.»[14]
På reisene sine møtte Mozart en rekke musikere, og han kjente til verkene til andre store komponister (blant demGeorg Friedrich Händel ogJoseph Haydn). Også andre enn musikere tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Han ble så betatt av lyden skapt avBenjamin Franklins «glassharmonika» at han komponerte flere stykker for det.
Mozart var født og oppdrattkatolsk og han forble medlem av kirken hele livet. Foreldrene Leopold og Anna Maria Mozart holdt strengt på de kirkelige skikkene og lydighet overfor de kirkelig pålegg.[15] De oppmuntret tilbønn,faste, ærbødighet overforhelgenene, gikk regelmessig tilmesse og hyppigeskriftemål.[16]
Mozart blefrimurer i 1784 og forble et aktivt medlem av sin losje «Zur Wohltätigkeit» («For veldedighet») resten av livet. Valget fulgte under innflytelse av sin venn, baron Otto Heinrich von Gemmingen-Hornberg og Mozarts interesse for losjen var på bakgrunn av «den felles hengivenhet til katolske tradisjoner».[17] Mozart deltok også i møtene til losjen «Zur wahren Eintracht» («den sanne harmoni»), som ble ledet av naturalistenIgnaz von Born. Dette var den største og mest aristokratiske losjen i Wien, og Mozarts besøk i denne losjen er bevart i losjens møteprotokoller.[18]
Gjennom en reform den 11. desember 1785 (Freimaurerpatent) ble «Zur wahren Eintracht» slått sammen med to andre losjer, og Mozart kom deretter til å tilhøre losjen «Zur Neugekrönten Hoffnung» («det nye kronede håp»).[19]
På Mozarts tid bestod frimureriet av to hovedretninger, der noen hovedsakelig var opptatte av mystikk og okkultisme, mens andre var mer engasjerte iopplysningstidens idealer omhumanisme ognaturvitenskap. Det er blitt hevdet at Mozart tilhørte den siste retningen.[20] Enkelte er også tilbøyelige til å identifisere denne fraksjonen medIlluminatus-ordenen,[21] ved å påpeke at Mozart var en nær venn av dens grunnleggerAdam Weishaupt.[21]
Selv om kirkens motstand mot frimureriet skulle være kjent i Østerrike i løpet av Mozarts liv, synes det tydelig at han selv ikke så noe motsetning å være medlem begge steder.[23]
Mozart hadde på mange måter et vanskelig liv. Ofte fikk han ikke betaling for sitt arbeid, og det han fikk, sløste han ofte bort med sin ekstravagante livsstil. Han og Constanze hadde seks barn; bare to vokste opp. Hans barn var:
Raimund Leopold (17. juni 1783–19. august 1783) som døde avdysenteri på spedbarnshjemmet der foreldrene hadde plassert ham.
Karl Thomas (21. september 1784–31. oktober 1858)
Johann Thomas Leopold (18. oktober 1786–15. november 1786)
Theresia Constanzia Adelheid Friedricke Maria Anna (27. desember 1787–29. juli 1788)
Ingen av dem, verken Karl Thomas (1784–1858) eller Franz Xaver Wolfgang (1791–1844) giftet seg eller fikk barn. Historikerne vet lite om helsen til Mozart det siste året.
Mozart tilbragte sine siste år i Wien. Der kan en av leilighetene han bodde i ennå besøkes. Den ligger i Domgasse 5 bakStefansdomen. I dette huset komponerte MozartFigaros bryllup i 1786. Selv om han ikke var så populær i Wien som han engang hadde vært, fortsatte han å få betydelige oppdrag fra andre deler av Europa, særligPraha.
Minnesmerket over Mozart på St. Marx-kirkegården i Wien
Mozart døde på grunn av sin livsførsel som en lite bemidlet mann, men begravelsen ble ivaretatt av hans venn og støttespillerGottfried van Swieten. Begravelsen fant sted i Stefansdomen, og i tråd med den tids skikk, ble han gravlagt i en vanlig grav på St. Marx-kirkegården i Wien.[26] I dag vet man ikke nøyaktig hvor denne graven er, men det er satt opp et minnesmerke på kirkegården. Flere av brevene hans er bevart, men de viser ikke at han var fattig, snarere at han alltid brukte mer enn han tjente. Han ble gravlagt i en "fellesgrav", noe som har ført til at man har trodd at Mozart ble gravlagt i en fattiggrav. "Fellesgrav" er en betegnelse på en grav som tilhører en borger som ikke tilhøreraristokratiet. Det var en individuell grav, ikke en fellesgrav, men etter ti år hadde byen rett til å grave den opp og bruke den til en senere begravelse. Aristokratiets graver ble spart for slik behandling. En annen grunn til at Mozart ble gravlagt på denne måten, i tillegg til skikken i Wien, var Mozarts forakt for komplekse begravelser og ritualer han så på som "overtroisk".[27]
Han levde bare i 35 år, men var enormt produktiv fra tidlig barndom til sin død.
I1809 giftet Constanze seg med den danske diplomatenGeorg Nikolaus von Nissen (1761–1826), som var meget begeistret for Mozart. Han redigerte bort vulgære passasjer fra mange av komponistens brev, og skrev en Mozart-biografi.
Mozart etterlot seg store mengder musikk innen så å si samtlige genre. Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye eller eksisterende musikalske former ennJoseph Haydn ogBeethovens, er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister. Alle Mozarts verker er katalogisert av østerrikerenLudwig Ritter von Köchel, nummerert medKöchelnummer (KV).
Mozarts rekke av komposisjoner innledes med fem korte stykker for solo piano. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv eller av hans søster, som også var en god pianist. I sine første år komponerte han for det meste variasjonsverk og enkeltstående, kortere stykker. Han begynte ikke å skrivesonater før han i1774 dro tilMünchen, der han komponerte sine seks første av totalt atten verk i genren.
Hans første forsøk på pianokonserter er fire verker datert1767, selv om disse kun er arrangementer av en rekke andre komponisters arbeider. Senere arrangerte han også tre klavérsonater avJohann Christian Bach. Mozarts første selvstendige verk er konserten i D-dur, KV 175, og konsert nr. 9 iEss-dur, KV 271, regnes som hans første mesterverk i genren. Konserten ble tilegnet «Mademoiselle Jeunehomme», hvis identitet er ukjent.
Særlig produktive var årene i Wien. Mozarts omdømme som pianovirtuos motiverte ham til stadig nye tilskudd til genren, og mellom1782 og1786 skrev han femten av de sytten konsertene han kom til å komponere i løpet av sine ti år i byen. De siste årene var mindre produktive, og avstedkom bare to konserter, hvorav den siste, komponert i hans siste leveår, bruker «Kom mai, du skjønne, milde» som tema i siste sats.
Mozart er den første betydningsfulle komponisten i denne sjangeren. Han ga den en symfonisk dimensjon, og gav soloinstrumentet et langt mer utviklet tilsnitt enn hva for eksempel hans forgjengerJoseph Haydn hadde gjort.
Det finnes også en konsert for to piano i Ess-dur, KV 365, og en konsert for tre piano i F-dur, KV 242, den såkalte «Lodron»-konserten, komponert til grevinne Maria Antonia Lodron og hennes døtre. Det er åpenbart at ferdighetene var noe ujevnt fordelt blant det kvinnelige trekløver, da pianoets tredjestemme sammenlignet med de to første er svært beskjeden og overkommelig. Mozart arrangerte da også konserten for kun to piano.
Svært sentralt i Mozarts kammermusikkproduksjon står de 23strykekvartettene. Hans første forsøk stammer fra 14-årsalderen, og de kommende år så flere tilnærminger til denne formen, blant annet kvartettene KV 168-173. Man finner også de tre divertimentiene KV 136-138, men disse er mer som ouverturer i italiensk stil å regne, tresatsige i formen hurtig-langsom-hurtig, og spilles i dag som oftest for strykeorkester.
Mozarts høydepunkt i genren nås med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom1782 og1785. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. Etter dette fulgte kun fire kvartetter,Hoffmeister-kvartetten, tilegnet vennen og forleggerenFranz Anton Hoffmeister, og de trePreussen-kvartettene, K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen,Fredrik Wilhelm II. Kongen selv spiltecello, og verkene har tildels betydelige cellostemmer.
Blant de i forhold fåtalligestrykekvintettene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, må særlig nevnes kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. og i C-dur KV 515. I kvintettgenren må ikke glemmes hans vidunderlige kvintett i A-dur forklarinett ogstrykekvartett, ei heller hans kvintett forpiano,obo,klarinett,valthorn ogfagott i Ess-dur, KV 452, et verk Mozart regnet blant sine aller beste. Beethoven var klart inspirert av dette da han noen år senere skrev sitt verk i samme toneart for samme besetning.
Blant øvrige komposisjoner er verdt å nevne de seks fullførte trioene forpiano,fiolin ogcello, de to kvartettene som i tillegg til nevnte besetning også inkludererbratsj, og trioen forpiano,klarinett ogbratsj. Blant betydningsfulle verker for strykere må nevnes de to duettene forfiolin ogbratsj, ogstryketrioen forfiolin,bratsj ogcello, udiskutabelt et av Mozarts beste verker.
Selv om de er overraskende lite spilt, må også de utalligesonatene forpiano ogfiolin nevnes. De første ble komponert vinteren 1763-1764, og ble utgitt som sonater forcembalo med valgfri fiolinstemme i Paris i 1764. De første mesterverkene skriver seg fra Mannheim og Paris i 1778. Den mest berømte, den inderlige og sørgmodige sonaten i e-moll KV 304 skriver seg fra perioden rundt hans mors død i Paris, selv om man selvsagt ikke uten videre kan knytte disse hendelsene sammen. Senere fulgte en rekke mesterverker av svært høy kvalitet, kronet med den sublime sonaten i A-dur KV 526, som også ble hans siste.
Det finnes også et utall andre verker for diverse kombinasjoner; man henvises til en grundig verkliste for oversikt over disse.
Instrumentalverkene omfatter fleredivertimenti,nocturner,serenader,cassazioni,marsjer ogdanser, i tillegg tilsymfoniene. Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidligedivertimenti K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere.
SerenadenGran Partita K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrenemenuett (mer enn hundre),contredanse ogallemande (ellerteitsch ellerländler. Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil.Allemandes (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blantcontredansene, hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler påprogrammusikk, f.eks.Il Temporale K535,La Bataille K600 ogCanarino K602.
Man tilskriver som regel Mozart 41 symfonier – selv om man vet at for eksempel nr. 3 ikke er Mozarts egen. I tillegg til finnes en rekke symfonier man ikke er sikre på. Han skrev ni symfonier i C-dur, hvorav Jupiter-symfonien er spesielt kjent, og fjorten D-dur-symfonier.[28]
Mozart symfoniske produksjon startet allerede i åtteårsalderen, med hans Symfoni nr 1 i Ess-dur, K16, og ble kronet sommeren 1788, da han i løpet av seks uker skrev sine tre siste symfonier, som i tillegg til å være blant hans beste verker overhodet også tilhører de beste i hele den symfoniske genre. Det første mesterverket er den lille G-mollsymfonien, allerede den 25. i rekken, komponert av den sytten år gamle Mozart i 1773. Man må spesielt nevne nr 29, nr 35, Haffnersymfonien, nr. 36,Linzsymfonien, nr 38Prahasymfonien, og, som nevnt, de tre siste.
Blant Mozarts verker for ett eller flere soloinstrumenter og orkester, finnes:
28 konserter for piano og orkester. Dette er inkludert de fem første konsertene, som er arrangementer av andre komponisters verk.
Én konsert for to piano og orkester.
Én konsert for tre piano.
Fem konserter for fiolin og orkester, som alle ble komponert i løpet av en halvårsperiode i 1777. Mozart skrev dem til seg selv, men etter at han viet sin utøvende karriere til pianoet er det ikke etterlatt noen fullførte verk for fiolin, bortsett fra
Fire konserter for horn og orkester. Konsertene er tilegnet østerrikeren Joseph Leutgeb, som også virket i Salzburg en periode. Selv på moderne ventilhorn er konsertene tildels svært vanskelige å mestre. Trolig har minst to andre konserter gått tapt.
Én konsert for to fioliner. Konserten har også betydelige solostemmer for obo og cello.
Én konsert for fløyte og harpe.
Én konsert for fløyte, blant de beste verkene som er skrevet for instrumentet, og
Én konsert for obo, som også kan spilles på fløyte.
Én konsert for fagott, men man tror at minst tre er gått tapt.
Én konsert for klarinett, Mozarts siste instrumentalkonsert, tilegnet hans vennAnton Stadler.
Det finnes også en Sinfonia Concertante for obo, klarinett, fagott og horn, men man er i tvil om ektheten til dette stykket.
Man vet også at en konsert for cello ble komponert (Mozart nevner den i et brev til sin far), men den er gått tapt, og visstnok også en tidlig konsert for trompet. Et kort fragment finnes for fiolin, bratsj, cello og orkester, samt utdrag fra en førstesats av en dobbelkonsert for fiolin og piano.
Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, somSonate da Chiesa for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom 1767 og 1780. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant demWaisenhaus-messen i c-moll (K139), endel verker iMissa Brevis-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 ogSpatzenmesse (K220)),Krönungsmesse (K317), denStore messe i C-moll (K427), hvor «Credo» ikke er fullført og «Agnus Dei» mangler helt. Mozarts aller siste verk errekviem i d-moll (K626), skrevet i1791, etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år. Mozart rakk bare å ferdigstille rundt to tredjedeler av messen, ogJoseph von Eybler ogFranz Xavier Süssmayr fullførte verket etter Mozarts død. Rekviemet ble oppført ved Haydns ogChopins begravelser, daNapoleons levninger ble plassert iInvalidedomen[29] og ved markeringen av Mozarts 100-års dødsdag iSalzburger Dom.
Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant demKyrie,Offertorii,Antiphonae ogMottetti (Exultate, Jubilate (K165), skrevet forkastratsanger).
I Mozarts sakrale musikk møtes gregorianske koralelementer og strikt kontrapunktikk, i tillegg til operaelementer. Stilistisk sammenfletting finnes i alle de sakrale verkene.
Også verker skrevet forfrimurerlosjen kan innordnes i sakralmusikken på grunn av sin liturgiske karakter. Eksempler erkantatenLaut Verkunde unsre Freude (K623) ogMaurerische Trauermusik (K477).
Mozarts vokalmusikk ble skrevet for sangere med en annen teknikk enn i senere tid, blant annetkastrat-sangere, altså mannlige sopraner. (Exultate, jubilate (K165), det mest kjente av Mozarts tidlige verker, ble skrevet for kastraten Rauzzini.)[30] I 1767 komponerte han sin førsteopera,Apollo et Hyacinthus (K38), et musikkdrama.
Figaros bryllup (Le nozze di Figaro) (1786, K492) er den første av Mozarts tre store operaer. Alle eropera buffa (selv omDon Giovanni inneholder tragiske scener). Mozart komponerte ogLorenzo da Ponte skrev librettoen til operaen som ble fullført etter noen ufullendte verker (Zaide (1779, K344),L'oca del Cairo (1783, K422)), og til det musikalske dramaetIl re pastore (1775, K208), samt komedienDer schauspieldirektor (1786, K486).
SkuespilletLe marriage de Figaro avPierre Beaumarchais ble knapt akseptert og fremført i Frankrike. Det skyldtes librettisten Da Pontes nedsettende fremstilling av «adelsnobben» i motsetning til arbeiderklassens arbeidsiver og pågangsmot. SyngespilletFigaros Bryllup tok utgangspunkt i skuespillet. I Østerrike ble Mozarts syngespill møtt med motgang fra det keiserlige hoff. Syngespillet ble uroppført iBurgtheater i Wien våren 1786 og ble en publikumssuksess.
Da Pontes librettotrilogi fortsatte medDon Giovanni (1787, K257) ogCosi fan tutte (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner.
Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet (Singspiel), vendte Mozart tilbake til denne genren, medBortførelsen fra Seraillet (1782, K384).
Mozarts siste syngespillTryllefløyten, ellerDie Zauberflöte (1791, K620) harEmanuel Schikaneder skrevet librettoen til. Den ble omarbeidet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppførelsen, men er idag blant Mozarts mest spilte verker.
Flere betydelige komponister har siden Mozarts levetid hatt svært stor respekt for ham.Beethoven fortalte sin elev Ries at han aldri vil klare å finne på en så god melodi som den i første sats av Mozarts 24. pianokonsert. Dessuten æret han Mozart ved å skrive variasjoner på flere av hans tema (blant annet fraTryllefløyten) og cadenzaer til flere av hans pianokonserter, som den 20. (K466).Peter Tsjajkovskij skrev sittMozartiana til hans ære, ogMahlers siste ord før han døde var «Mozart».
I årtiene etter Mozarts død forsøkte flere å utarbeide en oversikt over alle hans komposisjoner. Dette ble til sist oppnådd i 1862 av botanikeren, mineralogen og lærerenLudwig von Köchel. Köchels 551 sider tykke bok hadde tittelenChronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amadé Mozarts. Köchel er opphavet til K-forstavelen (eller KV-forstavelsen) foran numrene gitt til Mozarts verker, som tar plassen til det mer vanlige «opus».
Edvard Grieg regnet Mozart som sitt største musikalske forbilde; han skrev sågar andrestemmer til flere enkelte av hans klaververk.
Sent i det 20. århundret ble Mozarts musikk gjenstand for forskning innen feltet hurtiglæring. Forskere på området, ledet an av den bulgarske psykologenGeorgi Lozanov, har hevdet at å lytte til musikk som Mozarts gir økt læringsutbytte.
Den canadiske pianisten og komponistenGlenn Gould spilte mye av Mozarts musikk, særlig hans tidligere verker, men mislikte mange av hans senere arbeider, og hevdet at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent».[31]
.svg)
.svg)
